– Jeg kjenner at jeg er litt stolt når jeg sier at vi er en Dembra-skole, sier Pål Marius Skjærstad.

Han er rektor ved Rollsløkken Skole. Barneskolen på Hamar er blant skolene som i 2023/2024 deltar i Dembra-programmet (Demokratisk beredskap mot rasisme, antisemittisme og andre udemokratiske holdninger) i regi av Nansen Fredssenter.

I dag er det duket for fagdag for hele personalet sammen med Dembra-rådgiver Line Røst Thorsrud fra fredssenteret på Lillehammer. I gymsalen samles lærere, miljøarbeidere, spesialpedagoger, assistenter og andre skoleansatte – alle en viktig del av elevenes støtteapparat for læring og trivsel.

Fokus for dagen er hvordan man bygger et uenighetsfellesskap, et fellesskap der uenighet også kan oppleves som noe positivt og bra. Ifølge Skjærstad tilfører Dembra innsikt og verktøy som skolen har nytte av.

– Vi er en flerkulturell skole hvor omtrent en tredjedel kommer fra en annen kultur enn majoritetskulturen, og snakker andre språk i tillegg til norsk. Dette er en stor berikelse, men mangfold kan også by på spenninger og utfordringer. Derfor er det viktig å ha en beredskap mot rasisme og hatefulle ytringer. Dette er ikke et stort problem hos oss, men Dembra gir oss en anledning til å arbeide systematisk og forebyggende.

Demokratisk beredskap

Gjennom Dembra veiledes skoler i arbeidet med å forebygge utenforskap og udemokratiske holdninger ved å bygge demokratisk kompetanse, med inkludering og deltakelse, kritisk tenkning og mangfoldskompetanse som viktige prinsipper.

Dembra tilbys ved seks av landets freds- og menneskerettighetssentere, hvor Nansen Fredssenter har Innlandet fylke som sitt nedslagsfelt. Dembra-skoler deltar i ettårige samarbeid, der det velges et satsningsområde basert på kartlegging, samt hva personalet og elevene ved den enkelte skole opplever av behov og ønsker.

«Dialog og språk gir mening»

Rollsløkken skole valgte temaet «dialog og språk gir mening». Lærer Ida Olastuen Kornberg forteller at det er en tittel med rom for bred tolkning, men at det i bunn og grunn handler om å styrke den dialogiske kommunikasjonen i skolen.

– Temaet kom til oss på bakgrunn av elevundersøkelsen der vi så at språkbruk og kommunikasjon ofte gikk igjen. Tittelen reflekterer noe mer enn ordene vi bruker, men at det skal være stor takhøyde, og at uenighet også kan være et positivt utgangspunkt for utvikling.

Trygt rom for samskaping

Skjærstad og Kornberg trekker fram Dembra-programmets helhetlige tilnærmingen og understreker hvor viktig det er å trene opp «dialogmuskelen» – ikke bare for elevene.

– Om vi ønsker at våre elever skal bli mer dialogiske må vi starte med oss selv. Hvor god er jeg på å skape et trygt rom for samskaping? Er jeg bevisst mitt eget kroppsspråk? Å føle at det er trygt nok til å kunne si sin mening er også viktig for å ta del i det profesjonelle læringsfellesskapet, uansett hvilken stilling man har, utdyper Skjærstad.

Kornberg har tro på at et raust og godt uenighetsfellesskap blant de ansatte også kan ha en positiv effekt på elevene.

– Skaper vi en god dialogkultur mellom oss vil det forhåpentligvis også smitte over i klasserommet. For det første at man tørr å være seg selv i møte med andre og si sin mening, men også hvordan vi snakker sammen som fellesskap.

Ufarliggjør ytringsrommet

Det er tilfeldigheter som gjør at vi jobber her og har de elevene vi har. Desto viktigere er det å jobbe sammen for å skape et gyldig vi.

Pål Marius Skjærstad, rektor Rolsløkken skole

Personalet på Rollsløkken går sammen i grupper for å teste en dialogøvelse. Hver gruppe får utdelt et sett med fargerike duplo-klosser. Det starter med en påstand. Er de enig kan de legge på en grønn kloss. Er de uenig kan de legge på en rød kloss. Blå står for «ny tanke» og gul symboliserer «et spørsmål».

Byggverket som skapes, er en visualisering av samtalen og mangfoldet av meninger. Gjennom leken ufarliggjøres også det å si sin mening, særlig for de stilleste elevene.

Nettopp det å ufarliggjøre det å bruke ytringsrommet tenker Kornberg er viktig for kritisk tenkning og skolens dannelsesoppdrag.

– Jeg har fått mange nye tanker om hvordan dette kan støtte opp om skolens demokratiopplæring. Slike erfaringer er gull verdt og forbereder elevene som fremtidige samfunnsborgere.

– Å skape et gyldig vi

Et halvt år inn som Dembra-skole opplever lærer og rektor at Rollsløkken er på riktig kurs på vei mot et enda mer inkluderende skolefellesskap. Løpet som Dembra-skole har en utgangsdato, men innsatsen vil stå seg i årene som kommer.

– Med det sagt stopper ikke arbeidet med dette året, men vi bereder nå grunnen for at vi som skolefellesskap skal fungere godt sammen. Det er tilfeldigheter som gjør at vi jobber her og har de elevene vi har. Desto viktigere er det å jobbe sammen for å skape et gyldig vi. Målet er at dette skal sette seg i veggene og bli en del av vår praksis, avslutter Skjærstad.

DETTE ER DEMBRA

• Dembra tilbyr veiledning, kurs og nettbaserte ressurser for forebygging av ulike former for gruppefiendtlighet, som fordommer, fremmedfrykt, rasisme, antisemittisme og ekstremisme.
• Kjernen i Dembra er å forebygge utenforskap og udemokratiske holdninger gjennom å bygge demokratisk kompetanse, med inkludering og deltakelse, kritisk tenking og mangfoldskompetanse som sentrale prinsipper.
• Tilbudet er rettet mot skoler og lærerutdanninger i Norge. Deltakelse for skoler er gratis. Undervisningsopplegg og fagtekster på dembra.no er åpent tilgjengelig for alle interesserte.
• Programmet tilbys ved seks av landets freds- og menneskerettighetssentre. Nansen Fredssenter har ansvaret for Innlandet fylke.

Les mer på dembra.no eller ta kontakt med Dembra-veileder Line Røst Thorsrud: line@peace.no

Nansen Fredssenter har arbeidet med dialog i Chile siden protestene startet i oktober 2019. En turbulent fortid og mange åpne sår har gjort det vanskelig å snakke om de mange sosiale og politiske utfordringene i landet. Hensikten ved senterets arbeid er derfor å bygge opp tillitt og vise vei mot en felles framtid.

I løpet av denne perioden har senteret gjennomført mer enn 280 aktiviteter med deltakelse fra over 32 000 mennesker – blant disse, 38 «Encuentros Nansen» som er møteplasser for dialog mellom politiske aktører og sivilt samfunn.

Etter september 2021, på forespørsel fra rektorene på syv universiteter i regionen Araucanía regionen (mapuchefolkets tradisjonelle område), har senteret gjennomført 59 fysiske dialogverksteder, av totalt 96 i hele Chile. Dette er mulig på grunn av et meget solid samarbeid med chilenske universiteter og andre institusjoner.

Fredssenterets dialoghåndbok på spansk har også blitt trykket opp flere ganger. Dette i samarbeid med universitetene og rektorrådet for chilenske universiteteter.

Audiens hos president Boric

Onsdag 10. januar fikk Nansen Fredssenter audiens hos Chiles president, Gabriel Boric. Alfredo la fram i arbeidet så langt, inkludert en orientering om senterets satsing i regionen Araucanía og den nyeste versjonen av «Encuentros Nansen» (møteplasser for dialog og forsoning).

President Boric uttrykte at han satte stor pris på senterets arbeid. I 2021 (før han ble president), deltok Boric selv digitalt på en dialogaktivitet i regi av senteret. Presidenten ønsket den nye versjonen av «Encuentros Nansen» velkommen og sa at regjeringen skulle delta: – Vi ønsker å støtte deres innsats for å styrke vår dialogkultur, sa Boric.  

Kommisjonen for Fred og forståelse

11. januar møtte Chile-teamet Kommisjonen for fred og forståelse. Det myndighetsoppnevnte utvalget arbeider fram et forslag for om landrettigheter for mapuchefolket (regionens urfolk) i Araucanía. Senteret la fram sitt arbeid og funn gjennom 59 workshops i regionen. I etterkant har skapt ytterligere synergier med samtaler mellom kommisjonen og regjeringens rådgivere.

20. jan: Encuentros Nansen

Nansen Fredssenter fortsetter med å tilrettelegge for møteplasser mellom politiske aktører og sivilt samfunn (Encuentros Nansen). Lørdag 20. januar gjennomføres et nytt «Encuentro Nansen», denne gangen hos den norske ambassadørens residens. Her deltar også innenriksminister Carolina Toha og justisminister Luis Cordero.

Dette er spørsmålet som deltakerne skal reflektere over i fellesskap den 20. januar:

(…) I den nåværende konteksten, der mistillit påvirker landets sosiale samhold, hvordan kan den offentlige samtalen se ut? Hvis det var opp til deg, hvor ville du begynt?

LES MER: 12 år gamle Alfredo så sin egen far bli arrestert

LES MER: Å bygge tillitt i en urolig tid

Nansen Fredssenters viktigste samfunnsoppdrag er å fremme demokratiske holdninger og verdier, særlig overfor unge. Skole og undervisning er derfor blant senterets viktigste satsinger, og hvert år ønskes hundrevis av elever og lærere velkommen til et tre-timers undervisningsopplegg om identitet, dialog, fordommer og rasisme.

Senteret har nå gjennomført en kvalitativ evaluering av egen undervisningspraksis, dette basert på data fra totalt 25 skoleklasser ved Lillehammer videregående skole. Hensikten var å vurdere om undervisningen oppnådde sine læringsmål. Funnene i evalueringen har også bidratt til å utvikle og forbedre senterets undervisning.

Evalueringen er skrevet av Messelech Kebede, Ph.d.. Senterets medarbeidere har bidratt med datainnsamling, formatering og redigering.

Rapporten kan leses i sin helhet HER.

Under følger noen av evalueringens hovedfunn

Nye perspektiver og mer kunnskap
Ifølge elevene selv, fører undervisningsopplegget i stor grad til mer kunnskap, forbedrede ferdigheter og endrede holdninger. Flere forteller om økt bevissthet og kunnskap om dialog og hva det innebærer. Ved å praktisere dialog under økten opplever elever et trygt rom der det var lettere å lytte til og vurdere andres perspektiver med åpenhet, og med det også utarbeide ideer og kunnskap i fellesskap. En elev sa det slik:

– Det var respekt og forståelse innenfor disse fire veggene.

Engasjerende pedagogikk
Oppleggets dialogiske tilnærming oppleves som en avgjørende faktor for engasjement og aktiv deltakelse under økten, både for elever og lærere. Elever trekker særlig fram at de opplever å bli behandlet som likeverdige partnere i læringsprosessen, og at dette motiverer, aktiviserer og ansvarliggjør dem. Denne dynamikken bidrar også til trygghet ved å dele egne erfaringer som fikk stor plass i kunnskapsbyggingen.

– De som gjennomførte opplegget tok ikke en posisjon som var høyere enn oss […] Fint at vi var i ‘the spotlight’.

Konstruktiv uenighetshåndtering
Evalueringen viser hvordan elever gjennom undervisningsøkten blir bevisst på en ny måte å håndtere uenighet og forskjeller på. De meddelte at de opplevde dialogformen som et positivt verktøy der de følte andre lyttet til dem uten konkurranse eller fordømmelse. Flere gruppeaktiviteter i undervisningen var arenaer der elever fikk øvelse i kritisk tenkning og felles refleksjon, der det å ta et standpunkt og revurdere synspunkter ble ufarliggjort.

Større grad av kommunikasjon og samhold
Øvelsene og samtalene i økten skaper engasjement som bidrar til at elever kommuniserer mer og blir bedre kjent med hverandre. Flere elever enn normalen deltar aktivt og åpenhjertig, som igjen skaper en annen type klasseromsdynamikk. Det interaktive arbeidet rundt identitet skaper opplevelser av å bli overrasket over og nysgjerrig på klassekamerater, også de man kjenner godt

Inkluderende fellesskap
Undervisningsoppleggets praktiske og dialogiske kvaliteter gjør tematikken mer tilgjengelig for alle elever, uavhengig av eventuelle lærevansker og kunnskapsnivå. Lærere bemerket at klasserommet oppleves mer inkluderende, som igjen fører til økt klassedeltakelse. Elevene knytter bånd og tilegner seg felles forståelser på tvers av skillelinjer. Elever som vanligvis erfarer motstand ved normbrytning, forteller at denne økten opplevdes annerledes.

– Det var fint å komme med meninga si. […] Når jeg sier ting om likestilling, ser folk
ned på meninga mi. Men her hørte alle på meg uten å si noe piss.

Fasilitering handler om å skape en trygg atmosfære slik at deltakerne i en dialog kan snakke sammen på en ærlig, åpen og empatisk måte. Fasilitatorens rolle er å skape et trygt rom der deltakerne føler seg respektert, lyttet til og verdsatt – hvor de opplever at det de sier betyr noe.

Resten av artikkelen er på engelsk og kan leses i sin helhet HER.

Villaksen ble rødlistet i 2021, noe som førte til at Tanaelva ble stengt for laksefiske. Som en konsekvens av nedstengingen økte konfliktnivået mellom den samiske lokalbefolkningen og statlig forvaltning. For å forebygge ytterligere eskalering av konflikten og for å skape en plattform for god forvaltning av elva, er det nødvendig med inkluderende møteplasser der alle stemmer blir hørt og anerkjent.

Nasjonalt villakssenter har engasjert Nansen Fredssenter for å legge til rette for dialog i et forøk på å bygge broer mellom de ulike interessene. Dialog er en langvarig prosess hvor deltakerne gjennom lytting og gode spørsmål lærer av hverandre og kan finne nye måter å angripe en kompleks situasjon på.

På Arendalsuka 2023 inviterte vi til en samtale der vi delte erfaringer fra dialogprosessen så langt, og så på mulig overføringsverdi til andre ressurskonflikter.

På scenen:

Silje Karine Muotka, Sametingspresident (NSR)

Dag Olav Hessen, professor i biologi, Universitetet i Oslo

Alf Olsen Jr., daglig leder, Nasjonalt villakssenter

Samtalen ble fasilitert av Christiane Seehausen, seniorrådgiver ved Nansen Fredssenter. Oppsummering ved Norunn Grande, daglig leder ved Nansen Fredssenter.

11. september markerer Chile 50 år siden militærkuppet. Fremdeles preges landet av stor sosial ulikhet og en rekke politiske utfordringer.

I over fire år har Alfredo Zamudio ledet Nansen Fredssenters arbeid i Chile, og skapt møteplasser for dialog og forsoning. Arbeidet som til nå har vært lite kjent i norsk offentlighet, ble til i etterkant av opptøyene i 2019, da folk tok til gatene med krav om ny grunnlov og sosiale reformer. Senterets arbeid i Chile får støtte fra Utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Santiago. 

– Vår tilstedeværelse har vært et forsiktig diplomatisk og faglig arbeid, i tett samarbeid med sivilt samfunn og universiteter. Senteret har bidratt med kapasitetsbygging, men også lagt til rette for møteplasser. Hensikten har vært å styrke tilliten mellom chilenere og vise vei mot en felles fremtid, forteller Zamudio.

Mistet alt han eide

Fredssenteret på Lillehammer har spisskompetanse i dialog og fredelig konflikthåndtering, men en viktig årsak til at senteret fikk oppdraget, er Alfredos bakgrunn og livshistorie.

Dagen etter at general Augusto Pinochet styrtet den lovlig valgte regjeringen i 1973, ble Alfredos far arrestert og dømt til tre års fengsel. Alfredo ble alene som 12-åring og måtte greie seg selv. Tre år senere ble hans far løslatt på flyplassen i Santiago ved hjelp av den norske ambassadøren Frode Nilsen, som ledsaget dem begge til flyet som førte dem til Norge.

– Norge reddet min far og meg fra diktaturets vold. Det er et stort privilegium å gjøre et lite stykke arbeid, med støtte fra norske myndigheter, for å hele sårene som fremdeles preger vår samtid i Chile, sier Zamudio.

Samlet 32 000 til samtaler om fremtidens Chile

Siden 2019 har senteret nådd over 32 000 mennesker gjennom ulike dialogaktiviteter i Chile.

– Vi holdt hjulene i gang også under pandemien, og merket en stor interesse for å snakke med «den andre». En ting er uenigheten i den politiske verdenen, den andre er hvordan vanlige folk ønsker å finne varige løsninger på hvordan man kan leve sammen i et uenighetsfellesskap, sier Zamudio og fortsetter: 

– Gjennom våre dialogmøter og workshops har vi samlet studenter, akademikere, urfolk, aktivister og politiske ledere på toppnivå til samtaler om Chiles fremtid.

Samarbeid er en viktig suksessfaktor og årsak til at senteret har klart å nå ut til mange mennesker. Nansen Fredssenter har samarbeidet med over 50 lokale og nasjonale aktører, deriblant universiteter, kommuner, lokalsamfunn, organisasjoner og privat sektor som har bidratt og deltatt i senterets aktiviteter.

Det tar tid å bygge tillit

Chilenerne er et folk som har mye å snakke om. En vond fortid og mange åpne sår har gjort det vanskelig å skape møteplasser der perspektiver kan utveksles og utfordres.

– Dialog er en mulighet til å si og høre ting man ellers ikke pleier å forholde seg til. Utfordringen er å oppmuntre og gjøre rommet trygt nok til at deltakerne forblir i samtalen, selv når det er ubehagelig, avslutter Zamudio.

Onsdag 14. september inviterer Nansen Fredssenter og Nansenskolen til en samtale med Alfredo om arbeidet for dialog og forsoning i Chile. Se Facebook-arrangement.

– Nansen Fredssenters styre er glade for at Anita har takket ja til å bli vår nye daglige leder. Anita kjenner godt til senteret fra før, hun er en faglig sterk person med masse pågangsmot og energi, og hun er en god og samlende leder, sier Øyvind Svendsen, styreleder ved Nansen Fredssenter.

Rapp-Ødegaard har hatt flere lederoppgaver tidligere, både fra internasjonalt utviklingsarbeid og i norsk idrett. Siden 2019 har hun jobbet som Dembra-veileder ved senteret, der hun har støttet skoler i arbeidet med å styrke demokratiske ferdigheter og forebygge mot gruppefiendlighet. Hun tiltrer som ny daglig leder 1. september.

– Jeg har stor tro på Nansen Fredssenters arbeid med dialog i en stadig mer polarisert verden, og ikke minst hvor viktig det er å forebygge mot utenforskap og gruppefiendlighet. Jeg er glad og ydmyk over å få tilliten til å lede dette arbeidet videre sammen med det sterke teamet som mine forgjengere har bygget opp.

Rapp-Ødegaard tar over etter Norunn Grande som er konstituert daglig leder og har fungert i stillingen de siste tre årene.

– Nansen Fredssenter har vokst de siste årene og er inne i en god utvikling. Vi opplever stor interesse for vårt arbeid nasjonalt og internasjonalt. Det kjennes bra å gi stafettpinnen videre til Anita som vil ta senteret videre i årene som kommer. Jeg ser fram til å samarbeide videre med henne og resten av teamet.

Rapp-Ødegaards åremål som daglig leder varer i fire år fra 1. september 2023 og kan forlenges.

Lørdag 10. juni inviterer Nansen Fredssenter, Nansenskolen og Høgskolen i Innlandet norsk fredsbevegelse samt alle interesserte til samtaler og dialog om de vanskelige spørsmålene om krig og fred på Nansenskolen i Lillehammer.

– I løpet av dagen vil vi identifisere aktuelle dilemma og løfte blikket mot prinsipielle spørsmål om forebygging av krig og beredskap for fred, sier Norunn Grande, daglig leder ved Nansen Fredssenter.

Å snakke om fred er å be om bråk

I kjølvannet av den russiske invasjonen i Ukraina, har fredsbevegelsen blitt stemplet som «irrelevant», «akterutseilt» og «ensidig antiamerikansk». Tidligere politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell, erklærte også at «fredsbevegelsen er død».

– Vi er mange som har jobbet med sentrale fredspolitiske saker de siste årene. Det kjennes urimelig å oppleve en form for samlet kritikk uten rot i det fredsbevegelsen har gjort i nyere tid, uttrykker Oda Andersen Nyborg.

Hun er daglig leder for Norges Fredsråd, en paraplyorganisasjon bestående av 18 norske fredsorganisasjoner. Rådet er et samarbeidsorgan for fredspolitiske standpunkt i Norge.

– Samtidig må vi anerkjenne at fredsbevegelsen ikke er en homogen gjeng, og har blitt mer fragmentert.

Trangere ytringskår for fredspolitikk

Nyborg mener at ytringsrommet for å snakke om fredspolitikk i dag har blitt betydelig trangere.

– Mange burde reflektere mer over egen makt til å sette agendaen og premissene for viktige debatter. Samtidig må også vi se nærmere på kritikken i lys av tiden vi lever i.

– Særlig for unge mennesker tror jeg det er lett å gi opp når fredssaker konstant blir redusert til kritikk som reflekterer en annen tid eller forutsetninger man ikke kjenner seg igjen i.

Avlyser gravølet

Ved å komme sammen håper hun på en ny giv for norsk fredsbevegelse.

– Arbeid for nedrustning og internasjonalt samarbeid er viktigere enn noen gang. Samtidig er det delte meninger om dette, og derfor må vi ta diskusjonene. Fredsbevegelsen samler mange organisasjoner, saker og generasjoner og vi er enige om mer enn vi er uenige om, sier Nyborg og fortsetter:

– For å skape en motivert og slagkraftig bevegelse, må vi også i større grad vise at det er rom for politisk gjennomslag.

Fredens hovedkvarter

Fredsarven er tung for Nansenskolen som nå blir ramme for fredsbevegelsens «gjenoppstandelse». Skolen ble stiftet i 1938 som en motkraft til de totalitære kreftene som da var på fremmarsj i Europa. Etter å ha vært okkupert av Gestapo under krigen, ble Nansenskolen omtalt som «Fredens hovedkvarter» under fredsvåren 1945. I dag huser bygget også Nansen Fredssenter som arbeider med dialog og fredelig konfliktløsning.

– Vi ser fram til å ønske fredsbevegelsen og andre viktige stemmer velkommen til «Fredens hovedkvarter». Vårt mål er å skape et samtalerom hvor det er raust nok til å uttrykke tvil, usikkerhet og et mangfold av meninger om et komplisert tema, sier Norunn Grande, daglig leder ved Nansen Fredssenter.

Om Nansenseminaret 2023: Dilemmaer i krig og fred

• Gratis dagsseminar med foredrag panelsamtaler og dialog om de vanskelige spørsmålene rundt krig og fred
• Arrangeres av Nansen Fredssenter, Nansenskolen og Høgskolen i Innlandet
• Blant innlederne til Nansenseminaret er Linn Stalsberg, Inge Eidsvåg, Kristin Solberg, Hege Bae Nyholt, Tuva Widskjold, Dmitrii Bondarenko og Oleksandra Deineko
• I forbindelse med Nansenseminaret er også utstillingen «Livsspor» tilgjengelig for publikum. Utstillingen består av gjenstander som har tilhørt Syria-krigens ofre
• Går av stabelen lørdag 10. juni kl. 10.00-17.00

Les mer om Nansenseminaret: Dilemmaer i krig og fred HER.

I likhet med andre kvinneundertrykkende samfunn, har afghanske kvinner måttet lide mye opp gjennom historien. Kvinner har vært ofre for islamsk fortolkning og sterke politiske ambisjoner i landet. I det skiftende politiske landskapet gjennom femti år, har ulike makter utnyttet eller redusert kvinners frihet for egen gevinst.  

Horia Mosadiq var en ung jente da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979. I dag er hun en kjent menneskerettighetsforsvarer, og har særlig jobbet med tema som fred, rettferdighet, kjønn og vold i nære relasjoner. Under Afghanistanuka tidligere i år, deltok hun i flere samtaler om Afghanistan og pågående humanitære kriser i landet. Hun forteller om en tid da myndighetene var opptatt av kvinners rettigheter.

– Jeg husker at moren min brukte miniskjørt og tok oss med på kino. Tantene mine gikk på universitetet i Kabul, men den sovjetiske invasjonen endret alt.

Før invasjonen i 1979

Når vi tenker på afghanske kvinner, vil nok mange se for seg kvinner i burka eller det kjente National Geographic-bildet av den afghanske jenta Sharbat Gul. Men dette er ikke hele bildet.

Kvinnekamp i Afghanistan går tilbake til slutten av 1800-tallet mens kong Abdul Rahman Khan regjerte. Hans kone, Bobo Jan, gikk uten slør og representerte ofte kongen i forsoningsprosesser etter feider mellom stammeledere. Som en av få kvinner ridde hun på hest og trente sine kvinnelige tjenere i militære øvelser. 

På 1920-tallet ble Amanullah Khan konge i Afghanistan. Han var særlig kjent for sine reformer. Jenter fikk gå på skole, og kvinner kunne velge hvem de skulle gifte seg med. Spoler vi fram noen tiår til slutten av 50-tallet, ble det også mulig for kvinner å gå på universitetet.

I 1973 ble den sittende kongen styrtet av sin egen fetter, Daoud Khan. Han innførte også en rekke reformer som gav kvinner større frihet. Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan noen år senere, strammet undertrykkelsen til. Men kvinners delaktighet i samfunnet var fremdeles noe som ble oppmuntret.

Da kommunist-regjeringen falt og Mujahedin-fraksjonene («geriljakrigere») vendte seg mot hverandre, ble kvinners frihet krigens første offer. Dette ble starten for en nedadgående spiral for kvinners frihetskamp på bakgrunn av krig, fattigdom og migrasjon.

Kvinners rettigheter under Taliban

I 1994, da Taliban kom til makten, innførte de et strengt og kvinneundertrykkende regime. Taliban stengte alle skoler for jenter og krevde at kvinner skulle holde seg hjemme med mindre de ble ledsaget av en mannlig slektning. De fengslet, torturert og henrettet kvinner som hadde utvist «dårlig moral».

Disse minnene sitter ferskt i minnet for mange av dem som er født før den vestlige militære invasjonen i 2001. Da Kabul falt for andre gang i august 2001, var det mange som reagerte med sjokk og vantro, inkludert Mosadiq.

Selv om hun var i London denne dagen, merket hun at situasjonen hadde forverret seg på kort tid. Dagen da Kabul falt, brukte hun mye tid i telefonen for å forsikre seg om at hennes familiemedlemmer var trygge. Hun beskriver situasjonen som «kaotisk for alle afghanere både i og utenfor landet».

– Kaoset startet idet president Ghani forlot landet. Det var en panisk stemning og mange redde kvinner ringte meg og gråt.

Taliban innførte på nytt et regime basert på de samme kvinneundertrykkende prinsippene. De stengte skoler for jenter, og kvinner fikk forbud mot å jobbe, foruten innen helse og utdanning. De påla kvinner å dekke seg til og de fikk ikke lov til å drive med sport, gå i parker eller til offentlige bad.

Føler seg sveket

Selv om Afghanistan alltid har vært et patriarkalsk samfunn, gjorde kvinner betydelige framskritt i tiden etter invasjonen i 2001, i hvert fall i byene.

– Kvinner tok del i helsearbeid, politikk, sosialt arbeid, utdanning og i økonomisektoren. Generasjonen født etter invasjonen, har ikke de samme erfaringene og minnene fra tiden før, selv om kvinnediskriminering alltid har vært til stede i samfunnet.

Talibans innføring av et nytt «kjønnsapartheid» har fått mange kvinner til å stille spørsmål ved det internasjonale samfunnets forpliktelser. Mosadiq forteller at mange kvinner føler seg sveket.

– Som en person som selv har jobbet med kvinner og menneskerettigheter i det internasjonale samfunnet, må jeg ærlig si at opplevelsen har vært bitter. De har ikke vært ærlige mot oss. De hadde ikke mot til å fortelle oss sannheten og fortsatte å lyve for afghanerne. De trodde ikke en gang deres egne løfter.

Hun mener at de vestlige militære maktene ikke tok i betraktning kvinners delaktighet i samfunnet, under fredssamtalene med Taliban i 2019, og kom ikke med tydelige krav om at kvinners frihet skulle respekteres.

Hva kan gjøres?

Afghanske kvinner, fra eliten til grasrota, har de samme kravene om fundamentale menneskerettigheter. For første gang i historien står de samlet som en felles bevegelse som krever endring. Dette gir et lite lysglimt av håp for mange afghanere.

Mosadiq mener at det er viktig med en samlet bevegelse, men når de som sitter ved makta ikke lytter og fortsetter med å undertrykke, har man begrensede muligheter for å skape endring. Derimot kan kvinner med tilgang til bedre plattformer utenfor Afghanistan, bidra til å forsterke deres stemme.  

 – Kvinner i Afghanistan har et ganske enkelt krav. De krever ikke at man skal kopiere vestlige land, men rett og slett at grunnleggende menneskerettigheter blir respektert. Vi som lever utenfor i diaspora, kan være en stemme for dem.

Mosadiq talte også til FN under et seminar om kvinners rettigheter i mars. Hun ba om færre ord og mer handling fra det internasjonale samfunnet. Hun setter sin lit til den nye generasjonen og til alle kvinnene i Afghanistan. Dem vil hun fortsatt kjempe for som aktivist og menneskerettighetsforsvarer. Hun understreker at kvinner i Afghanistan har vist et ekstremt mot, og hun håper at de kan endre samfunnet.

Hun påminner det internasjonale samfunnet om å huske på at landet tilhører det afghanske folk, ikke Taliban.

– Verden skal ikke glemme det afghanske folk, spesielt ikke kvinnene.   

Teksten er skrevet av Hasina Shirzad.

– Den væpnede konflikten og sivile tap har avtatt, men fred er mye mer enn fraværet av krig og konflikt, sa Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen under Afghanistanuka som gikk av stabelen 14-18. november hos PRIO i Oslo.   

Uken som er et samarbeid mellom Afghanistankomiteen, Peace Research Institute Oslo (PRIO) Nansen Fredssenter og Chr. Michelsens Institutt (CMI), samler ledende eksperter, politikere, journalister og aktivister til samtaler om Afghanistan.

Gjennom uka fikk deltakerne lytte til mange sterke historier fra afghanerne selv, både dem som flyktet og dem som ble igjen, men også ta del i samtaler om hvordan man kan støtte sivilt samfunn.

Muligheter i et hav av kriser

– Vi vet at en endring må skje før eller siden, for Taliban kan ikke styre mot sin egen befolkning over tid, uttrykker Terje Watterdal, landdirektør i Afghanistankomiteen. 

15 måneder har gått siden Taliban sjokkerte en hel verden ved å ta makten i landet. Landet preges nå av massiv arbeidsledighet, fattigdom og menneskerettighetsbrudd som særlig rammer kvinner og etniske minoriteter.

Den humanitære situasjonen er prekær. Etter en serie med naturkatastrofer som har ødelagt avlinger, er det mange som bekymrer seg for tilgangen til mat foran vinteren. Helsetjenester er mangelvare og frykten for økt underernæring og barnedødelighet er sterkt til stede.  

Regimet har ikke holdt sine løfter om et inkluderende styresett eller tilgang til utdanning for jenter. Men selv om befolkningen er lammet av frykt er det også en sterk endringsvilje i landet.

Kvinner fører an i kampen mot Taliban

– Jeg var noen i landet mitt. Da jeg våknet dagen etter maktovertakelsen den 15. august var jeg ingen, sier den afghanske journalisten og menneskerettighetsforsvareren, Horia Mosadiq.

Under Afghanistanuka deltok hun i en dialog om kvinners rettigheter, fasilitert av Nansen Fredssenter. Mosadiq retter også en skarp kritikk mot den vestlige militæralliansen som trakk seg ut etter tjue års forsøk på å bygge opp en demokratisk stat.

– Vi føler oss forlatt og forrådt. Særlig kvinner har mistet retten til å puste under Talibans politikk. Det internasjonale samfunnet burde ta ansvar og rydde opp. Samtidig tviler jeg på at en endring vil komme utenfra, men heller innenfra – fra afghanerne selv.

Flere trekker også paralleller til Iran, der tusenvis av mennesker har demonstrert de siste månedene under kampropene «kvinner, liv og frihet».

– Det tok 43 år før iranske kvinners smerte kom til overflaten og dette er første gang jeg har tenkt «nå skjer det, nå blir det endring», sier iranskfødte Roxana Shapour som leder Afghanistan Analyst Network.

– Vi ser at det også er kvinner som fører an i kampen mot Taliban og jeg tror det kan skapes synergier mellom disse bevegelsene. Det vil ta tid, men slike sivile opprør kan bidra til å bane veien videre.

«Mammuten» i rommet

Det er delte meninger om hvordan man forholder seg til Taliban, og Norge har måttet tåle mye kritikk etter det omstridte møtet med en delegasjon i januar tidligere i år. Hva er utsiktene for en gradvis normalisering av regimet med resten av verden? Hvilke muligheter eksisterer for å engasjere seg med det afghanske folk – og kan man gå veien utenom Taliban?

Under Afghanistanuka påpekte utenriksminister Anniken Huitfeldt at alternativet til dialog er mye verre.

– Vi må snakke med dem som faktisk har makten, selv om Taliban tydeligvis prioriterer noe annet enn sin egen befolkning. Vi må vi gjøre det vi kan for å overbevise dem om at dette bør være første prioritet.

– Vi må gjøre det for å unngå en humanitær katastrofe og sikre at hjelpearbeidere har rom til å utføre sitt arbeid, begrunner hun.

Diasporaens rolle

Flere stemmer tar til orde for at det internasjonale samfunnet og diasporamiljøet kan bidra til å skape endring.

– De virkelige heltene er afghanerne som våger å snakke regimet imot selv om de risikerer represalier. Det vi kan gjøre fra utsiden er å sette deres kamp på dagsorden og være en stemme for de stemmeløse, sier Sha Gul Rezaye, tidligere medlem av den afghanske nasjonalforsamlingen.

Masood Karokhail som leder den afghanske fredsorganisasjonen TLO, fremhever at dialog fremdeles må prioriteres og at Norge bør ta denne posisjonen.

– Etter tiår med krig og konflikt har vi en traumatisert befolkning med dype sår, og samtaler må også foregå mellom afghanerne på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Vi må starte helingsprosessen og finne måter vi kan leve sammen på som et samfunn igjen.

Bistandens forbannelse

Det internasjonale samfunnet svarte raskt på maktovertakelsen. USA, FNs sikkerhetsråd og EU innførte sanksjoner umiddelbart. Verdensbanken og giverlandene stanset all bistand til det afghanske statsapparatet og offentlige tjenester. Internasjonale overføringer til afghanske banker stanset og en allerede svak økonomi kollapset. Hvordan kan man møte humanitære behov i den nåværende situasjonen?

Ifølge Arne Strand, forskningsleder ved CMI, er bistandsmidler viktig for en kortere periode, men at behovet er større for langsiktige utviklingstiltak som sikter på å løse de underliggende årsakene.

– Til tross for store pengeoverføringer fra internasjonale donorer, har fattigdommen økt jevnt siden 2012. Landet har gjort seg avhengig av bistand, noe som igjen har rasert økonomien og gjort staten mindre robust til å hjelpe egen befolkning.

Terje Watterdal forteller at Afghanistankomiteen er forpliktet til å være til stede for det afghanske folk, uansett hvem som regjerer.

– Problemene skyldes ikke utelukkende Taliban. De overtok et allerede skjørt statsapparat. I Afghanistankomiteen forsøker vi alltid å koble tiltak opp mot langsiktig utvikling. Dessverre har store deler av den internasjonale bistanden vært formet av de vestlige landenes og den politiske elitens egne ambisjoner, og ikke alltid tatt befolkningens behov i betraktning. Mitt håp for fremtiden er at afghanerne skal bli mer uavhengig. Det bør være vårt mål.