I skoleårets første uke kjenner nye hybelboere og pendlere på resultatet av skolenedleggelsene i Innlandet. En strid som på ingen måte har lagt seg. Samtidig viste Arendalsuka oss at dialog om konfliktfylte tema koster, men at demokratiske samtaler alltid er verdt det. I dag mer enn noen gang.

Nansen Fredssenter er ett av åtte freds- og menneskerettighetssentre i Norge, som i Menneskerettighetsteltet i Arendal satte høyaktuelle temaer knyttet til demokrati, ytringsfrihet og konflikt på agendaen. Vårt bidrag var blant annet panelsamtalen «DIALOG i hardt ytringsklima». Her ble aktører fra skolesaken i Innlandet invitert til å utveksle erfaringer om steile fronter, demokratisk mobilisering, seier og nederlag – og hvorvidt politisk mestringstro kan gro fram av asken.

Å bidra til å skape et rausere samtaleklima er et av Nansen Fredssenters samfunnsmål. For oss står skolesaken i Innlandet igjen som et skoleeksempel på både demokratisk mobilisering og lite fruktbar skyttergravsretorikk – kort sagt en erfaring det er verdt å reflektere over, og forhåpentligvis lære av.

Det siste året har mange tårer blitt felt av ungdom og voksne i regionene som ble rammet av skolenedleggelsene. I panelsamtalen i Arendal var det motparten sin tur: Fylkestingsrepresentant og Gjøvik-ordfører Anne Bjertnæs (H) kjempet mot tårene da hun for første gang fortalte om private trusler, politibeskyttelse og prisen familien betalte for hennes politiske ståsted i Skolesaken. Tårene ble slått stort opp i regionavisene GD, Oppland Arbeiderblad, Hamar Arbeiderblad og NRK Innlandet – og utløste på ny krass kritikk og hard tone i kommentarfeltene, med anklager om at Bjertnæs spilte offerkortet.

Så da var vi like langt? Vel, dialog følger ikke noe manus og er sjelden perfekt – men for første gang gjennomførte faktisk aktører fra de to sidene i skolesaken en reell samtale med hverandre. De lyttet til hva motparten kjente på, står i og kjemper med. At man tidvis snakker forbi hverandre, ned til hverandre, endatil mot hverandre er en del av både dialogen og demokratiet – men alternativet kjenner vi godt: Uforsonlig debatt der formålet er å vinne over motparten, og resultatet som oftest blir fastlåst konflikt. Eller verre: Brudd på videre kontakt.

I Arendal skiltes partene i skolesaken på god fot – og beredte med det kanskje grunnen for flere og nødvendige samtaler. I Nansen Fredssenter kaller vi dette konflikttransformasjon: Å ta ned temperaturen i en konflikt gjennom dialog, er første steg på veien til opplyst ettertanke og refleksjon på begge sider.

I Menneskerettighetsteltet på Arendalsuka erfarte både deltakerne og tilhørerne til panelsamtalen «DIALOG i hardt ytringsklima» at i fastlåste konflikter er prisen høy for begge sider. Og de fikk smake på et annet perspektiv: At dialog ofte kan være mer fruktbart enn debatt. At å lytte aktivt til motparten kan være mer konstruktivt enn å stå steilt på sitt.

Denne uken åpnet Jotunheimen Privatistskole i Lom etter en ekstrem mobilisering i lokalsamfunnet, som har reist over 60 millioner kroner for å sikre skoletilbudet fram til offentlig godkjenning for privatskole er innvilget. Oppi all jubel, stolthet og fandenivoldskhet, målbar initiativtakerne i Lom ett budskap: De ønsker å samarbeide med Innlandet fylkeskommune om et best mulig videregående skoletilbud, framtid og samfunn for ungdommen.

Fylkestingsrepresentant Anne Bjertnæs uttrykte på sin side at hun med deling av sine opplevelser på Arendalsuka ønsket å invitere til et rausere samtaleklima, slik at lokaldemokratiet kan makte å stå i vanskelige saker i framtida. Tross sterke uenigheter og steile motsetninger, viser disse invitasjonene til dialog mye av styrken i det norske demokratiet – et demokrati og ytringsklima som krever at vi alle bidrar.

Nansen Fredssenter samarbeider med Kommunenes Sentralforbund, som er svært opptatt av at lokalsamfunn, kommuner og fylker de kommende årene står foran mange tøffe prioriteringer og vedtak. Sammen søker vi å utvikle dialogen – en åpen og informativ samtale – som en grunnstein i demokratiet. I motsetning til skyttergravsretorikk i kommentarfelt, kan vi gjennom slike ansikt-til-ansikt samtaler få forklart for hverandre hvorfor vi tenker og handler som vi gjør. Det er gjennom slike samtaler at vi kan bryte meninger og innsikter mot hverandre for at vedtak skal bli best mulig og volde minst mulig skade.

Bare slik er det mulig å bygge beredskap for freden vi alle kjenner er truet – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Anita Rapp, daglig leder Nansen Fredssenter

.

TØFFE TAK: Fylkestingsrepresentant og Gjøvik-ordfører Anne Bjertnæs kjempet mot tårene da hun for første gang fortalte om private trusler, politibeskyttelse og prisen familien betalte for hennes politiske ståsted i Skolesaken - og utløste både medieoppslag og ny kritikk.

– Samfunnet trenger flere samtaler og arenaer der vi tar oss tid til å lytte til hverandre, og prøver å forstå de vi er uenige med. Sigurd skal løfte fram arbeidet og tilbudene til Nansen Fredssenter, og synliggjøre verktøyene våre for forløsning av mer dialog og debatt i samfunnet, sier daglig leder Anita Rapp.

Dialog for alle

Kjernen i arbeidet til Nansen Fredssenter er å bidra til at alle stemmer kommer til orde, også de som ofte ikke blir hørt.

– I debatter er målet «å vinne samtalen». Den samtaleformen er ikke egnet for å skape mer forståelse, og for mange er den skummel å delta i. I vårt arbeid med dialog skaper vi rom for trygge samtaler der folk tør å ytre tanker og meninger. Demokratiundervisningen vår for skoleklasser og lærere gir øving i dette. Dette gratistilbudet til skoler er noe Sigurd får som oppgave å synliggjøre. Målet er at alle skoleelever i Innlandet skal ha fått slik øving gjennom oss i løpet av skoletiden, sier Rapp.

Beredskap for fred

Rønningen ble ansatt i konkurranse med 60 andre søkere, og er svært motivert for oppgavene som venter:

– Ytringsfrihet, dialog og debatt er viktigere enn noen gang, både lokalt og internasjonalt. Det er utrolig spennende at det finnes et fagmiljø som Nansen Fredssenter i regionen. Verktøyene som kollegene mine har utviklet, er relevante innenfor svært mange samfunnsområder. Å få bidra til å kommunisere dialog og demokratiske ytringsformer som gir økt beredskap for fred er uten tvil den mest meningsfulle jobben jeg har hatt, sier Rønningen.

– Og så har jeg fått verdens mest motiverende epostadresse: sigurd@peace.no

Journalistikk og kommunikasjon

Sigurd Rønningen har bakgrunn som journalist fra Dagens Næringsliv, Dagbladet og Nationen. Han har arbeidet med kommunikasjon i Den Norske Turistforening og Helse Vest, og de siste årene formidlet mange av kvalitetene og tilbudene Gudbrandsdalen og Lillehammer har å by på gjennom sitt eget firma Gull & Gråstein.

– Vi er strålende fornøyd med å ha fått med Sigurd på laget. Han har spesialkompetanse på å løfte fram og skape engasjement rundt arbeid som bidrar positivt til samfunnet. Noe vi så da to av de nominerte til Årets Gudbrandsdøl 2024 var aktører han har jobbet med, avslutter Anita Rapp.

Nansen Fredssenter er stedet der mennesker beveges, broer bygges og dialog fremmes i arbeidet for fred. I årsrapporten presenterer vi viktige tiltak, samtaler, kurs, undervisning og møteplasser gjennom 2024 - og vår nye strategi for videre arbeid med beredskap for fred.

– Det handler om å finne arenaer hvor disse strenge mennene kan være ‘greie’, sier Ayesha Wolasmal.

Hun har lang fartstid i Afghanistan og jobber nå med det globale partnerskapet mot polioutryddelse. De siste årene har hun hyppig reist inn og ut av landet, og sett utviklingen fra vondt til verre under Taliban. Dette ble også bok og nylig vant hun Brageprisen for «Tusen dager med Taliban».

jeg forsøker å forholde meg til han som et menneske. Har han og jeg noe til felles? 

Ifølge Wolasmal må du bokstavelig talt komme deg på bakrommet dersom du ønsker en ekte samtale. Hun beskriver hvordan et slikt møte kan utarte:

– De har som oftest et vanlig kontor, men bak skrivepulten er det gjerne et nytt rom der den virkelige kontakten foregår. Taliban-lederen sitter, eller nærmest ligger på en haug av tepper og puter. Det er mye «smalltalk», telefonen hans ringer i ett kjør og det drikkes søt te. Man må være tålmodig og etter noen timers tedrikking kan man kanskje sirkle seg inn på det man egentlig vil snakke om.

Terje Watterdal gjenkjenner denne dynamikken i hans arbeid som landdirektør for Afghanistankomiteen. Dialog med Taliban på ulike nivå er en del av hans daglige arbeid og nødvendig for å styrke helse, utdanning og naturforvaltning på landsbygda.

– Utad må han fremstå sterk og streng overfor sine egne, men jeg forsøker å forholde meg til han som et menneske. Har han og jeg noe til felles? Selv i Taliban finnes det folk det går an å snakke med.

– Ingen liker å bli snakka til

– Å snakke med Taliban går greit, men jeg kan ha større problem med FN, uttrykker Wolasmal.

Hun og Watterdal mener at mange FN-arbeidere ikke har knekt koden.

– De snakker ikke med dem, men til dem. Hvem liker å bli snakka til? Spør Watterdal retorisk. Han påpeker også at dette er mennesker som har kjempet for noe de tror på, en kamp de også har vunnet.

Den egentlige makten sitter ikke i hovedstaden Kabul, men i Kandahar, Talibans ideologiske bastion. Teknisk sett har FN klarering i regionen, men opererer under betydelige begrensninger.

FN står i en skvis siden de som mellomstatlig organisasjon ikke kan anerkjenne Taliban som legitim regjering. Dette skaper diplomatiske utfordringer. Humanitære organisasjoner som Watterdal og Wolasmal representerer, har derimot større fleksibilitet og tilgang til den politiske ledelsen.

Afghanere har en sinnsyk form for humor og en rik evne til å tulle og le av det som er upassende.

Regionale forskjeller

Samtalen dreier seg inn på hvordan Talibans maktovertakelse oppleves for den afghanske befolkningen. Ifølge Wolasmal har de regionale forskjellene blitt underkommunisert.

– I Kabul gikk det fra vondt til mye verre på en dag, men i sør var det nok dem som pustet lettet ut og opplevde overgangen som mindre brutal, forklarer hun og utdyper:

– I Helmand-provinsen har det vært harde kamper i 20 år. Helsearbeidere jeg snakket med fortalte om soldater som brukte helsestasjoner som skytestilling, og beskrev den umiskjennelige eimen av brent kjøtt mens de lappet sammen sårede soldater.

«Guttahumor»

Terje Watterdal og Ayesha Wolasmal reflekterer over hvilke egenskaper som har gitt dem et fortrinn i møte med Taliban. Wolasmal, som selv er norsk-afghaner, trekker fram språk, forståelse for kulturelle koder samt hennes nysgjerrighet og interesse for folk. Watterdal forteller at man som utlending automatisk får noen friheter, men at alderen også har gitt han en del respekt og «goodwill» på kjøpet.

– Det handler også om å holde maska og ikke vise frykt, sier Watterdal.

– Man må ha noen «icebreakers» på lager. Afghanere har en sinnsyk form for humor og en rik evne til å tulle og le av det som er upassende. Det er mye hard humor og guttahumor, parerer Wolasmal.

Ansikt til ansikt med krigsherrer

Det som preger meg mest er at andre stiller spørsmål ved min moralske kompass.

Det oppstår gjerne absurde situasjoner og man trenger en god dose med galgenhumor. Likevel er det alltid et alvorlig bakteppe. Gjennom sitt arbeid møter de fortvilte mennesker som har mistet frihet og framtidsmuligheter, og sitter ansikt til ansikt med brutale krigsherrer.

Hvordan har det påvirket dere? Spør Norunn Grande.

– Jeg hadde behov for å skrive ned opplevelsene mine. Det hjelper også å snakke med likesinnede som Terje. Men det som preger meg mest er at andre stiller spørsmål med mitt moralske kompass fordi jeg snakker med Taliban, sier Wolasmal.

– At jeg faktisk kan reise ut og inn av landet har en enorm psykologisk effekt. Samtidig føles det vanskelig overfor mine afghanske kollegaer som ikke har den samme friheten, forteller Watterdal.

Må velge sine kamper

På spørsmålet om hva de har lært gjennom kontakten med Taliban er de samstemte om betydningen av fleksibilitet og tålmodighet.

– Det som fungerer på én fungerer ikke nødvendigvis på alle. Du hopper ikke rett inn i det, men må skape en trygg ramme og det tar tid. Du må velge dine kamper og være taktisk i måten du legger fram ting på. Men viktigst av alt, aldri gi opp, sier Watterdal.

– Taliban kommer i ulike falsetter. Det finnes også en del «leftovers» fra det gamle statsapparatet, og de kan være enda skumlere. For dem handler det om opportunisme og overlevelse. Mange av de som kunne hatt en positiv påvirkning på samfunnsutviklingen har dratt, sier Wolasmal.

Ayesha Wolasmal fikk nylig Brageprisen for "Tusen dager med Taliban", en innsideberetning om tusen dramatiske dager i Afghanistans historie. Boken er utgitt på Kagge forlag.

Tre år har gått siden Taliban overtok makten i landet, og dermed satte en sluttstrek for 20 år med NATO og vestlig militær tilstedeværelse. Siden da har regimet konsolidert egen makt og innfører stadig nye restriksjoner som innskrenker folks frihet, særlig for kvinner.  

– Taliban har bevist seg stabilt og beholdt makten. Økonomien har stagnert, men det er tross alt bedre enn fritt fall, sa analytiker Graeme Smith på Afghanistanuka som gikk av stabelen 29. oktober til 1.november i Oslo.

Befolkningen er voksende og lever på en knivsegg med stadig risiko for en humanitær krise. Landbruket er den viktigste sektoren i landet, noe som gjør det svært sårbart for klimaendringer og truer matsikkerheten.    

Tre år med Taliban  

Å forstå Afghanistan er en vanskelig øvelse med sin kompliserte mosaikk av politikk, kultur og historie. Hvert andre år arrangeres derfor Afghanistanuka. Hensikten er å sette landet på den politiske dagsorden og øke kunnskapen overfor media, beslutningstakere og allmenheten.   

Uka er et samarbeid mellom Afghanistankomiteen, Peace Research Institute Oslo (PRIO), Nansen Fredssenter og Chr. Michelsens Institutt (CMI), og mottar støtte fra Norad og Fritt Ord. I år ble også to seminarer i programmet gjennomført i samarbeid med Norsk PEN og Menneskerettighetsfondet.

Gjennom samtaler, analyser, filmvisning og dialog, satte årets seminar fokus på de siste tre årene: utviklingen av Taliban, det internasjonale engasjementet og hvordan vanlige afghanere har tilpasset seg situasjonen.  

Fra overlevelse til ledelse  

Publikum fikk høre historier om mennesker som skaper muligheter i et svært vanskelig landskap, og særlig blant kvinner.  

Rayhana Karim, leder av Khadija Project, forklarte hvordan prosjektet, som startet som krisehjelp til kvinner, nå også fremmer kvinnelig ledelse i privat sektor og NGO-er.   

– Vi har et lite vindu der vi fortsatt kan presse grenser for hva som er akseptert. Menn er dominerende i privat sektor med over nitti prosent, men det er et av få områder der kvinner kan ha en annen identitet utover å være en mor, søster eller datter, sa Karim.   

Kvinner blant krigsherrer  

Helsesektoren er også et unntak der kvinner kan ha en viss autonomi og deltakelse. Da Taliban overtok makten hadde Madina Mahboobi muligheten til å reise ut av landet, men valgte å bli. Der leder hun nå en hjelpeorganisasjon som deler ut nødhjelp.  

– Taliban fratar oss ikke rettigheter fordi de ikke tror på oss, men nettopp fordi de tror på oss, uttrykte Mahboobi.

Taliban-ledelsen innfører stadig nye restriksjoner som innskrenker kvinners rettigheter. Men i det daglige forholder hun seg til mennene på bakken. For Mahboobi innebærer det forhandlinger for at organisasjonen skal få fortsette.   

– Bistanden minker, men behovet er økende. Mitt håp er at verden fortsatt ser oss og hjelper oss, slik at vi kan bli økonomisk selvstendige.   

Utfordrer kulturelle normer  

Den kjente influenseren og komikeren, Nadima Kakai, bruker humor og sosiale medier for å snakke høyt om grunnleggende menneskerettigheter og skape diskusjon rundt tabubelagte temaer. Hun forteller at hun unngår å snakke direkte om politikk. Men i seg selv er hun en fargeklatt med politisk sprengkraft, og bruker sin posisjon til å utvide vår forståelse av landet.

Under Afghanistanuka fortalte Nadima hvordan hun benytter sosiale medier til å utfordre de mest konservative normene i det afghanske samfunnet. Gjennom sitt arbeid ønsker Nadima å engasjere den afghanske befolkningen i en mer inkluderende og åpen diskusjon om menneskerettigheter, autonomi og selvråderett for kvinner og menn i Afghanistan:   

– Vi trenger å stå sammen og finne løsninger i fellesskap – løsninger som gir selvtillit og råderett over eget liv i et fritt Afghanistan, sa Kakai.   

– Norge har ikke glemt Afghanistan

Onsdag kveld var det duket for årets hovedarrangement, som ble innledet ved at Andreas Motzfeldt Kravik, statssekretær i Utenriksdepartementet ga en grundig redegjørelse for norsk afghanistanpolitikk. Mens andre land har valgt å isolere regimet, har Norge valgt å opprettholde kontakt.  

– Det er lite som tyder på endring i nær framtid. Vi fordømmer regimets politikk som har fratatt befolkningen deres framtid. Med dette kaster de også bort det enorme potensialet som bor i folk. Norge har ikke glemt det afghanske folk, var Kraviks budskap.  

I den påfølgende panelsamtalen ble det stilt spørsmål ved Norges engasjement og hva som er «end goal». Mange har påpekt at effekten av kontakten uteblir, men at situasjonen for befolkningen bare blir verre.

– Endring kan skje gjennom revolusjon eller evolusjon. Sannsynligheten er nok større for det siste. Vi forsøker å identifisere og gi oksygen til de mer moderate stemmene som forhåpentligvis kan dra utviklingen i en mer positiv retning, sa Kravik.

Et hovedspørsmål er om isolasjon av Taliban-styret vil hjelpe eller skade befolkningen. Mange frykter at isolasjon vil gjøre hverdagen verre for afghanerne, mens andre argumenterer for at engasjement ikke vil føre til endring. Forsker i Human Rights Watch Fereshta Abbasi, argumenterer for sistnevnte:

– Over de siste årene har Taliban visst null tegn til endring. De begår fortsatt grove folkerettsbrudd, som UNAMA [United Nations Assistance Mission in Afghanistan] har dokumentert. Dette inkluderer vilkårlige drap på ansatte fra Ghani-regjeringen, arrestasjoner av journalister, aktivister og kvinnelige demonstranter. Så hva har vi egentlig oppnådd med engasjement og dialog med Taliban?  

Talibans naboer   

Internasjonale sanksjoner og frosne valutareserver har lammet Afghanistans økonomi. For å få fart på økonomien, har Taliban særlig søkt samarbeid om infrastruktur med Kina, Iran og Usbekistan. William Byrd, professor i økonomi ved det amerikanske fredsforskningsinstituttet (USIP), kommenterte hvordan landet har forsøkt å styrke handelsforbindelser, selv om resultatene hittil har vært beskjedne.   

– Målet er å knytte regionen tettere sammen og sikre stabile verdikjeder. Afghanistan er kanskje verdens største rundkjøring, men som vi vet skjer det sjeldent noe i midten av en rundkjøring. Landbruket og vannkraft er ressurser som faktisk kan ha et potensial, poengterte Byrd.  

Etter at USA trakk seg ut, økte Kina sin tilstedeværelse i landet. Særlig er det gruveindustrien, samt olje og gass som har trukket til seg investeringer fra kinesiske selskaper. Ifølge PRIO-forsker, Ilaria Carozza, er det ikke fordi ledelsen i Beijing er opptatt av den økonomiske gevinsten eller at de liker Taliban:   

– Kinesiske myndigheter spiller et langsiktig spill. For dem handler det om å overta økonomisk hegemoni fra USA.   

Forholdet til Pakistan er derimot kjølig. Pakistan anklager regimet for å huse pakistansk Taliban og andre ekstremistgrupper som står bak en rekke koordinerte angrep i landet.   

Pressens kår   

Fri presse er nærmest ikke-eksisterende, og journalister løper en høy risiko. En av dem er forfatter og journalist, Khalid Qadery, som satt fengslet i ett år. I samtale med Elisabeth Eide, fortalte han om sine opplevelser og pressens kår i dagens Afghanistan.

– Etter min erfaring, om du vil få til noe må du også oppleve motstand og smerte. Fengselsoppholdet styrket også min kamp, fortalte Qadery som nå bor i eksil.  

Journalister er få, og det eksisterer nesten ingen kvinnelige. Kvinner kan ikke bevege seg fritt uten en mannlig ledsager, og i praksis betyr det derfor at nyhetsbyråer også må ansette en mann for hver kvinne. Kvinner kan heller ikke intervju myndigheter direkte, og spørsmålene må derfor stilles via mannen.   

– Radio har blitt det foretrukne mediet siden Taliban har forbydd å vise avbildninger av levende vesener. Men kvinner er fortsatt kneblet siden lyden av deres stemme regnes som haram. Likevel finnes det smutthull, men kvinner jobber mer i bakgrunnen enn før, utdypet Qadery.  

Finnes det håp for Afghanistan? 

Til tross for de enorme utfordringene Afghanistan står overfor, finnes det små, men viktige rom for håp og endring. Afghanistanuka har vist hvordan både kvinner og menn i landet, ofte under ekstremt krevende forhold, finner måter å skape forandring og drive utvikling på. Deres arbeid handler ikke bare om å overleve, men også om å bygge autonomi, lede og bidra til samfunnsendring – selv i møte med betydelig motstand og risiko.

Afghanistanuka fikk frem hvor utfordrende det er i Afghanistan tre år etter Talibans maktovertakelse. Det var også en anledning til å diskutere muligheter og dilemmaer knyttet til norsk og internasjonalt politisk engasjement. 32 innledere bidro med sin kunnskap og erfaring gjennom 14 ulike seminarer. Dialog-formatet ga også en mulighet for alle interesserte til å dele sine synspunkter og refleksjoner rundt hva det vil si å vise solidaritet med Afghanistan i dag.  

Respekt for menneskerettighetene, økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse henger tett sammen. Afghanistanuka beviste at det er behov for arenaer der utfordringer, dilemmaer og muligheter diskuteres åpent. Vi gleder oss over at så mange fant tid til å delta på arrangementer sent og tidlig. Det viser at Afghanistan fortsatt engasjerer.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Afghanistankomiteen.

I 2023 har teamet i Chile videreført arbeidet i høyt tempo. Fire års dialog- og forsoningsarbeid har satt sine spor i den offentlige samtalen. Året har også vært preget av 50-årsmarkeringene for militærkuppet i 1973, noe som også gjenspeiles i høye aktivitetstall.

Kapasitet og vilje til dialog

Nansen Fredssenters arbeid i Chile kom i gang i oktober 2019 etter at landet opplevde sterke protester med krav om sosiale reformer og behov for en ny grunnlov. Mange fryktet for demokratiets fremtid. På direkte forespørsel fra den forrige regjeringen samt et nettverk av sivilsamfunnsaktører kalt Nuevo Pacto Social («En ny sosial pakt»), har senteret bidratt med dialog i en vanskelig tid. Arbeidet er støttet av det norske utenriksdepartement og den norske ambassaden i Santiago.

Kort tid etter at protestene startet, satte senteret i gang med Encuentros Nansen, møteplasser for fortrolige samtaler mellom sivilt samfunn, politiske ledere, studenter og akademia, privat næringsliv og andre institusjoner. I etterkant har senteret bidratt med kapasitetsbygging gjennom et nært samarbeid med 15 universiteter.

To grunnlovsprosesser har blitt gjennomført i kjølvannet av opptøyene i 2019, og begge forslag har blitt stemt over av flertallet i befolkningen. I disse prosessene ble senteret invitert for å gi faglige innspill til begge grunnlovsprosessene, deriblant til Grunnlovsforsamlingen i plenum. Senteret er en av kun tre eksterne som har fått denne muligheten.

Høy aktivitet

Dialogaktivitetene i Chile har to formål: Å formidle kunnskap om dialogog erfare dialog. I et svært polarisert samfunn er det ikke lett for mennesker med ulike politiske og kulturelle bakgrunner å snakke sammen. Hensikten i en dialogprosess er ikke nødvendigvis å finne løsninger, men å få innsikt i hvordan man kan reparere brutte relasjoner og finne en ny vei ut av konfliktene. For å få til dette trenger man tid.

I 2023 nådde senteret totalt 4700 mennesker direkte i Chile, fordelt på 81 aktiviteter. Dette inkluderer 39 dialogworkshops, samt 5 Encuentros Nansen («Møteplass Nansen»). Disse videreføres i 2024.

Stadig flere statlige institusjoner har deltatt i dialogaktiviteter. Blant disse finner vi representanter fra departementene for utdanning, infrastruktur, landbruk, utenriks og politi.

Gamle og nye sår

2023 markerte også femti år siden det blodige militærkuppet i Chile. Fremdeles gjør mange gamle og nye sår det vanskelig å snakke sammen.

I forbindelse med markeringen har senteret bidratt ved flere arrangementer, deriblant ved Museet for minner og menneskerettigheter (Museo de la Memoria y los Derechos Humanos), som ivaretar dokumentasjon om militærkuppet i 1973 og dets ofre, Det nasjonale kontoret for religiøs dialog, kvinnelosjen og flere universiteter. Senteret har også holdt appeller om dialog og konfliktløsning for blant annet Hærens krigsskole, samt holdt et webinar for 500 militærpoliti. 25 offiserer herfra har også deltatt i regionale dialogworkshops.

Økende interesse

Senteret merker også en økende interesse for arbeidet utenfor Chiles grenser, og har blant annet bidratt med webinarer om dialogens prinsipper i Peru, Colombia og Venezuela. Dette bidrar til erfaringsdeling og til å bygge  verdifulle nettverk på tvers av landegrenser.

I Cali og Medellin i Colombia har senteret samarbeidet med ulike nettverk av sivilt samfunn. I Peru ble det gjennomført webinarer for Acuerdo Nacional, et nasjonalt forum for demokratisk deltakelse og samhandling mellom regjeringen og politiske partier i kongressen. I Venezuela har senteret samarbeidet med kontoret til FNs stedlige representant, i forbindelse med deres dialogprosjekt for myndigheter og sivilt samfunn.

Fortrolige samtaler

Stadig flere chilenere får kjennskap til dialogmetoden, mye på grunn av Nansen Fredssenters  arbeid. I en polarisert kontekst er det også viktig å holde opinionen informert. Samtidig er det viktig å ta hensyn til at det kommer fram opprivende historier  i dialogmøtene, og det ikke er alt man kan fortelle. Dialogrommet skal føles trygt for den som deltar.

For å møte informasjonsbehovet har senteret valgt å skrive blogger med oppsummerende refleksjoner. Disse publiseres på hjemmesidene til universitetene vi samarbeider med. I 2023 stod senteret for 7 blogginnlegg. Senterets arbeid har fått god dekning i media med omtrent 95 publikasjoner, inkludert flere intervjuer og kronikker.

Et annet samtaleklima

Det er vanskelig å si når en dialogprosess har kommet helt i mål – i hvert fall i denne omgang. Til det kreves det mer tid for å bygge tillit. Nansen Fredssenter  har bidratt til å løfte verdien av å snakke sammen, og dette er også noe som har begynt å prege det offentlige ordskiftet. Tross sine ulikheter og uenigheter ser vi at de som deltar i dialogen forblir i samtalen og at de ønsker å fortsette og oppmuntrer andre til å lære mer om dialog.

President Gabriel Boric har invitert Nansen Fredssenter til å fortsette sitt arbeid i Chile. Teamet i Chile består av fem personer, og ledes fra Norge av Alfredo Zamudio. Prosjektet er planlagt avsluttet i oktober 2025.