Tre år har gått siden Taliban tok kontrollen i Afghanistan etter 20 år med NATO og vestlig militær tilstedeværelse. Internasjonalt er det liten konsensus om hvordan man forholder seg til regimet. På den ene siden har vi dem som mener at kontakt med regimet må unngås, mens andre tar til orde for normalisering.
– Fra euforiske og kaotiske dager med unge menn som inntok Kabul, ser vi nå et regime som har strammet inn og konsolidert makten.
Det sa nylig Terje Watterdal, landdirektør i Afghanistankomiteen, i en samtale på Arendalsuka 2024. Hit inviterte vi et knippe av landets fremste Afghanistan-kjennere til å dele hva de selv har lært etter tre år med Taliban.
Samtalen ble arrangert i samarbeid med Afghanistankomiteen, Chr. Michelsens Institutt (CMI) og Institutt for fredsforskning (PRIO) og ble ledet av Norunn Grande, spesialrådgiver ved Nansen Fredssenter.
Fra haltende demokrati til velsmurt diktatur
Videre beskriver Watterdal det som om et teppe har lagt seg over samfunnet.
– Det er tilsynelatende fred og en helt annen ro nå enn da krigføringen pågikk. Men frykten og fortvilelsen ulmer under overflaten og av og til kommer den til syne. Likevel, folk tilpasser seg, forklarer Watterdal og fortsetter:
– Som humanitær organisasjon opplever også vi regimets kontroll. Blant annet må vi gi kvartalsvis rapport der vi forklarer hvordan vi jobber i tråd med Taliban-ledelsens visjoner. De kontrollerer også ansettelser og hvem som får arbeidstillatelse.
Norge med fortsatt engasjement
Mange land kuttet alle diplomatiske og økonomiske forbindelser. Norske myndigheter valgte å opprettholde kontakten med Taliban, en avgjørelse som også ble kritisert fra mange hold.
– Vi engasjerer oss ut fra realitetene. Det er nødvendig for å sikre bistand og fortsatt engasjement for det afghanske folk. Da trenger vi en eller annen form for kontakt, sa statssekretær i Utenriksdepartementet, Andreas Motzfeldt Kravik.
– Uten kontakt når vi heller ikke inn til de mer moderate delene av Taliban som kan påvirke innenfra.
Orden i eget hus
Forsker ved PRIO og påtroppende direktør ved Det Norske Nobelinstitutt, Kristian Berg Harpviken, minnet om at Taliban er et autoritært teokrati med lite rom for moderate røster.
– Utfordringen for Taliban har vært å holde orden i eget hus. Det vil si innad i Taliban. Det er ikke lett å få øye på hvem som er de moderate i denne sammenhengen, og kontakt kommer ikke uten risiko.
– Taliban er heller ikke så interessert i oss. Annerkjennelse fra Vesten betyr ikke så mye som man kanskje hadde håpet på, mener Harpviken.
Internasjonale sanksjoner har kostet det afghanske folk. Taliban har vært kompromissløse og man har ikke klart å komme til en enighet som blant annet sikrer et minimum av rettigheter for kvinner. Siden 2021 har økonomien blitt redusert med 27 prosent (kilde: FN). Befolkningen er avhengig av landbruket for å overleve, som har blitt mindre produktivt. Samtidig er landet svært sårbart for klimaendringer.
Derimot har nabostater som Pakistan, Iran, Usbekistan, Turkmenistan og Tadsjikistan pleiet kontakt med regimet. Regionale maktaktører som Russland, Kina og India har også utforsket mulighetsrommet for samarbeid. President Putin uttalte sågar at «Taliban er en alliert i kampen mot terror».
Psykologisk støtte
Torunn Wimpelmann, forskningsleder ved (CMI), mener at mange forskere og diplomater har tatt feil av Taliban.
– Mange trodde at man kunne sette krav, og at Taliban var villig til å inngå kompromisser. Det viste seg å være feil.
Hun mener at vi må være forberedt på at regimet kan bli sittende ved makten i lang tid.
– Hvordan forholder vi oss til et Taliban-styre i 40 år fremover? Mange afghanere, og særlig kvinner, har mistet landet og friheten sin. Det er begrenset hva vi kan gjøre, men det vi kan er å gi psykologisk støtte og dermed styrke afghanernes overlevelsesevne.
Forskerkollega Arne Strand ved CMI, tviler på at vi vil se drastiske endringer i regimets politikk i nær fremtid, men fremhever betydningen av kontakt og tilstedeværelse.
– Det vil neppe skje i morgen, men press og påvirkning kan skje både innenfra og utenfra over tid.
– Dialog og kontakt fungerer
Terje Watterdal mener at kontakten mellom Taliban og norske myndigheter har vært avgjørende for at Afghanistankomiteen kan fortsette den humanitære innsatsen i landet.
– For Svenska Afghanistankommittén, som har mer enn 30 års tilstedeværelse og 8000 lokalt ansatte, har hjelpearbeidet blitt satt på pause. Tilsvarende har tyske GIZ, en stor humanitær aktør, ikke egen operasjonell virksomhet lengre. Derimot er vi fremdeles til stede i landet.
Wimpelmann understreker at man alltid må vurdere konsekvensene ved dialog og kontakt.
– Man skal ikke ha kontakt med Taliban bare fordi det kanskje kan komme noe godt ut av det. Vi må flytte fokus fra gode intensjoner til mer konsekvensetisk tenkning.
Dialog og kontakt = legitimitet?
Statssekretær Motzfeldt erkjenner at dialog og kontakt kan by på dilemmaer.
– At vi snakker sammen er ikke det samme som at vi anerkjenner regimet. Gjennom samtaler håper vi å kunne styrke lokale aktører som er bedre rustet enn oss til å påvirke samfunnsutviklingen i positiv retning. Vi tror heller ikke at fordømmelse er veien å gå. Det er et dårlig utgangspunkt for samtaler.
LES MER: – Ingen fred og stabilitet i Afghanistan uten rettigheter for kvinner
LES MER: Talibans politikk struper menneskerettigheter i Afghanistan
Kommende oktober arrangerer Afghanistankomiteen, Nansen Fredssenter, CMI og PRIO Afghanistanuka 2024. Følg med på peace.no og i våre sosiale mediekanaler for mer informasjon.