There are moments in history when fear seems to be in people’s eyes and minds. Every generation faces its own turning point. Ours is now about deciding what we will do in the face of polarization and fear.

When fear takes hold, it has a corrosive effect because it erodes our capacity to trust, to listen, and also to resist without becoming what we fear. Have we lived through moments like these before? What did we do then? In Latin America and the Caribbean, we are no strangers to such moments.

We have a great deal of experience with the various bullies of past times. For a long time, several countries in our region endured interventions, dictatorships, and terrible violence that produced deep fractures.

Those experiences left us with wounds and trauma. Some countries have managed to build and enjoy democracy and peace, for other countries the path has been longer, with all the suffering that this entails. Even for countries who have achieved democracy, it has not been easy, because the challenges do not disappear. Yet it is possible to speak honestly with one another, and although it sometimes costs, we can listen to each other even when we disagree.

Without trust, institutions do not function and communities fragment and drift apart. A society dominated by fear may survive for a time, but it will struggle to repair its wounds or solve problems that require broad collaboration.

Remaining trapped in fear is not part of our culture; rather, we persist in hope. In Latin America and the Caribbean, we are more than 660 million people, and we have much to tell. We are a voice that can contribute something very important in this new and challenging regional and global landscape. When fear is used as a political tool, we cannot give in; we must resist. Because fear simplifies reality, divides societies into irreconcilable camps, and presents force, symbolic or real, as the only possible response.

Fear cannot be the only compass for finding the path toward the future. History shows us that things begin to change when we look fear in the face. Peaceful resistance is not only a personal attitude, but a civic necessity. It is a disciplined decision to defend democracy, dignity, and coexistence without succumbing to the logic of dehumanization. Resisting the dynamics imposed by fear requires clarity, patience, and courage. It means refusing to let anger or despair shape our actions, and also refusing to remain silent in the face of abuses and humiliations.

This kind of peaceful resistance is built on trust. Trust allows us to build when possible, and to disagree when necessary. Trust is not an abstract value, but a form of critical infrastructure, because just as bridges and roads allow us to connect, trust makes democratic coexistence possible. Without trust, institutions do not function and communities fragment and drift apart. A society dominated by fear may survive for a time, but it will struggle to repair its wounds or solve problems that require broad collaboration.

Dialogue is a space in which people can bring the complexity of their realities, where they can be heard without humiliation, and recognized by one another. Dialogue may not eliminate conflicts, but it does prevent them from turning into impenetrable walls. It can take time and sometimes be uncomfortable, but dialogue is one of the few tools capable of rebuilding relationships among divided peoples.

We can begin with simple steps, for example by creating and caring for meeting points where disagreement does not destroy coexistence; by strengthening critical thinking, avoiding the replication of false news, seeking sources, and rejecting the language of hate.

Where to begin? First, by recognizing that we can create spaces to listen to what is happening to us. Who must act? This is a task for everyone, because it is both a personal decision and a cultural challenge. We cannot delegate the defence of democracy. And although there is no exact recipe to transform a society weighed down by old and new fears, there are things that can be done.

We can begin with simple steps, for example by creating and caring for meeting points where disagreement does not destroy coexistence; by strengthening critical thinking, avoiding the replication of false news, seeking sources, and rejecting the language of hate; and by rebuilding civic friendships that allow us to recognize one another as part of the same democratic space, even when we think differently.

When trust is broken, it is natural to feel pain and uncertainty. The times we live in give us more than enough reason for such feelings. Pain affects us, but if we nurture our communities and a sense of purpose, it should not paralyze us. We are not available to live in fear. That is the first line of our defence of our democracy.

Translation of the original article, as published in El País:

http://elpais.com/chile/2026-01-10/resistir-en-tiempos-del-miedo.html RESISTING

Prosjektet har gjennomført mer enn 500 dialogaktiviteter i Chile, med over 40.000 deltakere, 30 lokale partnere, håndbok oversatt til spansk og mapudungun og en solid innsats av et dedikert team i Chile under ledelse av prosjektleder Alfredo Zamudio.

Arbeidet i Chile - har hatt to hovedkomponenter: 

1) Nasjonalt: Encuentros Nansen, en dialogprosess som startet under opptøyene i oktober 2019, med 31 fortrolige samtaler mellom regjering, sivilt samfunn, akademia, studenter, privat sektor. 

2) Regionalt: Arbeidet gikk videre etter en henvendelse fra syv universiteter i Araucanía (Mapuche området) i sør Chile, som førte til 81 dialog workshops, med over 1.400 deltakere i Araucanía. I tillegg er det gjennomført ytterligere 80 workshops i andre deler av landet, med totalt 2.800 personer som har deltatt.

I tillegg til disse 160 grunnleggende workhopene, har prosjektet gjennomført workshop i fasilitering. Prosjektet har også samarbeidet med 10 institusjoner i Colombia, Brasil og Perú, med universiteter, sivilt samfunn og nasjonale institusjoner og gjennomført fysiske workshops, i tillegg til webinarer for flere andre land i regionen, inklusive Venezuela. 

Funn og videre dialogarbeid

Teamet i Chile har dokumentert alt arbeidet underveis, deriblant en rapport om arbeidet med Encuentros Nansen. 

Teamet i Chile har gjennomført en studie om effekten av kapasitetsarbeidet, med en større spørreundersøkelse med cirka 600 svar. Studiet skal publiseres i desember og det skal legges ut hos noen av våre viktigste partnere. Det kan særskilt trekkes frem at 94% av deltakerne har brukt en eller flere dialog verktøy som de lærte i kurset, og møtt to viktige hindre:

• Motstand mot endring (74%)
• Mangel på tid (62%). 

Claudia LenzProfessor ved MF og forsker ved HL-senteret

Peder NustadLeder for Dembra-prosjektet ved HL-senteret

Publisert 27.11.2025

Skolens innhold er oppe til diskusjon. Trenger vi mer lesing og skriving? Bør de faglige målene bli tydeligere?

Løfter vi blikket til verden rundt oss, ser vi en tydelig økning i autoritære tendenser. Da må skolen styrke demokratisk motstandskraft. For å forstå hva dette betyr for skolens innhold, må vi også forstå hva som driver disse tendensene.

Under den nasjonale Dembra-konferansen i Lillehammer i forrige uke presenterte Staffan Lindberg, forskningsleder for det internasjonale demokratiprosjektet V-Dem, ferske tall: Det liberale demokratiet er på retur globalt, og stadig flere land beveger seg i autoritær retning.

Det demokratiske nivået i verden nå er tilbake til 1985-nivå. For første gang på 20 år er det flere autokratier enn demokratier i verden.

Ikke bare antall demokratier faller: Demokratisk kvalitet svekkes, også i land som avholder valg. Det viser seg blant annet gjennom reduksjon av ytringsfrihet, akademisk frihet og uavhengige medier.

Et typisk trekk i land som beveger seg i autoritær retning, er økende polarisering og fiendebilder som rammer minoriteter.

Norge er blant de aller mest demokratiske landene ifølge V-dem sine undersøkelser. Men i en verden som går i feil retning, kan vi ikke ta dette for gitt. Vi må også være oppmerksomme på mekanismer som svekker minoritetsvern, begrenser ytringsfriheten og gir en økning av misinformasjon.

Autoritære tendenser får næring i samfunn som er preget av kriser, uro og opplevelse av avmakt. Autoritære ledere kan ikke komme til makten uten at mange i befolkningen opplever uro, urettferdighet og tap av kontroll, slik at tilliten til institusjoner svekkes.

Forskere som britiske Pippa Norris peker på at autoritære bevegelser tilbyr enkle og tydelige svar på grunnleggende menneskelige behov i urolige tider: Behov for trygghet, orden og tilhørighet.

Men slike svar forenkler komplekse problemer og baserer seg ofte på et fiendebilde av «de andre» – minoriteter, meningsmotstandere eller andre nasjoner. Erfaringer fra mange land viser at slike enkle svar forsterker polarisering og svekker tillit, noe som gjør samfunn mer sårbare på lang sikt.

Hva betyr dette for skolens arbeid med å bygge demokratisk motstandskraft?

For å forebygge oppslutning om autoritære krefter må et samfunn tilby bedre alternativer til alle sine medborgere. Vi må ikke bare verne om de demokratiske institusjonene våre. Vi må også sikre at de fungerer på en måte som gir tillit, som faktisk leverer det borgerne forventer at de skal.

 Mennesker som kan tenke selvstendig, tåle uenighet og handle sammen med andre, står sterkere mot autoritære strømninger.

Vi forebygger ved å bygge inkluderende og rause samfunn der mennesker ser at de kan leve gode liv, bidra og forme egne framtidsutsikter.

Skolen har en viktig rolle i dette. Fellesskolen er en sterk arena vi har til rådighet for å bygge tilhørighet og robuste fellesskap, som motvekt til splittelsen som nærer det autoritære.

Flere studier viser at den norske skolen er sosialt utjevnende sammenliknet med andre land, og at den lykkes relativt godt med å gi elever med ulike forutsetninger fremtidsutsikter som yrkesdeltagere og medborgere.

Arbeidet med å opprettholde dette er kanskje det viktigste bidraget til demokratisk motstandskraft.

Elevene trenger selvsagt grunnleggende ferdigheter for å kunne bygge seg gode liv. Men lesing, skriving og regning står aldri alene – de brukes alltid til å utforske noe.

Når elevene får bruke disse ferdighetene til å forstå samfunnet, stille spørsmål og engasjere seg i saker som betyr noe for dem, styrkes både læring og demokratisk beredskap.

Autoritære strømninger får lettere fotfeste der mennesker opplever avmakt. Læring som gir mestring i form av medvirkning kan gi elevene en erfaring av å bety noe for andre og for verden rundt seg.

Mestring er ikke begrenset til å knekke lese- og regnekoden. Mestring oppstår når barna opplever at lesing, skriving og matte hjelper dem til å undersøke, undre seg og påvirke det som betyr noe for dem.

I møte med fiendebilder og spredning av frykt for «de andre» må skolen støtte elevene i å kunne tåle uenighet og bli nysgjerrige i møte med det ukjente.

En inkluderende skole gir elevene en erfaring med at ulike levemåter kan utfordre hverandre, men også bidra til å utvide vår horisont og sette oss i stand til å finne bedre fellesløsninger.

Når elevene blir trygge deltagere i samfunnets uenighetsfellesskap, blir de mindre mottakelige for desinformasjon og propaganda som gir enkle svar.

Mennesker som kan tenke selvstendig, tåle uenighet og handle sammen med andre, står sterkere mot autoritære strømninger. Derfor må ikke skolen reduseres til målbare ferdigheter alene.

Lesing, skriving og regning er selvsagt nødvendige, men de må kombineres med undervisning som gir elevene perspektiv, dømmekraft og erfaringer med fellesskap og deltakelse.

Dette kan ikke vente til elevene har nådd en viss alder, det er en del av skolens oppdrag fra start til slutt.

Chronicle in newspaper El Pais July 18th 2025

Henrik Jarholm

Just as roads, hospitals, water systems, and communication networks are critical infrastructures that guarantee human well-being, trust is the critical infrastructure that enables collaboration between institutions and people. Sometimes, trust also acts as a social and emotional engine, seeking to find hope where it may not be immediately visible.

The critical infrastructure

We need to recognize that trust is a critical infrastructure, indispensable for institutions to function and to address today’s and tomorrow’s problems. The World Economic Forum, in a recent “Future of Jobs Report,” states that the world is facing multiple complex crises—or “polycrises”—and that immediate societal changes are needed to tackle them. People don’t just need to know things to do their jobs; they must also be able to adapt when everything changes, when mistakes are made, or when it’s time to start over. Trust is the sum of emotions that allows us to live without fear.

We all understand the importance of the structures that support our societies, but we don’t always see how deeply interconnected they are and how much they rely on information, collaboration, and trust. Protocols, controls, sanctions, and limits can be created, but a regulatory system on its own cannot enable everyone to collaborate at their full potential. A frightened society cannot be innovative, because it doesn’t dare to explore new paths.

Three pillars of change

To generate the necessary changes, three pillars are required: knowledge, institutions, and will. In Chile, we have institutions and a great deal of knowledge, but in some cases, the will is scattered or absent. Sometimes, what we need is not more diagnostics, but the courage to ask: if we know so much, why don’t we do what needs to be done? A big part of the answer has to do with the lack of trust and collaboration between institutions.

People often ask us, “What’s the point of dialogue if we don’t see immediate results?” They’re a bit disappointed when we explain that a dialogue process is not quick—it follows its own rhythm. Rushing doesn’t always lead to results. “I don’t need answers—I need you to listen,” is something we frequently hear between groups with different points of view. Taking the time to engage in dialogue is an investment in that invisible fabric that sustains collaboration.

Who should we be listening to?

How can we transform this archipelago of distant people into a more collaborative, more humane, more inclusive country? There’s no doubt we need urgent solutions to problems like corruption, crime, poverty, and others. While it may be tempting to tell your own group that from your shore you can see the whole picture—and that other perspectives don’t matter—none of these islands hold all the answers. When you don’t know the path, it is wise to ask: Where do we want to go, and who should we be listening to?

It’s not easy, but it is possible to build with those who have different pasts. It always starts with some point of connection. “I never thought I’d find myself with someone like you,” we’ve heard in the dialogue workshops we’ve held across the country - and sometimes, there’s an embrace where just before there were opposing sides. Hope lives in those emotions.

Seeking common ground

It’s not about all agreeing - our diversity means we experience life in different ways - but what if we built a “community of disagreements,” where thinking differently doesn’t frighten us, and where keeping our differences isn’t the same as living in separate worlds? To put it simply: not all of us support the same football team, but we can agree it’s a beautiful sport.

From the ashes of the most devastating crises, ideas for peace can blossom. One example is the Treaty of Paris, signed in April 1951, which created the European Coal and Steel Community. Among its signatories were the Federal Republic of Germany and France. The Second World War had ended just six years earlier. The pain had not been forgotten; it was still present when they signed an agreement that changed the course of Europe.

Encounter, not confrontation

The challenges we face are not in the distant future - they’re knocking on the door right now. There is real fear, deep fatigue, and yet we know that within many hearts lives the stubborn hope that we can listen to one another, and that things can get better. Every generation has its turning point, and preparing for peace is an inevitable step. Amid these tectonic shifts, with declining trust in democracy, this is a good moment to ask: Do we keep going as we are, or do we do something different?

We sometimes forget that many of the most lasting solutions don’t come from confrontation, but from encounter. As Mahatma Gandhi said: “The best way to resolve any political or social issue is for the protagonists of opposing views to meet and speak with sincerity and honesty.” Just as we invest in traditional infrastructures, it may be truly visionary to ask: What would happen if we multiplied spaces for dialogue and became a more dialogic society?

In Chile, we need to create a permanent meeting point—a reference for dialogue and trust—and why not, one with a regional outlook as well. The urgency is clear. Preparing for peace must be a state policy. It is an inevitable step.

---

Alfredo Zamudio is the director of the mission in Chile at the Nansen Center for Peace and Dialogue.

This is a translation of the original article published in El País, on July 18, 2025. The original Spanish version can be found here: https://elpais.com/chile/2025-07-18/la-infraestructura-critica.html

---

Read more about the Dialogue project in Chile

Alberto van Klaveren, utenriksminister i Chile, sa følgende i sin tale i Santiago denne uken:

"Nansen Fredssenter kom til Chile med en metode og en holdning: Ta en pause i konflikten, lytt til motpartene, anerkjenn forskjeller og bygg tillit. Denne tilnærmingen var en støtte i en tid da det var mest behov for det, og minnet oss om at dialog ikke er et retorisk virkemiddel, men en krevende praksis som læres og dyrkes."

Dialogprosjektet i Chile i tall:

6 års prosjekt

19 universiteter involvert

31 Encuentros Nansen

160 dialog workshops

500 dialogaktiviteter

2600 deltakere

30000 mennesker nådd.

Bakgrunn:

Mens Chile var preget av en enorm uro og voldsomme opptøyer i oktober 2019, ble Nansen Fredssenter invitert av daværende president Sebastián Piñera til å bidra med dialog.

Med prosjektstøtte fra UD, inviterte Nansen Fredssenter sivilsamfunnet og regjeringsmedlemmer, studenter, akademia og næringsliv, til fortrolige samtaler. Målet var å transformere konflikten, dempe spenninger og legge til rette for dialog. Invitasjonen ble senere fornyet av nåværende president Gabriel Boric.

I etterkant har Nansen Fredssenter sammen med 18 universiteter og over 10 andre institusjoner fra sivilt samfunn og privat næringsliv, jobbet med opplæring i dialog gjennom å etablere møteplasser og arenaer for dialog.

Møteplassene har betydd svært mye for tusener av mennesker som har deltatt. Som en deltaker sa det: “vi har fått tilbake troen på at det er mulig å lytte, men det trengs tid og en god forståelse for at dialog ikke er det samme som forhandlinger”.

Syv universiteter i regionen Araucanía har inngått en avtale om å lage en studieretning om dialog. På nasjonalt plan har 19 universiteter signert en intensjonsavtale om å samarbeide videre om en dialogkultur.

Tusen takk til Utenriksdepartementet, dialogteamet i Chile under ledelse av Alfredo Zamudio og et stort og engasjert lag av lokale og nasjonale samarbeidspartnere.

Som Alfredo sier: "Dialog er en vaksine mot redsel og mistillit. I en vanskelig tid, trengs det møteplasser for håp".

Prosjektet avsluttes i november.