Som billedkunstner selv, og som lærer ved linja for visuell kunst på Nansenskolen er jeg overbevist om at kunst spiller en rolle i samfunnet, og kan være et virkemiddel med til dels enorm sprengkraft – både på individnivå og på samfunnsnivå.
Men når man kobler kunsten til begreper som beredskap, forsoning og ytringsrom, må gjøres en jobb i å konkretisere hva kunsten faktisk gjør, eller kan gjøre.
Mange kunstnerskap handler mye om forsoning og et åpent ytringsrom, men kan det også handle om beredskap? Kan kunst som sådan handle om beredskap, og i så fall hvordan?
Etter å ha sett litt på disse ordene har jeg kommet frem til noe som er et forsøk på å svare på spørsmålet. Men da må jeg snu om på rekkefølgen til ordene, og si ytringsrom, forsoning og beredskap. Slik jeg ser det er det ene betinget av det andre foregående ordet.
– En torn i øyet for totalitære krefter
Et åpent ytringsrom skaper grunnlag for forsoning, og forsoning skaper grunnlag for beredskap, og her snakker vi beredskap for fred, ikke krig.
Hvordan kan det ha seg slik, og har jeg i det hele tatt rett i mitt forsøk på å finne svar?
Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet for oss. Vi snakker mye om det å ha ytringsrom, altså rom for å kunne uttrykke seg fritt uten frykt for å bli fengslet eller drept for sine synspunkter.
Kan kunsten i seg selv skape et åpent ytringsrom? Svaret er i mine øyne et klart ja.
Kunstnere provoserer ikke primært for å provosere, men for at vi skal få øye på et ubehag vi ellers ikke ville sett.
Frøydis Knutsen
Kunstnere som fengsles eller blir forsøkt kneblet fortsetter å være en torn i øynene til totalitære krefter, de har alltid foran seg det mål å kjempe for å ta vare på det frie ytringsrommet. Uten dem, ville det vært betydelig trangere.
I totalitære samfunn er det ofte de som først blir fengslet, og noen ganger drept.
Kunstneres måte å ytre seg på går ofte ikke langs en forventet eller forutsigbar bane, men kan vel enkelt sagt betraktes som løse kanoner på dekk, som jo i stor grad er kunstnerens rolle.
Nettopp derfor blir de lagt under streng kontroll, fordi de er ukontrollerbare av natur.
– Et ubehag vi ellers ikke ville fått øye på
Der dette er gjennomgående praksis blir samfunnskritiske stemmer stilnet, sjansen til å forholde seg til ubehaget forspilles, og dermed også sjansen til forsoning.
For i motsetning til det mange tror, provoserer ikke kunstnere primært for å provosere, men for at vi skal få øye på et ubehag vi ellers ikke ville sett.
Det er mye ved vårt samfunn og vår natur som kan være ubehagelig å forholde seg til, det kan være mye vi ikke forstår, og dermed frykter.
Hvis man som kunstneren er nysgjerrig på annerledesheten, tør å ta i det ubehagelige samtidig som man fremmer det vakre, kommer vi et godt stykke på vei.
Frøydis H. Knutsen
Kunsten får oss til å se. Den aktiverer vårt følelsesregister på en måte ingen FN-rapport kan, eller avisinnlegg, eller forelesning kan.
Altså: Et åpent ytringsrom er en forutsetning for at kunsten skal kunne virke med sitt fulle potensiale som en forsonende kraft, når man ser forsoning som et utkomme av at man blir nødt til å se i øynene også det ubehagelige, bearbeide det, og gå videre som et klokere menneske.
Men hva med beredskap?
Å tenke beredskap for fred er en uvant tanke så lenge vi snakker om beredskap for krig.
Hvordan kan vi være beredt for langvarig fred, og hva skal til?
Å legge til rette for frie ytringer, og dermed muligheten til forsoning, er en investering i det å kunne ha fredelig sameksistens over tid, også med våre meningsmotstandere. En meningsmotstander er ikke nødvendigvis en motstander.
Hvis man som kunstneren er nysgjerrig på annerledesheten, tør å ta i det ubehagelige samtidig som man fremmer det vakre, kommer vi et godt stykke på vei.
Det er å ruste seg opp på en mer åndelig måte kan man si, i hvert fall ruste opp evnen til å møte hverandre uten våpen og aggresjon.
Teksten er skrevet av kunstner og linjeansvarlig ved Nansenskolen, Frøydis H. Knutsen, og er basert på hennes innlegg under Nansenseminaret 2024: Beredskap for fred: «Kunst og kultur som virkemiddel i en urolig verden».