I 2023 har teamet i Chile videreført arbeidet i høyt tempo. Fire års dialog- og forsoningsarbeid har satt sine spor i den offentlige samtalen. Året har også vært preget av 50-årsmarkeringene for militærkuppet i 1973, noe som også gjenspeiles i høye aktivitetstall.

Kapasitet og vilje til dialog

Nansen Fredssenters arbeid i Chile kom i gang i oktober 2019 etter at landet opplevde sterke protester med krav om sosiale reformer og behov for en ny grunnlov. Mange fryktet for demokratiets fremtid. På direkte forespørsel fra den forrige regjeringen samt et nettverk av sivilsamfunnsaktører kalt Nuevo Pacto Social («En ny sosial pakt»), har senteret bidratt med dialog i en vanskelig tid. Arbeidet er støttet av det norske utenriksdepartement og den norske ambassaden i Santiago.

Kort tid etter at protestene startet, satte senteret i gang med Encuentros Nansen, møteplasser for fortrolige samtaler mellom sivilt samfunn, politiske ledere, studenter og akademia, privat næringsliv og andre institusjoner. I etterkant har senteret bidratt med kapasitetsbygging gjennom et nært samarbeid med 15 universiteter.

To grunnlovsprosesser har blitt gjennomført i kjølvannet av opptøyene i 2019, og begge forslag har blitt stemt over av flertallet i befolkningen. I disse prosessene ble senteret invitert for å gi faglige innspill til begge grunnlovsprosessene, deriblant til Grunnlovsforsamlingen i plenum. Senteret er en av kun tre eksterne som har fått denne muligheten.

Høy aktivitet

Dialogaktivitetene i Chile har to formål: Å formidle kunnskap om dialogog erfare dialog. I et svært polarisert samfunn er det ikke lett for mennesker med ulike politiske og kulturelle bakgrunner å snakke sammen. Hensikten i en dialogprosess er ikke nødvendigvis å finne løsninger, men å få innsikt i hvordan man kan reparere brutte relasjoner og finne en ny vei ut av konfliktene. For å få til dette trenger man tid.

I 2023 nådde senteret totalt 4700 mennesker direkte i Chile, fordelt på 81 aktiviteter. Dette inkluderer 39 dialogworkshops, samt 5 Encuentros Nansen («Møteplass Nansen»). Disse videreføres i 2024.

Stadig flere statlige institusjoner har deltatt i dialogaktiviteter. Blant disse finner vi representanter fra departementene for utdanning, infrastruktur, landbruk, utenriks og politi.

Gamle og nye sår

2023 markerte også femti år siden det blodige militærkuppet i Chile. Fremdeles gjør mange gamle og nye sår det vanskelig å snakke sammen.

I forbindelse med markeringen har senteret bidratt ved flere arrangementer, deriblant ved Museet for minner og menneskerettigheter (Museo de la Memoria y los Derechos Humanos), som ivaretar dokumentasjon om militærkuppet i 1973 og dets ofre, Det nasjonale kontoret for religiøs dialog, kvinnelosjen og flere universiteter. Senteret har også holdt appeller om dialog og konfliktløsning for blant annet Hærens krigsskole, samt holdt et webinar for 500 militærpoliti. 25 offiserer herfra har også deltatt i regionale dialogworkshops.

Økende interesse

Senteret merker også en økende interesse for arbeidet utenfor Chiles grenser, og har blant annet bidratt med webinarer om dialogens prinsipper i Peru, Colombia og Venezuela. Dette bidrar til erfaringsdeling og til å bygge  verdifulle nettverk på tvers av landegrenser.

I Cali og Medellin i Colombia har senteret samarbeidet med ulike nettverk av sivilt samfunn. I Peru ble det gjennomført webinarer for Acuerdo Nacional, et nasjonalt forum for demokratisk deltakelse og samhandling mellom regjeringen og politiske partier i kongressen. I Venezuela har senteret samarbeidet med kontoret til FNs stedlige representant, i forbindelse med deres dialogprosjekt for myndigheter og sivilt samfunn.

Fortrolige samtaler

Stadig flere chilenere får kjennskap til dialogmetoden, mye på grunn av Nansen Fredssenters  arbeid. I en polarisert kontekst er det også viktig å holde opinionen informert. Samtidig er det viktig å ta hensyn til at det kommer fram opprivende historier  i dialogmøtene, og det ikke er alt man kan fortelle. Dialogrommet skal føles trygt for den som deltar.

For å møte informasjonsbehovet har senteret valgt å skrive blogger med oppsummerende refleksjoner. Disse publiseres på hjemmesidene til universitetene vi samarbeider med. I 2023 stod senteret for 7 blogginnlegg. Senterets arbeid har fått god dekning i media med omtrent 95 publikasjoner, inkludert flere intervjuer og kronikker.

Et annet samtaleklima

Det er vanskelig å si når en dialogprosess har kommet helt i mål – i hvert fall i denne omgang. Til det kreves det mer tid for å bygge tillit. Nansen Fredssenter  har bidratt til å løfte verdien av å snakke sammen, og dette er også noe som har begynt å prege det offentlige ordskiftet. Tross sine ulikheter og uenigheter ser vi at de som deltar i dialogen forblir i samtalen og at de ønsker å fortsette og oppmuntrer andre til å lære mer om dialog.

President Gabriel Boric har invitert Nansen Fredssenter til å fortsette sitt arbeid i Chile. Teamet i Chile består av fem personer, og ledes fra Norge av Alfredo Zamudio. Prosjektet er planlagt avsluttet i oktober 2025.

– Dialogmetoden innebærer hovedsakelig å få folk i tale – at man legger til rette for samtaler som gjør at folk er trygge nok til å dele det de har på hjertet. Dette er veldig viktig i Afghanistan, for det er mange som ikke er vant til å bli hørt, særlig kvinner og unge, forteller Norunn Grande, spesialrådgiver ved Nansen Fredssenter.

– Vi fokuserer både på lokalsamfunn og husholdninger. På lokalsamfunnsnivå kan dette bety å forstå og transformere konflikter i og mellom landsbyer, mellom etniske grupper og mellom ulike samfunnsmedlemmer. I husholdningen kan dialogtilnærmingen bidra til å forebygge vold gjennom bedre kommunikasjon mellom ektefeller, mellom foreldre og barn og i storfamilien, forteller Grande.

Norunn Grande har et langvarig engasjement for Afghanistan blant annet med lokallagsarbeid og ulike verv i Afghanistankomiteen (NAC). Gjennom arbeidet ved Nansen Fredssenter utviklet hun et program med fredsundervisning for flyktninger, der unge afghanere i Norge – som vil bidra til fred og utvikling i hjemlandet – ble invitert til seminarer, sommerskole og besøksreiser til Afghanistan.

Her kan du lese om et av disse kursene som ble holdt i regi av Nansen Fredssenter og Afghanistankomiteen.

Siden 2014 har hun samarbeidet med Afghanistankomiteen om opplæring i dialog og fredelig konfliktløsning for lokalt ansatte fra ulike provinser. De har som oppgave å lære opp og inkludere flere kolleger og samarbeidspartnere lokalt for å bidra til bedre kommunikasjon og forståelse på tvers av konfliktlinjer og forebygge vold.

LES MER: Hva har vi lært etter tre år med Taliban?

LES MER: Talibans politikk struper menneskerettigheter i Afghanistan

LES MER: Ingen fred og stabilitet i Afghanistan uten rettigheter for kvinner

Å bli sett som et individ

I introduksjonen av metodikken brukes øvelser som går på identitet for å utforske mangfoldet i identiteten til deltakerne. I Afghanistan er det vanlig å se seg selv og andre som del av en gruppe – et kollektiv, enten det er basert på etnisitet, stamme eller familie. Derfor kan det være vanskelig å se både seg selv og andre som individ, noe som står i kontrast til vestlig kultur der vi er mer vant til å tenke på oss selv som enkeltindivider.

– Vi åpner opp med øvelser som utfordrer deltakerne til å se på de mange sidene de har ved sin identitet. Dette kan for eksempel være interesser og hva de liker, som de reflekterer over og deler i gruppen. Det trenes særlig på å lytte til hverandres historier, følelser og behov. Dette skaper forståelse, det gjør at de blir bedre kjent med hverandre på en dypere måte og at man opplever helt nye sider ved både seg selv og andre, forklarer Grande.

Gjennom bedre kjennskap til hverandre bygges tillit. Da er det viktig å ikke bli trakassert eller arrestert for det man sier, noe som er et grunnleggende prinsipp i dialogarbeid.

Å bryte sosiale grenser

Afghanistan har en nokså sterk debattkultur. Deltakere på dialogkurs forteller at de ikke er vant til å lytte til hverandre. De er mer opptatt av å snakke selv og kjempe for sine standpunkter. I dialog er målet å forstå en annen person og selv bli hørt, ikke å vinne over den andre som i debatt. En viktig del av dette er å ikke stille ladede eller ledende spørsmål, men heller spørsmål som inviterer andre til å dele sine tanker, meninger og perspektiver som de ikke ellers får gjort.

– I konfliktsituasjoner lever folk ofte segregert og har ikke tilgang til hva folk mener på «den andre siden”. Poenget med dialogen er å føre mennesker sammen på tvers av disse konfliktlinjene, som ofte er basert på etnisitet, kjønn og alder. Det er særlig sterke konflikter mellom det tradisjonelle og det moderne. Unge er forventet å vise respekt for de eldre, noe som er utfordrende når de ønsker endringer de eldre ikke vil ha. Dialogmetoden brukes også mye for å løse konflikter innad i familier, mellom ektefeller for eksempel, forteller Grande.

I Afghanistan så har man tradisjon for shuraer og jirgaer, der eldre menn sitter i sirkler og tar de store avgjørelsene i lokalsamfunnene. Med dialogen ønsker man å utvide denne sirkelen, altså å få med unge og kvinner, og med en tilrettelegger som tilrettelegger for et trygt rom med forståelse og åpenhet, samt påser at alle kommer til ordet.

– Dette er basisgrunnlaget for fred. Skal man bygge varig fred så må man inkludere alle medlemmene av samfunnet. Dette har ofte vært feilen i Afghanistan og i andre konfliktområder. Når alt gjøres på topp-planet, så får man ikke med seg grasrota og da blir det ingen varig fred. Vi bruker begrepet “peace from below”, altså å bygge freden nedenfra med folk som tar ansvar for egen framtid.

Kartlegging og fasilitering

– En stor del av dialogopplæringen er kartlegging av konflikter. Dette er en form for konflikt-analyse, der vi kartlegger hva konflikten handler om, hvem som er partene, hvilken relasjon partene har til hverandre og hvordan de påvirker hverandre, sier Grande.

Her veiledes deltakerne av en uavhengig tilrettelegger, som ikke kommer med egne forslag til løsninger, men som legger til rette for at partene selv skal finne fram til disse på egenhånd. Rollen til tilretteleggeren er å passe på at alle skal få snakke fritt, slik at det skapes en trygghet i rommet. Dette er særlig viktig når det er snakk om sårbare og vonde temaer, slik det ofte er.

Jordmødre og brobyggere

– Dialogprogrammet til komiteen startet med workshops rettet mot afghanske jordmødre, som ble kalt “Midwives for Peace”. Jordmødre har en helt spesiell rolle, siden det er et av de få kvinneyrkene som blir akseptert av Taliban ettersom de også er avhengige av deres tjenester for å få friske barn. Jordmødrene deler sine personlige historier og perspektiver om krigen til lokale Taliban på klinikken. Dette gjør ofte inntrykk på de unge guttene som er rekruttert til Taliban. Fortellingene personifiserer og virkeliggjør deres krigshandlinger. Konsekvensene av krigen for folks helse og dagligliv blir tydelige. Jordmødrene står her i en særskilt stilling som mulige brobyggere, sier Grande.

Fredsarbeid er avhengig av det vi kaller for brobyggere, altså individer som driver tillitsbygging gjennom å skape forbindelser i samfunnet på grasrotnivå. Sammen med tilretteleggerne er disse også med på å videreføre dialogmetoden til andre gjennom spesifikke opplæringskurs. For eksempel drar de til sine egne lokalsamfunn eller ut til avsidesliggende landsbyer der de har hovedansvar for å ha workshops og for å drive opplæring og kursing.

Tverrgående i alle programområder

Dialog og fredelig konfliktløsning er tverrgående tema som inkluderes i alle programområdene og sektorene som Afghanistankomiteen jobber med. I Kabul fikk ulike personer fra kontorene i provinsene vi jobber i, intensiv opplæring i dialogmetodikk og tillitsbyggende kommunikasjon. De tar dette i bruk i fagområdene slik som i jordbruk og i helse, blant annet igjennom kursing av sine ansatte. I utdanningsprogrammene våre kan man bruke metodikken veldig aktivt og direkte med elevene.

Siden 2019 har 80 personer mottatt opplæring direkte fra Afghanistankomiteen, og til sammen har disse igjen lært opp over 2600 medlemmer av lokalsamfunn, som inkluderer blant annet lærere, religiøse ledere og shura-medlemmer. Videre har nesten 1300 studenter fra 17 provinser, som studerer ved helseinstituttene våre, fått opplæring i dialog og fredelig konfliktløsning – og har fått verktøy til å «bygge freden nedenfra».

Teksten er tilpasset fra en opprinnelig tekst, publisert av Afghanistankomiteen 21. juni 2022. Den kan leses i sin helhet her. Alle foto: NAC.

Tre år har gått siden Taliban tok kontrollen i Afghanistan etter 20 år med NATO og vestlig militær tilstedeværelse. Internasjonalt er det liten konsensus om hvordan man forholder seg til regimet. På den ene siden har vi dem som mener at kontakt med regimet må unngås, mens andre tar til orde for normalisering.

– Fra euforiske og kaotiske dager med unge menn som inntok Kabul, ser vi nå et regime som har strammet inn og konsolidert makten.

Det sa nylig Terje Watterdal, landdirektør i Afghanistankomiteen, i en samtale på Arendalsuka 2024. Hit inviterte vi et knippe av landets fremste Afghanistan-kjennere til å dele hva de selv har lært etter tre år med Taliban.

Samtalen ble arrangert i samarbeid med Afghanistankomiteen, Chr. Michelsens Institutt (CMI) og Institutt for fredsforskning (PRIO) og ble ledet av Norunn Grande, spesialrådgiver ved Nansen Fredssenter.

Fra haltende demokrati til velsmurt diktatur

Videre beskriver Watterdal det som om et teppe har lagt seg over samfunnet.

– Det er tilsynelatende fred og en helt annen ro nå enn da krigføringen pågikk. Men frykten og fortvilelsen ulmer under overflaten og av og til kommer den til syne. Likevel, folk tilpasser seg, forklarer Watterdal og fortsetter:

– Som humanitær organisasjon opplever også vi regimets kontroll. Blant annet må vi gi kvartalsvis rapport der vi forklarer hvordan vi jobber i tråd med Taliban-ledelsens visjoner. De kontrollerer også ansettelser og hvem som får arbeidstillatelse.   

Norge med fortsatt engasjement

Mange land kuttet alle diplomatiske og økonomiske forbindelser. Norske myndigheter valgte å opprettholde kontakten med Taliban, en avgjørelse som også ble kritisert fra mange hold.  

– Vi engasjerer oss ut fra realitetene. Det er nødvendig for å sikre bistand og fortsatt engasjement for det afghanske folk. Da trenger vi en eller annen form for kontakt, sa statssekretær i Utenriksdepartementet, Andreas Motzfeldt Kravik.

– Uten kontakt når vi heller ikke inn til de mer moderate delene av Taliban som kan påvirke innenfra.

Orden i eget hus

Forsker ved PRIO og påtroppende direktør ved Det Norske Nobelinstitutt, Kristian Berg Harpviken, minnet om at Taliban er et autoritært teokrati med lite rom for moderate røster.

– Utfordringen for Taliban har vært å holde orden i eget hus. Det vil si innad i Taliban. Det er ikke lett å få øye på hvem som er de moderate i denne sammenhengen, og kontakt kommer ikke uten risiko.

– Taliban er heller ikke så interessert i oss. Annerkjennelse fra Vesten betyr ikke så mye som man kanskje hadde håpet på, mener Harpviken.

Internasjonale sanksjoner har kostet det afghanske folk. Taliban har vært kompromissløse og man har ikke klart å komme til en enighet som blant annet sikrer et minimum av rettigheter for kvinner. Siden 2021 har økonomien blitt redusert med 27 prosent (kilde: FN). Befolkningen er avhengig av landbruket for å overleve, som har blitt mindre produktivt. Samtidig er landet svært sårbart for klimaendringer.

Derimot har nabostater som Pakistan, Iran, Usbekistan, Turkmenistan og Tadsjikistan pleiet kontakt med regimet. Regionale maktaktører som Russland, Kina og India har også utforsket mulighetsrommet for samarbeid. President Putin uttalte sågar at «Taliban er en alliert i kampen mot terror».

Psykologisk støtte

Torunn Wimpelmann, forskningsleder ved (CMI), mener at mange forskere og diplomater har tatt feil av Taliban.

– Mange trodde at man kunne sette krav, og at Taliban var villig til å inngå kompromisser. Det viste seg å være feil.

Hun mener at vi må være forberedt på at regimet kan bli sittende ved makten i lang tid.

– Hvordan forholder vi oss til et Taliban-styre i 40 år fremover? Mange afghanere, og særlig kvinner, har mistet landet og friheten sin. Det er begrenset hva vi kan gjøre, men det vi kan er å gi psykologisk støtte og dermed styrke afghanernes overlevelsesevne.

Forskerkollega Arne Strand ved CMI, tviler på at vi vil se drastiske endringer i regimets politikk i nær fremtid, men fremhever betydningen av kontakt og tilstedeværelse.

– Det vil neppe skje i morgen, men press og påvirkning kan skje både innenfra og utenfra over tid.

– Dialog og kontakt fungerer

Terje Watterdal mener at kontakten mellom Taliban og norske myndigheter har vært avgjørende for at Afghanistankomiteen kan fortsette den humanitære innsatsen i landet.

– For Svenska Afghanistankommittén, som har mer enn 30 års tilstedeværelse og 8000 lokalt ansatte, har hjelpearbeidet blitt satt på pause. Tilsvarende har tyske GIZ, en stor humanitær aktør, ikke egen operasjonell virksomhet lengre. Derimot er vi fremdeles til stede i landet.

 Wimpelmann understreker at man alltid må vurdere konsekvensene ved dialog og kontakt.

– Man skal ikke ha kontakt med Taliban bare fordi det kanskje kan komme noe godt ut av det. Vi må flytte fokus fra gode intensjoner til mer konsekvensetisk tenkning.

Dialog og kontakt = legitimitet?

Statssekretær Motzfeldt erkjenner at dialog og kontakt kan by på dilemmaer.

– At vi snakker sammen er ikke det samme som at vi anerkjenner regimet. Gjennom samtaler håper vi å kunne styrke lokale aktører som er bedre rustet enn oss til å påvirke samfunnsutviklingen i positiv retning. Vi tror heller ikke at fordømmelse er veien å gå. Det er et dårlig utgangspunkt for samtaler.

LES MER: – Ingen fred og stabilitet i Afghanistan uten rettigheter for kvinner

LES MER: Talibans politikk struper menneskerettigheter i Afghanistan

Kommende oktober arrangerer Afghanistankomiteen, Nansen Fredssenter, CMI og PRIO Afghanistanuka 2024. Følg med på peace.no og i våre sosiale mediekanaler for mer informasjon.

– Jordkloden brenner, og vi kaster bensin på bålet. Hva er det vi driver med?

Det spør forfatter, sosiolog og skribent Linn Stalsberg. Hun har høstet mye oppmerksomhet for sin nyeste bok «Krig er forakt for liv: Et essay om fred». Her forsøker hun å blåse liv i fredsflammen og viser at opp gjennom historien har det alltid vært modige mennesker som har stått på barrikadene for fredssaken, og mot militarisering.

– Mange har vært villige til å dø for en sak, men ikke å drepe for en sak.

Opprustning i en urolig tid

Et kjapt Google-søk viser et økende fokus på «beredskap». Krig og konflikt, terror, naturkatastrofer, cyberangrep og pandemi nevnes gjerne i samme åndedrag. I stor grad har den militære beredskapen preget nyhetsbildet de seneste årene, og er et prioritert politisk område med økte bevilgninger til forsvarssektoren.

Krigen i Ukraina har styrket oppslutningen om NATO. Fra forsiktige samtaler om å sende hjelmer og sanitetsutstyr, sendes det nå via Nansen-programmet kampfly og våpenforsyninger som kan brukes mot militære mål i Russland.

Men det koster å være urokråker for fred. I kjølvannet av krigen opplevde mange et trangt ytringsrom med lite plass til spørsmål og kritisk refleksjon.

– I Norge snakker vi høyt om ytringsfriheten, men vi har ikke en åpen og demokratisk samtale om antimilitarisme. Det eksisterer heller ikke et rent antimilitaristisk parti. Vi mangler alternativer, uttrykker Stalsberg.

Når krig blir «sunn fornuft»

En kilde til å forstå fredssakens trange kår kan ligge hos politiske filosofen Antonio Gramsci og hans tenkning om hegemonier. Kort sagt når politikk og ideer anses som rasjonelt og «sunn fornuft» av majoriteten. Stalsberg mener at krig og militarisme har blitt nettopp det.

– Vi snakker om forsvaret som en slags avansert folkehøgskole der gutter og jenter får lære seg disiplin og dannelse. Det snakkes lite om hvorfor de er der – for å drepe på kommando. Har de reflektert over det?

Tabu i et samfunn som lever av krig

Finnes det alternative måter å tenke beredskap på? Hva må til for å styrke beredskapen for fred? Dette var utgangspunktet da Nansen Fredssenter, Nansenskolen og Internasjonale studier ved Høgskolen i Innlandet, inviterte til Nansenseminaret 2024.

Her deltok Linn Stalsberg i en samtale med blant andre filmprodusent og forfatter, Dag Hoel, og tidligere oberstløytnant og stortingsrepresentant Bengt Fasteraune (Sp).

På Raufoss i Innlandet produser våpenprodusenten NAMMO ammunisjon, raketter og høyteknologiske våpen som brukes i krigføring. En av de som vokste opp i skyggen av fabrikkpipene på Raufoss var Dag Hoel. Dette er utgangspunktet for boken «Fred er ei det beste. På innsiden av den norske ammunisjonsindustrien» fra 2017. Selv beskriver han det som: «En bok om tabuer i et samfunn som lever av krig».

– Jeg skulle egentlig skrive en bok om speideren, men et tilbakevendende spørsmål var: Hva gjorde egentlig fedrene våre da de gikk på jobb i fabrikken? Og hvorfor var alle på Raufoss så blide på når det var krig i verden, men at det var traust når det var fred?

Hoels fortelling er også en påminnelse om våpenindustriens betydning for lokalsamfunnet og kommuneøkonomien. NAMMO bidrar med arbeidsplasser og lokal verdiskapning. Etterspørselen etter ammunisjon har også skutt i været, og nylig landet bedriften en ny milliardkontrakt.

– Lettere å være sterk med flokken sin

På mange måter er Dag Hoels bok en kjærlighetsfortelling om hjembygda. Han uttrykker et vemod over mangelen på romslighet til å stille kritiske spørsmål.

– I 1981 skulle jeg holde appell i anledning Hiroshima-dagen på vegne av Nei til Atomvåpen, og avsluttet med: «Hvordan kan vi tro på arbeidet for fred, når vi lever av krig»? Da snudde alle ryggen til meg. Det var dødsstøtet for den spede lokallagsgruppen på Raufoss.

– Selv har jeg bodd i Trondheim i mange år. Det er lettere å ha et engasjement på avstand og være sterk med flokken sin. Likevel, det er viktig å snakke sammen – særlig de man ikke er enige med.

Våpen som fremmer fred?

– Våpen er veien til fred, har generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, uttalt ved flere anledninger.

Mange tviler på at krigen mellom Russland og Ukraina kan vinnes på slagmarken. Før eller siden vil det sannsynligvis komme en fredsavtale. Samtidig hevdes det fra flere hold, deriblant Stoltenberg, at styrkeforholdet på slagmarken har mye å si for resultatet den dagen freden skal forhandles.  

Flere politikere fra Innlandet har vært sterke pådrivere for å styrke den militære beredskapen. En av dem er Bengt Fasteraune som sitter i Forsvars- og Utenrikskomiteen på Stortinget. Han fastholder at norsk industri må kunne settes i drift og våpenproduksjonen økes når alvoret tilsier det. Det gir trygghet nasjonalt og globalt, mener Fasteraune:

– I utgangspunktet ønsker vi det samme. Vi som er offiserer, er de siste som ønsker oss en krig. Men når verden er som den er, er det nødvendig å bygge opp landets forsvarsevne.

Nylig vedtok Stortinget en langtidsplan for forsvarssektoren. Dette er første gang alle partiene står samlet om å styrke det norske forsvaret.

– Bare se til Finland. De har vært ganske «hardcore» på at de ikke skulle inn i NATO. Dette har snudd på kort tid. Det sier noe om stemningen i dagens verdensbilde, sier Fasteraune.

– Svikter de unge

Stalsberg opplever at «pasifisme» er et ukjent konsept blant mange unge. Mens sivilarbeideren enda eksisterte, var det en bevissthet rundt det å nekte militærtjeneste på pasifistisk grunnlag.

– Sivilarbeideren tok et aktivt standpunkt ut fra egen overbevisning. Det fantes et pasifistisk miljø og de hadde til og med sitt eget magasin, Balder. Dette forsvant da ordningen ble avviklet i 2012.

Stalsberg viser til en rikholdig historisk arv med fredskonferanser, idehistorie og folkelig mobilisering mot våpenmakt og krig. Hun nevner Jesus og Bergprekenen, som ifølge Stalsberg er stappfull av pasifistisk tankegods, samt andre stemmer som Gandhi, Albert Einstein, Rosa Luxemburg og Bertrand Russell. Oldtidens Egypt forteller også historier om soldater som nektet å stride for den herskende faraoen.

– Det finnes så mange sterke historier om modige mennesker som har stått i striden. Om dem som frivillig har valgt å stå ubevæpnet i frontlinjen, for å bevise at det ikke handlet om feighet. Det er et svik mot dagens unge at de ikke får kjennskap til alt dette.

«Krigens jævelskap»

Blant dem som nevnes i Stalsbergs bok, er den østeriske nobelprisvinneren Bertha von Suttner. I antikrigsromanen Ned med våpnene («Die Waffen Nieder») fra 1889, beskriver hun ordrikt krigens brutalitet, om lemlestelse og ødeleggelse av mennesker – og at krig langt ifra er et heroisk epos fra skyttergraven.

I likhet med Von Suttner, ønsker Stalsberg å vise «krigens jævelskap».

– Jeg forsøker å fjerne sløret og vise hva krig gjør med folk. At det handler om gutter som ligger på slagmarken og roper på mamma, og hva som skjer med bankende hjerte når det treffes av en kule «made in Raufoss».

En fredsbevegelse for vår tid

Det mangler ikke på saker, solidaritet og engasjement. Men Stalsberg savner at flere engasjerer seg i en bevegelse som er systemkritisk til det pågående våpenkappløpet.

– Forsvarsbudsjettene øker og tilsvarende gjør andelen BNP som brukes på NATO. Dette er penger som kunne gått til velferd, boliger, helsetjenester, fredsbygging og FN.

For Linn Stalsberg går det ikke an å tenke beredskap for fred uten å tenke internasjonalistisk. I fredsbevegelsen har det alltid eksistert vyer om forbrødring og samhold på tvers av landegrenser. I vår tid er det også naturlig at fredsbevegelsen bygger allianse med miljøbevegelsen.

– Den voldsomme militariseringen i vår tid finner sted midt i en klima- og naturkrise. Det er knapt noe som er så ødeleggende for jordkloden enn våpenindustrien.

MER FRA NANSENSEMINARET:

Les mer: – Kunsten lar oss se det ubehagelige

YouTube: Politiske dilemma i møte med krig (Nansenseminaret 2023)

YouTube: «Din pasifisme er for stor for meg» (Nansenseminaret 2023)

– Historiene vi har fått om hvordan Norge har jobbet for menneskerettigheter og demokrati har gjort dypt inntrykk på oss, uttrykte rektor Alberto Martinez ved Universitas Arturo Prat til Uniforum i anledning besøket.

Et tett program var lagt opp for den chilenske delegasjonen bestående av 10 rektorer og universitetsledere som ankom Oslo om kvelden søndag 26. mai Gjennom uken møtte de representanter fra 22. julisenteret, Holocaustsenteret, Wergelandsenteret, Nobels Fredssenter, Rafto stiftelsen, Universitetet i Oslo, Norges miljø og biovitenskapelig universitet, senteret for fredsstudier ved universitetet i Tromsø, samt Utenriksdepartementet og Chiles ambassade i Norge.

– Norge scorer høyt på tillit på tvers av ulike samfunnslag og institusjoner. Dette har tatt tid å bygge opp og det er stor interesse for hvordan dette fungerer i praksis.

Det sier spesialrådgiver Alfredo Zamudio som på vegne av Nansen Fredssenter har tilrettelagt for studiereisen som lærestedene selv har dekket.

– Et sterkt demokrati beskyttes med dialog

Siden opptøyene i 2019 har Nansen Fredssenter på Lillehammer, med støtte fra UD, arbeidet for å skape møteplasser for dialog og forsoning i Chile.

Gjennom denne perioden har senteret samarbeidet med flere store nettverk fra sivilt samfunn, i tillegg til 17 offentlige og private universiteter, hvorav de åtte som var i Norge representerer til sammen 160 000 studenter.

– En vond fortid med diktatur og vold gjør det vanskelig å snakke om de mange samfunnsutfordringene som Chile står overfor. Den norske samarbeidsmodellen for demokratibygging mellom akademia, myndigheter, skole og organisasjonsliv er en unik konstellasjon som fungerer godt. Et sterkt demokrati beskyttes med dialog, selv når det er vanskelige tema. Dette ville de å se nærmere på, forklarer Zamudio.

Felles globale utfordringer

Universitetene ønsket å utforske muligheten for å etablere en samarbeidsmodell med dialog som verktøy for demokratibygging og forsoning i Chile. Hvordan en slik modell vil se ut i praksis vil tiden vise, men så langt opplever de besøket som fruktbart:

– Ja absolutt. Vi fant ut at vi hadde mange av de samme globale utfordringene som alle andre. Derfor er et samarbeid mellom ulike institusjoner i forskjellige land nøkkelen. Vi er et enkelt universitet i et enkelt land, og vi kan ikke løse dette alene. Vi må jobbe tverrfaglig og samarbeide på tvers av institusjonene, sier Rosa Deves, rektor ved Universidad de Chile til Uniforum.

– Rett tidspunkt å komme på

Torsdag 30. mai gikk ferden videre til Lillehammer og Nansen Fredssenter. Der fikk de blant annet høre mer om senterets skolesatsing, Dembra-programmet og øvrige dialogprosesser. Rektor ved Nansenskolen, Signe Strøm, fortalte også om skolens historiske bakgrunn som motkraft mot totalitærere krefter, om det humanistiske verdigrunnlaget samt folkehøgskolesystemet.

Deves peker blant annet på 50-årsmarkeringen for militærkuppet i 1973, som en viktig markering og påminnelse om hvor viktig det er å satse på unge og utdanning:

– Dette var en mulighet til å gå enda dypere inn i refleksjonene rundt overenskomsten om menneskerettigheter i Chile. Nettopp derfor har flere universitet i Chile nå inngått en avtale om å satse på utdanning i demokrati og menneskerettigheter. Derfor var dette rette tidspunkter å komme hit på, sier hun til Uniforum.

Dette var alle som deltok i delegasjonen fra Chile:

Rosa Devés, rektor Universidad de Chile

Elisa Araya, rektor ved Universidad Metropolitana de Ciencias de la Educación/Storbyuniversitetet for utdanningsvitskap

Paulina Rincón, viserektor Universidad de Concepción

Eduardo Hebel, rektor Universidad de la Frontera

Alberto Martínez, rektor Universidad Arturo Prat

Alejandro Fernández, generalsekretær, Universidad Católica de Temuco

Patricio Bernedo, representant for rektor Sánchez, ved Universidad Católica

Gonzalo Valdivieso, direktør for Universidad Católica, Villarrica

Juan Pablo López, direktør ved Universidad Arturo Prat, Victoria

Wendy Chadwick, Nansen Fredssenters team i Chile

Den nye dialoghåndboken byr på et dypdykk folkedialog, et konsept utviklet av Nansen Fredssenter. Med boken ønsker senteret å dele vår kunnskap, rotfestet i vår erfaringsbaserte metode og med praktiske eksempler.

Boken er en ressurs for alle som er interessert i dialog, fredsarbeid og konflikttransformasjon. Den kan også være et godt supplement for andre som jobber i lignende felt som mekling og konflikthåndtering, kommunikasjon, og ulike former for lokal samfunnsutvikling.

Håndboken er skrevet av Christiane Seehausen og Siri Syverud Thorsen. Agata Urbanik, Norunn Grande og Astrid Folkedal Kraidy har bidratt med verdifulle innspill og korrekturlesning.

Her kan du laste ned dialoghåndboken: The practical approach of Public Dialogue.

Samtaler som betyr noe

Gjennom årenes løp med opplæring og fasilitering av dialog, har flere etterspurt om det fantes en måte å gjøre senterets kunnskap tilgjengelig for en bredere offentlighet, og samtidig styrke enkeltpersoners evne til å håndtere konfliktsituasjoner. Dette var startskuddet for utviklingen av folkedialog som konsept.

En folkedialog er en annerledes og tilrettelagt samtale der aktiv lytting og genuine oppfølgingsspørsmål er viktige ingredienser. Som et slags dialogisk folkemøte er folkedialoger åpne og inkluderende arenaer der hvem som helst kan delta. Ofte kan folkedialoger omhandle sensitive, konfliktfylte eller kontroversielle tema. Målet er alltid å få de oppmøtte til å dele personlige erfaringer og kanskje bedre forstå de man ikke er enige med.

Folkedialoger kan blant annet bidra til å; motvirke polarisering og spenninger i et lokalsamfunn; sikre inkluderende prosesser og beslutningstaking; skape et trygt samtalerom for vanskelige tema; løfte hendelser, arrangementer og viktige samtaler i et lokalsamfunn.

Et utgangspunkt for livslang læring

Folkedialog er fremdeles et relativt nytt konsept og er i stadig utvikling. Med boken ønsker vi å sementere mye av denne kunnskapen og håper at den kan tjene som et godt fundament for inkluderende samtaler. Likevel håper vi at du som tar den i bruk gjør den til ditt eget, og er med på å videreutvikle konseptet.

Nansen Fredssenter understreker samtidig at dette kun er en inngang til et felt som man aldri blir helt utlært i. Som leser inviterer vi deg til å studere boken med samme innstilling. 

Kurs i dialogmetoden

Dialog er et håndverk som ikke utelukkende kan læres teoretisk. Derimot kreves det praktisk øvelse for å bli en god dialogfasilitator. For dem som ønsker å ta i bruk dialogmetoden, anbefaler vi at man har deltatt på minst ett av våre kurs.

Her finner du informasjon om planlagte kurs ved Nansen Fredssenter. Neste kurs i folkedialog er planlagt 23-27. september på Lillehammer.

Teksten er hentet fra Nansen Fredssenters årsmelding for 2023. Prosjektet er også omtalt i OSSE sin årsmelding for 2023 på side 48-49.

Nansen Fredssenter har en treårig samarbeidsavtale med Kontoret for demokratiske institusjoner og rettigheter (ODIHR) i Warszawa, Polen. ODHIR er en underavdeling til OSSE, som arbeider for å fremme menneskerettigheter, samt mer demokratiske og tolerante samfunn, og samtidig jobbe mot diskriminering.

ODHIR jobber spesielt med rettigheter for minoriteter og flyktninger. Inspirert av sin deltakelse på flere av Nansen Fredssenters kurs, tok en av medarbeiderne initiativ til å ta i bruk vår dialogmetode for å bygge mer tolerante lokalsamfunn.

Opplæring i tre OSSE-land
I samarbeidsavtalen mellom ODHIR og Nansen Fredssenter, har senteret forpliktet seg til å gjennomføre tre kurs i fasilitering av folkedialoger i tre av OSSE sine medlemsland. Som et slags dialogisk folkemøte er folkedialoger åpne og inkluderende arenaer som eksempelvis kan brukes til å løfte sensitive eller konfliktfylte tema i lokalsamfunn.

Første OSSE-land ut var Polen i 2022, etterfulgt av Hellas i 2023.

Dialogarbeid i Hellas
Hellas tar imot store grupper med asylsøkere hvert år. I tillegg sliter landet økonomisk, og organisasjoner som jobber med flyktninger og asylsøkere har store finansielle utfordringer. Trangere økonomiske kår har bidratt til økt fremmedfiendtlighet. ODHIR mente derfor at opplæring i dialogmetoden kunne være et godt tilskudd til flere inkluderende samtalerom.

Kursdeltakerne kom fra mange ulike steder i Hellas. Hver og en var på sitt vis engasjert i arbeidet med flyktninger og asylsøkere – som jurister, medarbeidere i frivillige organisasjoner, psykologer, sosialarbeidere eller ansatte i større internasjonale organisasjoner.

Arbeid som tærer på
Deltakernes forkunnskap om dialog var noe begrenset, men til gjengjeld var engasjementet stort. Flere fortalte om vanskelige arbeidsforhold, både på grunn av manglende finansiering, men dels også fordi det å jobbe med flyktninger over tid kan være overveldende og utmattende. Gleden over å være sammen og dele erfaringer var derfor svært til stede under kursene. Det var også forventningene til dialogens muligheter og hva det kunne bety for deres arbeid.

Den upartiske fasilitatorrollen, som verken skal lede eller moderere samtalen, var uvant og krevende for mange. Likevel, mange opplevde det som en konstruktiv tilnærming til hvordan skape inkluderende møteplasser om et kontroversielt tema.

Veiledet praksis, en suksessformel
Som en del av dialogopplæringen har deltakerne forpliktet seg til å gjennomføre en dialog med en gruppe i sitt lokalsamfunn. Deltakerne fikk veiledning både før og etter gjennomføringen av dialogen. I sluttsamlingen i desember, fortalte hver enkelt om sine erfaringer med dette. Mange uttrykte at de hadde blitt tryggere i sin rolle som dialogfasilitatorer, og opplevde stor nytteverdi av folkedialog i deres arbeid.

En deltaker som jobber på Lésvos, en av de greske øyene som årlig mottar et stort antall flyktninger som krysser Middelhavet, ble inspirert til å søke finansiering for å kunne arrangere flere folkedialoger på øya, og dermed motarbeide den økende motstanden mot flyktninger blant lokale innbyggere.

ODHIR-samarbeidet i Hellas tydeliggjør også betydningen av å samle folk som jobber under krevende omstendigheter, og gi hverandre styrke og mot til å fortsette arbeidet.

OM OSSE/ODHIR
OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) er en regional organisasjon bestående av i alt 57 medlemsland. OSSE arbeider for sikkerhetspolitikk, sikkerhets- og tillitsskapende tiltak, konfliktavverging, krisehjelp, menneskerettigheter, samt økonomisk, teknisk og økologisk samarbeid.

Medlemsstater er alle europeiske stater, inkludert Tyrkia, Kypros, USA, Canada og de åtte sentralasiatiske og kaukasiske statene som tidligere har tilhørt Sovjetunionen.

ODHIR (Kontoret for demokratiske institusjoner og rettigheter) er en avdeling under OSSE som bistår og assisterer medlemslandene i OSSE samt sivilt samfunn i arbeidet med å styrke demokrati, rettsstaten, menneskerettigheter, toleranse og anti-diskriminering. ODHIR observerer valg, gjennomgår lovverk og gir råd til myndigheter i hvordan sikre bærekraftige demokratiske institusjoner.

Kilde:
Store norske leksikon
OSSE/ODHIR

Her kan du lese årsmeldingen for 2023 samt tidligere år.

I 2023 har vi sett hvordan krig og konflikt utfordrer samhold og ytringsrom. Den offentlige samtalen har blitt mer polarisert, og ytringsfriheten har blitt satt på prøve. Derfor har Nansen Fredssenter gjennom året løftet og hatt samtaler om de mange dilemma og vanskelige spørsmål som kan oppstå i kjølvannet av krig og konflikt. Vi har lagt til rette for genuine og inkluderende samtaler på tvers av uenighet og konfliktlinjer i et forsøk på å utvide ytringsrommet og bidra til økt kunnskap og forståelse.

Møteplasser for samtaler om krig og fred

«Dilemmaer i krig og fred» var i 2023 en rød tråd i arbeidet vårt. Først, under Nansenseminaret i juni, åpnet vi det som mange hadde opplevd var blitt et trangere ytringsrom etter Russlands invasjon av Ukraina. I den offentlige debatten var det for eksempel lite rom for nyanser i spørsmålet om å bidra med våpen til land i krig. Sanksjonsregimet og avslutning av alt «folk til folk» samarbeid med Russland er også tema som engasjerer, og der vi i samtalene fikk del i refleksjoner fra de som er tett på og bor og lever i grenseområdet i nord. Hva blir konsekvenser av isolasjon på sikt, var ett av spørsmålene som kom fram og synliggjorde et aktuelt dilemma.

Vi har lagt til rette for genuine og inkluderende samtaler i klasserom, fagseminar og i åpne møter. På Arendalsuka i august så vi nærmere på hvordan krig påvirker samholdet i skoler og lokalsamfunn i Norge, og fikk høre erfaringer om inkludering av ukrainske flyktninger.

10 år med Dembra-satsingen

I september, under vår regions jubileumskonferanse for Dembra, fokuserte vi på hvordan krig og konflikt påvirker det som skjer i klasserommet, og de mange utfordringer og dilemma som lærere møter i det daglige. Et sentralt spørsmål er hvordan lærere kan balansere elevers behov for å snakke om de vanskelige konfliktene, selv i klasserom der elever er direkte og indirekte berørt. Gjennom senterets undervisningsopplegg lærer elever å dele av egne erfaringer og lytte til andres, også når det er dyp uenighet.

Krig og konflikt treffer oss

Etter krigsutbruddet på Gaza fikk de nevnte dilemmaene forsterket aktualitet. Nansen Fredssenter tok initiativ til et åpent møte i oktober og et fakkeltog for fred i november. Selv om Lillehammer er en liten by i et lite land med begrensede muligheter til å påvirke verdenspolitikken, opplevde flere hundre mennesker at det har en verdi å komme sammen og kreve at menneskeverdet får større plass.

Demokrati i retrett?

Mange peker på at Russlands fullskala angrepskrig mot Ukraina har synliggjort at verden er inne i en demokratisk motbølge, hvor flere land blir mindre demokratiske. Også vårt demokrati blir satt på prøve ved at det utfordres av mer autoritære styreformer i andre land. I denne situasjonen der støtte til forsvarskrig går hånd i hånd med kamp for demokrati, oppstår en rekke dilemma hvorav noen kan true selve demokratiets fundament. Kampen for demokrati må inkludere reell deltakelse og ytringsfrihet, også om tema som er sensitive i krisetid.

Årsmeldingen viser senterets brede engasjement for å skape møteplasser og bygge kapasitet for dialogiske samtaler, nasjonalt og internasjonalt, fra Tanavassdraget i nord til Araucanía, Chile i sør.

Sammen med de andre freds- og menneskerettighetene bidrar Nansen Fredssenter i bekjempelsen av totalitære tendenser gjennom undervisning om demokrati og menneskerettigheter – undervisning som løfter menneskeverdet.

Nansenseminaret er i år viet historier og handlinger som gir håp. For verden. For ungdommen. Og for oss alle.

Hvordan finne mål, mening og mestring i en verden full av kriser, konflikt og krangler? Gjennom foredrag, panelsamtaler og dialog gir Nansenseminaret innsikt og inspirasjon, erfaringer og råd. Toppet med nyvinningen HÅP på Heim, et uformelt treff for seminardeltakere som ønsker å fortsette samtaler utover kvelden.

NÅR: Lørdag 26. april kl. 10.00 – 16.30 (HÅP på Heim frå kl 18:00)
STED: Nansenskolen, Lillehammer
INNGANG: 100,- | Gratis for studenter og elever

PÅMELDING: HÅP | Nansenseminaret 2025

Program | HÅP Nansenseminaret 2025

HÅP og handling [ 10:00 ]

Velkommen

HÅP for dagen | Elise Eriksen Bjørnstad [10:05]

Elise fra skrivekunstlinja på Nansenskolen reflekterer over håpet.

Hva er HÅP? | Lars Fr. Svendsen [ 10:15 ]

Den internasjonalt anerkjente filosofen Lars Fr. Svendsen reflekterer rundt hvorfor vi trenger håp. Hvilke krefter og handlinger kan håp utløse? Som Svendsen selv skriver i den aktuelle boken Håpets filosofi: «Håpet er ikke en mental tilstand som på magisk vis endrer verden, men håpet gjør deg tilbøyelig til å handle slik at det blir virkeliggjort. Fremtiden er ikke lukket og lagt. Håp er å ha en forestilling om en fremtid du ønsker. Håpet aktiverer oss og hjelper oss til å dytte verden i en bedre retning».

HÅP for verden | Lindis Hurum  [ 10:45 ]

Lindis Hurum er generalsekretær i Leger Uten Grenser og har 15 års felterfaring med hjelpearbeid i store katastrofer. Hurum er kinoaktuell gjennom spillefilmen «Den fremmede», basert på hennes selvbiografiske bok «Det finnes ingen de andre – det er bare oss».

HÅP for fremtiden | Panelsamtale  [ 11:15 ]

Håpet sies å være det siste et menneske mister. Stemmer det? Hvilken kraft ligger i håp? Kan håp forlede og pasifisere oss? Eller utløser det handling? Krisearbeideren, filosofen og historikeren deler sine erfaringer, refleksjoner og mulige svar.   

• Gregory Ferguson-Cradler | Historiker og førsteamanuensis Internasjonale studier | INN

• Lindis Hurum | Leger Uten Grenser og kinoaktuell gjennom filmen «Før mørket»

• Lars Fr. Svendsen | Filosof og forfatter av «Håpets filosofi»

PAUSE [11:45]

HÅP i hengende snøre | Publikumsaktivitet

HÅP for ungdommen | Panelsamtale [ 12:00 ]

Drivkraft, håp og handling: Hva tenner engasjement, og utløser drivkraft og handling hos unge paneldeltakerne? Finnes det HÅP i politikken, distriktene og naturvernet i en tid full av krise, krangler og konflikt? På slutten av samtalen vil det bli åpnet for spørsmål fra salen i formatet Fish Bowl. 

• Nilofar Nori | Norges yngste ordførerkandidat i 2019. Har talt for FNs generalforsamling og vært nestleder i Changemaker, sittet i sentralstyret i SU, deltatt i internasjonalt kurs for unge muslimske ledertaltenter og ble nylig kåret til en av «50 unge kvinner som gir troen på Distrikts-Norge». Men har unge idealister som Nilofar mulighet til å påvirke i politikken?

• Ragnhild Holmen Bjørnsen | Amanuensis og aktivist i Lågendeltaets venner – aksjonsgruppa som bruker alle tilgjengelige ytringsformer for å stanse planene om bygging av ny E6 gjennom Lågendeltaet på Lillehammer. Bjørnsen er medforfatter av en kommende bok om naturaktivisme, og vil redegjøre for mange av aksjonsformene – fra høringsuttalelser og lobbying til demonstrasjoner og husokkupasjon.

• Jørgen Andrisson Kvam og Thea Sandsengen | Kåret til Årets Unge Bonde 2024. Ekteparet har gått motstrøms på nær alle områder: Bosatt seg i fjellbygda Vang, hvor de har utvidet og etablert ny gårdsdrift med fokus på utnytting av lokale beiteressurser, skogbruk og aktiv setring. All utvikling og drift av gården skjer med tanke på minst mulig miljø – og klimaavtrykk og høyest mulig beredskap og bærekraft. Viser de vei til fremtiden – eller har de gått seg fast i fortida?

LUNSJ | HÅPE på noe godt [13:00]

HÅP bryter ut | Parallellsesjoner  [ 14:00 ]

Publikum inviteres til å delta i ett av Nansenseminaret sine fem fremtidsverksteder: Parallelle workshops som alle har temaer knyttet til HÅP:

1. HÅP i SoMe | Frida Grande | Influenser

«Hva skal til for at folk bryr seg om politisk innhold jeg deler i sosiale medier?»

2. HÅP i ytringer | Thea Kamfjord Eriksen | ViktigVoksen

Krasjkurs i å ta ordet: Hvor mange ganger har du ikke hatt lyst til å ta ordet, men du tør ikke. Konkrete ting for å tørre å ta ordet.

3. HÅP i kunsten | Frøydis Knutsen | Nansenskolen

Kreativ tegning – gruppekunstprosjekt med temaet HÅP fasilitert av studenter ved Nansenskolen.

4. HÅP i politikken | Nilofar Nori | Politisk stjerneskudd

Hvordan når du fram med ditt engasjement i politikken? På hvilke arenaer? Hva gjør du i møte med hersketeknikker? Kritikk og hets? Hvordan jobber du for å skape flertall? Synlighet? Håp? Nilofar Nori deler tips, erfaringer og idéer.

5. HÅP i aktivisme | Ragnhild Holmen Bjørnsen | Lågendeltaets venner

Hvordan best bruke ytringsfriheten til å nå fram og gjennom med ditt engasjement og løsninger? Ragnhild Holmen Bjørnsen har lang erfaring med aktivisme i mange former – fra lobbyvirksomhet til sivil ulydighet  – og deler tips og erfaringer.

PAUSE [15:15]

HÅP for oss alle [15:30]

Oppsummering fra workshopene – hva tar vi med oss?

HÅP generasjonssamtale [15:45]

Tema for generasjonssamtalen er samfunnsengasjement, håp og handling i hver sin samtid. Hva er felles? Hva er nytt? Hva kan generasjonene lære av hverandre?

• Frida Grande er vinner av Gullpennen og kåret til Årets Influencer 2024 

• Norunn Grande sitt livslange samfunnsengasjement spenner fra miljøaktivisme under Altaaksjonen på 1980-tallet til dialog- og fredsarbeid.

HÅPET er ute…  [ 16:30 ]                                              

…Vi ses på HÅP på HEIM [ 18:00 ]

Etter seminaret oppfordrer vi foredragsholdere og publikum til å ta turen til serveringsstedet HEIM på Lillehammer, for å fortsette uformelle samtaler og diskusjoner om HÅP og handling.

PÅMELDING: HÅP | Nansenseminaret 2025

Ordinær: 100,- inkludert lunsj

Studenter og ungdom: Gratis – men billett må bestilles på forhånd.

Nansenseminaret HÅP er et samarbeid mellom:

Nansen Fredssenter

Nansenskolen

Program i internasjonale studier ved Universitetet i Innlandet.

I Hurdalsplattformen tok regjeringspartiene initiativ til opprettelse av Ekstremismekommisjonen og til å styrke de sju freds- og menneskerettighetssentrenes arbeid på feltet.

– Nå har regjeringen levert på Ekstremismekommisjonen, men hvis anbefalingene skal gjøres om til handling må de også styrke freds- og menneskerettighetssentrenes arbeid, sier Ana Perona-Fjeldstad på vegne av alle de sju direktørene for sentrene etter at kommisjonens anbefalinger ble lagt fram fredag.

Ekstremismekommisjonen uttrykker bekymring for den demokratiske forvitringen i verden, og anbefaler at det opprettes flere undervisningsstillinger ved freds- og menneskerettighetssentrene øremerket arbeidet med demokratisk medborgerskap og menneskerettigheter.

Freds- og menneskerettighetssentrene når årlig ut til mer enn 60.000 elever, lærere og studenter i Norge.

– Vi deler Ekstremismekommisjonens bekymring og er klare for å øke innsatsen betraktelig i tiden fremover, og det kan vi gjøre hvis kommisjonens anbefalinger følges opp av regjeringen, sier Perona-Fjeldstad.

Siden 2016 har sentrene hatt et nært samarbeid ut ifra i en felles strategi for å styrke demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Hvert senter har sin historie og bakgrunn, men fellesnevneren er formidling av demokratiske verdier og holdninger, særlig til barn og unge. Flere av sentrene er forskningsinstitusjoner og alle sentrene har formaliserte avtaler og samarbeid med universitets- og forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt.

De syv freds- og menneskerettighetssentrene i Norge.

Jan Heiret, direktør, HL-senteret

Øyvind Skogvold, direktør, Falstadsenteret

Kristine Storesletten Sødal, direktør, ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter

Anita Rapp-Ødegaard, direktør, Nansen Fredssenter

Knut Leikvam, direktør, Stiftelsen Narviksenteret

Jostein Kobbeltvedt, direktør, Raftostiftelsen

Ana Perona-Fjeldstad, direktør, Det Europeiske Wergelandsenteret

For ytterligere kommentarer, kontakt Anita Rapp-Ødegaard på telefon 90670761