– Dialog er en utfordrende samtaleform, hvor deltakerne prøver å være mer åpen og ærlig mot hverandre. Det kan være både uvant og krevende, siden ingen kan argumentere mot den andre og heller ikke kommentere hverandres utsagn. Når man møtes ansikt til ansikt og deler åpenhjertig blir man mer oppmerksom på både egne og andres behov og at vi mennesker har grunnleggende mye til felles, forteller Christiane Seehausen.

Hun er seniorrådgiver ved Nansen Fredssenter, og har vært svært viktig i senterets utarbeidelse av folkedialog-metodikken.

En folkedialog er et åpent folkemøte der folk møtes for å samtale om et bestemt tema. I stedet for å legge vekt på harde fakta, tall og statistikk, inviteres deltakerne til å lytte, stille spørsmål til hverandre, og dele tanker og refleksjoner fra eget ståsted. Målet er ikke å bli enige, men heller å øke forståelsen for hverandre. De blir godt hjulpet av en dialogfasilitator som nærmest som en «fødselshjelper», stiller oppfølgingsspørsmål og dermed hjelper deltakerne til å grave dypere ned i materien.

– Jeg tror folkedialogen er en metodikk som er egnet på mange samfunnsområder, forteller Peder Nustad.

Han er ansatt ved Holocaust-senteret i Oslo og leder den nasjonale satsingen Dembra som støtter skoler og lærerutdanninger i forebygging av fordommer, rasisme, udemokratiske holdninger og radikalisering.

– Kanskje er folkedialogen et særlig interessant redskap i samtaler om konfliktfylte tema. Det kan være alt fra uenigheter om lokale planer for veier og utbygging, til kontroversielle spørsmål knyttet til reproduktive rettigheter, kjønn og religion, sier Nustad.

Trangere ytringsrom for enkelte

Da Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin rapport tidligere i år, pekte de på behovet for å få flere stemmer inn i den offentlige samtalen. Mange vegrer seg for å ytre seg når debattklimaet oppleves som både krast og polarisert. Særlig for unge og minoriteter kan ytringsrommet være trangt.  

Ytringsfrihet er selve grunnsteinen i demokratiet. Sammenlignet med mange land står det generelt bra til med ytringsfriheten i dagens Norge, godt hjulpet av teknologi og en sosial medierevolusjon. Samtidig er det berettiget å stille spørsmål om hvor romslig ytringsklimaet oppleves for ulike mennesker. Er alle grupper representert? Hvem blir hørt?

Dette er noen av spørsmålene som HL-senteret, Raftostiftelsen og Nordisk Ministerråd løftet da de i høst inviterte til Nordisk konferanse om ytringsklima og ytringsrommet. Konferansen samlet et bredt nordisk publikum fra Færøyene i vest, til Finland i øst, til samtaler om ytringsfrihetens vilkår og utfordringer.

I en folkedialog, der fasilitatoren klarer å skape en trygg ramme, gis det nettopp muligheten for at de som ikke tar ordet i en vanlig diskusjon kan komme med sine tanker.

Peder Nustad

Og hit ble altså Nansen Fredssenter invitert for å legge til rette for en folkedialog hvor temaet var nettopp: «Hvordan opplever du ytringsrommet i dag?».

Peder Nustad var også prosjektleder for denne konferansen. Han sier at de ønsket å skape en ramme for at deltakerne selv kunne komme til ordet og utrykke sine tanker.

– Mye av det øvrige programmet bestod av paneler der eksperter diskuterte med hverandre og svarte på spørsmål. Folkedialogen fungerte veldig godt og skapte nettopp det rommet vi håpet på, hvor deltakerne kunne snakke åpent, utveksle og lytte til hverandre. Det kom også fram tanker og synspunkter som avrundet konferansen på en bra måte.

Nustad legger til:

– Noe av det som kom tydelig fram i folkedialogen er at muligheten for å ytre seg og bli hørt er veldig ulikt fordelt mellom grupper i samfunnet. I Norge står den formelle retten til å ytre seg sterkt. Mens noen grupper har lettere for å komme til, er det andre igjen som ytrer seg sjeldnere og i mindre grad blir lyttet til. Dette er et demokratisk problematisk siden det fratar oss et sannferdig bilde av meningsmangfoldet, sier Nustad og fortsetter:

– I en folkedialog, der fasilitatoren klarer å skape en trygg ramme, gis det nettopp muligheten for at de som ikke tar ordet i en vanlig diskusjon kan komme med sine tanker. På den måten kan dialogen kanskje være et bidrag til å utjevne ulikheten i ytringsrommet mellom ulike grupper. 

– Som å være i en boksekamp

For de fleste er folkedialog et uvanlig format, men det tar som oftest ikke lang tid før folk kaster seg på og deltar i samtalen. I dialogen om ytringsfrihet pekte flere på medienes rolle og hvordan kommentarfeltene fort blir ekkokammere uten motstemmer og reell meningsutveksling. Andre løftet minoriteter og behovet for andre offentligheter for samtale enn den som er definert av majoritetskulturen.

Det ble også snakket om hvordan ytringsrommet fungerer best for de mest verbale. Som en av deltakerne sa: «Ytringsfriheten er så kroppslig. Det er litt som å være i en boksekamp. Hjertet klapper, og noen ganger blir det knockout. Vi mennesker er i bunn og grunn vandrende følelsesklumper».

– Jeg må innrømme at folkedialogen var det mest lærerike innslaget i konferansen for min del. Ikke fordi det som kom fram var direkte nytt, men fordi det utdypet og gav større forståelse for skjevheter og diskriminering i samfunnet som jeg også jobber med som leder for Dembra-satsingen. Det som derimot var nytt for meg, var hvordan enkelte lærere opplever at noen ledere styrer og begrenser lærernes ytringsrom, forteller prosjektleder Nustad.

Kan dialogen utvide ytringsrommet?

Diskusjon og debatt er viktig i et åpent demokrati. Derimot kom det tydelig fram at disse også har sine begrensinger i ytringsrommet.

– I motsetning til debatter gir dialog rom for de lange tankene og de dypere refleksjonene. Det betyr at dialog utvider ytringsfrihetsrommet. Dette skjer ikke bare i organiserte folkedialoger, men også i klasserommet, på arbeidsplassen eller rundt middagsbordet, sier Seehausen og påpeker:

– Det å lytte og stille undersøkende spørsmål får flere stemmer frem enn i en debatt hvor de retorisk flinke alltid kommer til ordet. Vi trenger flere åpne og trygge møteplasser hvor alle stemmene kan bli hørt, og hvor perspektiver utfordres på tvers av ulikhet og uenighet.  

LES MER om folkedialog-konseptet.

Nansen Fredssenter satser ytterligere på dialogtrening for unge, og har ansatt Line Røst Thorsrud, Harald Aksnes Karmhus og Astrid Folkedal Kraidy. De nye medarbeidere tilfører Nansen Fredssenter verdifull kompetanse i arbeidet med å skape en mer inkluderende skole.

Astrid Folkedal Kraidy (47) – Pedagogisk og administrativ rådgiver

Astrid kommer fra Ål i Hallingdal. Etter mange år i Libanon og Kypros, har hun vendt hjem til Norge hvor hun nå bor på Gjøvik. Astrid har blant annet bakgrunn som journalist og kommunikasjonsrådgiver, og har en master i tverrkulturell kommunikasjon fra INALCO i Paris.

Ved senteret skal Astrid koordinere dialogaktiviteter og ha oppgaver knyttet til den daglige driften. Hun bidrar også inn i undervisning, og har ansvaret for faget «Fred, Dialog og Solidaritet» som tilbys elever ved Nansenskolen.

Hva brenner du for?

– At folk skal få muligheten til å forstå hverandre på tvers av kulturelle-, språklige-, religiøse, og sosiale barrierer. Da må de møtes fysisk i samme rom, snakke sammen og utfordre hverandre, langt borte fra støyen og skråsikkerheten i avisenes kommentarfelt og i sosiale medier. Dessuten mener jeg det er viktig at vi i Norge blir bedre på å være uenige og å dyrke mangfold, enten det er et klasserom eller i et lokalsamfunn.

Astrid opplever Nansen Fredssenter som et raust og fleksibelt sted, med varierte oppgaver, og hyggelige og engasjerte kollegaer.

– Jeg har arbeidet som universitetslektor i Libanon i en årrekke og har god erfaring med formidling og planlegging av undervisning. Studentene mine representerte et stort spenn i kulturell bakgrunn. Noen kom fra vestlige land, men majoriteten kom fra land som Rwanda, Yemen, Syria og Afghanistan. Det gav meg et godt innblikk i det store mangfoldet, men også de mange uenighetene som kan oppstå i et klasserom.

Hva ser du fram til?

– Det skjer masse spennende fremover. Noe av det jeg ser fram til er en workshop om dialog, identitet, fordommer for 40 ungdommer tilknyttet Muslimsk Dialognettverk nå i november.

Harald Aksnes Karmhus (29) – dialogrådgiver

Harald kommer fra Verdal og er senterets nyeste dialogrådgiver. Fremover skal han jobbe med formidling og opplæring av dialogmetodikken til unge.

– Først og fremst skal jeg undervise elever på ungdomsskolen og i videregående om temaer som fordommer, rasisme, dialog og demokrati, men også bidra inn i andre initiativer som setter freds- og menneskerettighetsarbeid i skolen på agendaen.

Harald har en rik erfaringsbakgrunn fra politikk og politisk administrasjon. Blant annet har han jobbet for politisk sekretariat i Trøndelag fylkeskommune, samt EU-parlamentet i Brüssel og Strasbourg. Han har en master i Europastudier ved NTNU og er lektor i engelsk og samfunnskunnskap fra samme sted.

Hvilke erfaringer tar du med deg inn i arbeidet som dialogrådgiver?

– Jeg tror samfunnsengasjementet mitt er nyttig. Det gjør at jeg er påkoblet politiske diskusjoner og strømninger i samfunnet vårt. Det er en ressurs i klasserommet å være bevisst på det som rører seg. Jeg har også jobbet med mange mennesker med ulike forutsetninger, innenfor skolen, i voksenopplæring, og som engelsklærer i en flyktningleir i Hellas.

Har du hatt noen spennende prosjekter så langt?

– Ved starten av skoleåret gjennomførte vi undervisningsopplegg for 25 Vg1-klasser ved Lillehammer videregående skole. Dette var en flott kickstart på hvordan senteret bruker dialogmetoden i skolen.

Harald opplever at senteret har et viktig samfunnsmandat. Samtidig har han flere ideer for senteret, blant annet om hvordan man styrker demokratiets rolle i klasserommet.

– Med de nye læreplanene, hvor elevmedvirkning er sentralt, kunne det vært spennende å satse mer på demokratisk undervisning. En undervisningsform hvor elevene har reell medbestemmelse er ikke nødvendigvis lett, men det er en utfordring jeg tror Nansen Fredssenter er i stand til å ta.

Line Røst Thorsrud (47) – Dembra-veileder

Line er ny Dembra-veileder ved senteret. Hennes jobb blir å veilede lærere og elever i arbeidet med å styrke demokratisk beredskap og forebygge rasisme, ekstremisme og utenforskap i klasserommet. Som mangeårig lærer ved Børstad ungdomsskole i Hamar, har hun god kjennskap til Dembra-programmet.

– Som Dembra-skole brukte vi mye av denne kunnskapen aktivt inn i undervisningen, og vi opplevde at det hadde god effekt på elevene. Dembra virker og dette er en fantastisk mulighet å jobbe tettere på en tematikk som engasjerer meg.  

Line er utdannet lektor med mastergrad i pedagogikk og spesialpedagogikk, og har videreutdanning i veiledningspedagogikk. Med til sammen 17 år i skoleverket har hun sett store endringer i skolen.  

– Man skal være litt av alt i dagens skole. Vurdering og tilrettelegging tar stadig mer plass i lærerhverdagen. Samtidig har lærerne fått større ansvar for elevenes psykososiale liv og skal håndtere det som skjer, både i og utenfor klasserommet. Det er ikke alltid man får tid til å sette seg ned med elevene og ta de viktige samtalene som vi løfter gjennom Dembra.

På hvilken måte blir Dembra viktig i denne sammenhengen?

– Det er masse fin ungdom, men jeg opplever at ordbruken har blitt hardere og stadig flere yngre tar etter denne utviklingen. Mange opplever også at det kan være ubehagelig å heve stemmen i klasserommet. Dembra tilfører skolene kompetanse på hvordan man håndterer ulikhet og uenighet, og skaper et rausere klassefellesskap som føles trygt for alle.

Ser du noen områder hvor det bør satses mer Dembra?

– Man kunne med fordel startet enda tidligere. Jeg tror også at vi må mobilisere foreldrene og koble dem tettere på det som skjer i klasserommet. Jeg planlegger derfor å invitere til foreldremøter hvor vi bruker dialogmetodikken.

Det kan være krevende å finne en trygg plass i et nytt skolefellesskap med mange ulike mennesker. Dagens unge vokser også opp i et samfunn som er mer mangfoldig enn tidligere. Det betyr at man må øve på å leve i fellesskap med ulikhet og uenighet. Elevene som deltok på undervisningsopplegg gjennom Nansen Fredssenter fikk en annerledes skoledag – med dialog, identitet, fordommer og rasisme på timeplanen.

– Vi gjør dette som et tiltak overfor våre nye elever. Det er bra å tidlig bryte ned førsteinntrykket og hvordan vi ser på hverandre. Å bygge et godt og trygt klassemiljø som er trygt for alle tar tid, og vi tror at dette bidrar til at elevene blir bedre skodd til å håndtere forskjeller, sier lærer Annlaug Skyttermoen, ved Studiespesialisering.

En mer inkluderende skolekultur

Lillehammer videregående har gjennom en årrekke benyttet seg av fredssenterets skoletilbud, og har tidligere vært Dembra-skole. Ifølge lærerne og skoleledelsen har samarbeidet bidratt til å skape et mer inkluderende skolemiljø. Nytt av året er at skoleopplegget gjennomføres for samtlige førsteårselever.

– Etter mange års fartstid som lærer, opplever jeg at våre elever er mer inkluderende og tolerante overfor annerledeshet enn for noen år tilbake. Jeg tror det er mange årsaker til dette, men samarbeidet med Nansen Fredssenter har utvilsomt vært et viktig bidrag.

Det forteller Halvor Høystad, lærer for Teknologi- og Industrifag. Han mener at det gir elevene stor verdi å supplere verktøykassa med innsikter i dialogmetodikken. Ifølge Høystad vil erfaringene herfra komme dem til gode, også videre ut i arbeidslivet.

– Etter to år med skole skal de rett ut og få seg lærlingkontrakt. Arbeidslivet stiller høye krav og det forventes en høy grad av selvstendighet og at de fungerer bra i et arbeidsfellesskap. Dette er en fin forsmak på hva som venter dem på en arbeidsplass hvor de må håndtere ulikhet og uenighet. Samtidig er det med på å utvikle deres kommunikasjonsferdigheter.  

Samtaler som utfordrer

Flere av elevene forteller at de har fått en bedre forståelse av sine medelever etter dagen med Nansen Fredssenter. En av dem er Zaeed Ifzal som akkurat startet på førsteåret ved Studiespesialisering.

– Til å begynne med var det kanskje litt kleint, men etter hvert løsnet det. Flere tok mot til seg og ønsket å dele. Det var greit da vi snakket om identitet og fordommer, og hvor viktig det er å ikke dømme noen for den de er eller den vi tror de er.

– Jeg er selv av pakistansk opprinnelse og har kjent på stigmatisering på bakgrunn av gruppetilhørighet. For å motarbeide ytterligere polarisering i samfunnet, må vi starte med oss selv og konfrontere egne fordommer. Da trenger vi kunnskap om hverandre, hvem vi er og hva vi står for.   

Even Madsen Kragerud ved Elektro og datateknologi påpeker verdien av å bli utfordret.

– Alle har meninger, men de færreste er vant til å bli utfordret til å dele i fellesskap. Det var fint å høre meningene til de andre i klassen. Når vi sitter sammen i en sirkel oppleves det trygt, det var respektfullt og alle fikk komme til ordet. Jeg tror dette er bra for klassemiljøet.

Øve på fellesskap og demokratisk deltakelse

Annlaug Skyttermoen fremhever at undervisningsopplegget faller godt inn i læreplanen og skolens dannelsesmandat.

– Vi opplever at undervisningen er faglig godt forankret. Elevene trener på meningsutveksling og lærer forskjellen mellom dialog og debatt. Dette er grunnleggende viktig for å utvikle demokratiske ferdigheter og deltakelse. I samfunnskunnskap jobber vi nå med kapittelet om sosialisering, hvor vi snakker mye om identitet og gruppetilhørighet. Dagen med Nansen Fredssenter har gitt oss mange gode knagger som vi kan ta med oss inn i undervisningen.

Gir elevene sosial kompetanse

Ifølge Erlend Sætren, kontaktlærer for Studiespesialisering, er undervisningen med på å styrke elevenes sosiale kompetanse. Samtidig fremhever han at koronapandemien har forsterket dette behovet ytterligere.

– For de fleste har overgangen fra det digitale til en normal skolehverdag gått bra, men pandemien har gått ut over de mest sårbare. Dessverre har noen falt fra og sliter med å komme tilbake. Blant dem som er tilbake kan det også være vanskelig å kaste seg fram og eksponere seg. For disse kan det være tryggere å sitte bak pulten og følge instrukser. Vi trenger å styrke elevenes delaktighet og medansvar – rett og slett å være en del av et fellesskap igjen, avslutter Sætren.

Har din skole behov for undervisningsopplegg? Ta kontakt eller les mer om vårt tilbud for skoler.

LES MER: Setter ord på egne fordommer

LES MER: Byvandring om snublesteiner og antisemittisme

Kochai er tidligere parlamentsmedlem i den afghanske nasjonalforsamlingen, men flyktet til Norge etter Talibans maktovertakelse. Ifølge henne er regimets kvinnepolitikk nå like ekstrem som på 90-tallet.  

– Kvinner er utelatt fra de fleste samfunnsområder. Jenter nektes adgang til ungdoms- og videregående skole og er utestengt fra de fleste jobber i offentlig sektor. Igjen er det påbudt for kvinner å dekke til ansiktene sine. De er fratatt sin økonomiske uavhengighet og mangler tilgang til helsetjenester.

Under Arendalsuka deltok hun i en panelsamtale om hvordan man kan støtte kvinner og sivilsamfunn i Afghanistan. Samtalen ble arrangert av Nansen Fredssenter, Afghanistankomiteen, Menneskerettighetsfondet, Chr. Michelsens Institutt og Raftostiftelsen.

Protester

Kochai forteller at til tross for at kvinner har blitt usynlige i det offentlige rom, ser man også eksempler på protester.

– Kvinner står på barrikadene for å skape varige endringer, en kamp som må kjempes både i og utenfor landet. I Afghanistan protesterer mange og krever at grunnleggende rettigheter ikke blir fratatt. Dette til tross for at de utsetter seg selv for stor fare. Kvinner er også synlige på den internasjonale scenen hvor det legges inn et stort arbeid med å påvirke og styrke rettighetssituasjonen.

Kjønnssegregering satt i system

Torunn Wimpelmann er forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Hun kom nylig hjem fra Afghanistan og beskriver regimets kvinnepolitikk som et apartheidsystem.

– Mens apartheidsystemet i Sør-Afrika var begrunnet i etnisitet, ser vi her en systematisk segregering basert på kjønn. Kvinners frihet er sterkt begrenset hvor de nektes adgang til det offentlige rom, forbys å reise alene eller å ta drosje uten mannlig følge.

Ifølge Wimpelmann lever mange i frykt og usikkerhet om framtiden.

– Stemningen er svært trykkende. Stadig hører man om tilfeller hvor folk blir utsatt for vold og det eksisterer ikke noe juridisk rammeverk som beskytter mot dette. Mange vil mene at sikkerhetssituasjonen har bedret seg, men selv om vi ikke har en væpnet konflikt, er mange redde for hva Taliban vil gjøre fremover.  

Samtaler må inkludere kvinner

Norske myndigheter overrasket en hel verden da de i januar inviterte en delegasjon fra Taliban til samtaler i Oslo. Med på møtet var også aktivisten Nazifa Jalili fra Afghan Relief Committee Organization, som i fjor ble evakuert ut av landet av norske myndigheter.

– Jeg konfronterte Taliban med hvordan de undertrykker kvinner med religion som påskudd for kontroll og makt. Jeg er selv skolert i islamsk lære og det eksisterer ingen forbud i Islam mot at jenter kan ta utdanning. Dialogen med Taliban er viktig, men samtaler fremover bør være i Afghanistan, og det bør settes krav til kvinners deltakelse i disse prosessene.

Fortsatt internasjonal tilstedeværelse

Kritikken haglet etter møtet med Taliban, og mange mente at norske myndigheter slapp regimet inn i varmen. Høyre-politiker og medlem av Forsvars- og utenrikskomiteen på Stortinget, Ingjerd Schou, mener det går et klart skille mellom det å opprettholde dialogen og anerkjenne regimet.  

– Diplomati og støtte til hjelpeorganisasjoner må videreføres. Vi kutter ikke bistanden til dem som har arbeidet i landet over lengre tid, som kjenner Taliban og samfunnet på grasrota. Disse gjør en enorm innsats for å styrke jenters rett til utdanning og arbeid. Men da må vi snakke med dem som har makta, selv om vi ikke liker dem.

Hun støtter Jalilis krav om at dialogen bør videreføres i Afghanistan, og at kvinner må inkluderes i disse samtalene.

– Vi kan ikke glemme det afghanske folk og lukke øynene for lidelsen. Vi forlot dem, men vi har fremdeles et ansvar.

– Taliban har lært seg politikk

Wimpelmann påpeker at maktdynamikken innad i Taliban har endret seg etter den vestlige invasjonen og at vi ser et annet type regime i dag. For det internasjonale samfunnet betyr det et endret forhandlingsgrunnlag og rom for tilstedeværelse.

– Taliban har lært seg politikk og ønsker å komme på den internasjonale banen. Derfor er det mye de ikke tør å gjøre. Men vi må være årvåkne og følge situasjonen tett. FN må komme på banen og gripe inn når det er nødvendig. Norge må fortsette engasjementet for at kvinner får utdanning og kommer i arbeid. Taliban kan ikke styre over tid om de ikke lytter til sin egen befolkning og imøtegår det internasjonale samfunnet.

Mer koordinert innsats

Farzana Kochai hevder at det er en konsensus om at det internasjonale samfunnet bør involvere seg, men ikke hvordan.

– Det internasjonale samfunnet gjør for lite for å bedre situasjonen i Afghanistan. Jeg etterlyser en mer koordinert respons med tanke på sult og fattigdom, situasjonen for kvinner i og utenfor Afghanistan, tilgang til utdanning og grunnleggende menneskerettigheter. Som medlem av FNs Sikkerhetsråd har Norge en posisjon til å legge press på FN, og kan løfte samtalen om Afghanistan.

– 15. august 2021 var den mørkeste dagen i mitt liv.

Det forteller Nazifa Jalili. Hun representerer Afghan Relief Committee Organization og var blant afghanerne som ble evakuert av norske myndigheter da Taliban tok over makta etter 20 år med NATO og vestlig militær tilstedeværelse. I Norge ventet en ny tilværelse hvor hun nå bor i Harstad.

Til Arendalsuka var hun invitert av Nansen Fredssenter, Afghanistankomiteen, Raftostiftelsen, Menneskerettighetsfondet og Chr. Michelsens Institutt for å fortelle om sine opplevelser.

– Da Taliban inntok Kabul måtte jeg gå i dekning. Det var som et mareritt man ikke våkner opp fra og det tok lang tid før jeg klarte å ta inn over meg hva som hadde skjedd. Jeg fryktet for mitt eget liv, men også for mine venner og kollegaer. Etter hvert klarte jeg å ta meg til flyplassen hvor det var totalt kaos med vold, trakasseringer og barn som døde i all desperasjonen. Jeg er bare 25 år gammel, men føler meg hundre år eldre.  

Å styrke kvinners engasjement var et uttalt mål for vestens engasjement og en rekke kvinnelige menneskerettighetsforsvarere ble oppmuntret og skolert til å ta en aktiv rolle i samfunnet. Da Taliban tok over makta ble situasjonen svært farlig for mennesker aktive i det sivile samfunn, deriblant journalister, dommere, advokater, ansatte i statsapparatet, politikere og aktivister – særlig for kvinner som Nazifa.

Mottok drapstrusler

Blant de evakuerte var også Farzana Kochai. Som 26-åring ble hun den yngste representanten i den afghanske nasjonalforsamlingen hvor hun representerte nomadefolket Kochi. Etter 15. august i fjor ville hun først bli i landet, men da hun fikk drapstrusler fra Taliban flyktet hun til Norge. Først ble hun bosatt i Vestnes, en fergetur unna Molde, men har nå startet på en mastergrad ved NMBU i Ås.

– Selvfølgelig har jeg også traumer, men etter forholdene har jeg det bra. Til tross for alt som har skjedd kjenner jeg ikke på nederlag. Daglig tar modige kvinner i Afghanistan til motmæle mot vold og undertrykkelse og vi har plattformer internasjonalt hvor vi blir lyttet til – faktisk er vi vinnere!

Utfordrende overgang

Farzana forteller om en god mottakelse i Vestnes. Samtidig uttrykker hun, i likhet med flere av de evakuerte, en følelse av å være deaktivert etter ankomst til Norge.

I tråd med norsk flyktning- og integreringspolitikk ble de afghanske menneskerettighetsforsvarerne bosatt over hele landet, langt fra hverandre og fagmiljøer som kunne vært mulige samarbeidspartnere for å styrke menneskerettigheter i Afghanistan.

For mange var det en stor overgang fra å være politisk aktiv til å bo i en liten kommune med begrensede muligheter til å reise og delta sammen med norske organisasjoner, samt som del av et større internasjonalt nettverk. Enkelte har reist videre til andre land hvor lovverket er bedre tilrettelagt for politiske flyktninger.

Fortsette engasjementet fra Norge

I Norge har aktører fra det sivile samfunn som Afghanistankomiteen og Menneskerettighetsfondet lenge arbeidet for at de evakuerte afghanerne kan fortsette sitt engasjement.

– Dette er ressurssterke mennesker som har hatt en viktig rolle i det afghanske samfunnet, og som har vært Norges partnere for likestilling og menneskerettigheter. Vi mener det er viktig at det legges til rette for at de som er evakuert til Norge skal kunne videreføre sitt arbeid i størst mulig grad. Dette viste seg å ikke være enkelt fordi det er et standard opplegg for integrering i Norge som ikke er tilpasset menneskerettighetsforsvarere, forklarer Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen.

Selv om det fremdeles er en vei å gå, opplever Kjølseth positive signaler fra arbeids- og inkluderingsdepartementet som har fremmet et forslag til endring av integreringsforskriften, som gir utvidet adgang til permisjon for å delta i freds- og forsoningsarbeid. Dette er et viktig første skritt, men arbeidet for å få på plass en ordning som anerkjenner at menneskerettighetsforsvarere spesielle behov vil fortsette.

«Kvinner, fred og sikkerhet»

Spesialrepresentant Signe Gilen i Utenriksdepartementet innledet om den nasjonale handlingsplan for kvinner fred og sikkerhet, som er en oppfølging av FN-resolusjon 1325.

– Det er viktig med grundige kjønnsanalyser i arbeid for fred og sikkerhet, for å nå hele befolkningens behov. Kvinners meningsfylte deltagelse i fred og sikkerhetsarbeid er en rettighet, men også nødvendig for å etablere bærekraftig fred. I Norges arbeid på dette feltet, prioriteres fredsprosesser, oppfølging av fredsavtaler, de operative bidragene og det humanitære arbeidet.

Norge fremmer kvinner, fred og sikkerhet i ulike fora. Kvinner, fred og sikkerhet er ett av Norges prioriterte områder i FNs Sikkerhetsråd.

Gilen forteller at det er første gang beskyttelsesmekanismen er benyttet i et så stort omfang, som under evakueringen fra Afghanistan. Det var et stort apparat i sving, og vi er glad for at mange medarbeidere fra ulike etater og departementer bidro til å redde liv og føre så mange i trygghet. Kvinnelige menneskerettighetsforsvarere ble prioritert.

– I Norge har kollegaer i utenriksdepartementet fortsatt kontakten med flere av dem som ble evakuert til Norge. Det har også vært flere møter om situasjonen i Afghanistan hvor disse har deltatt. Disse møtepunktene er viktige, og settes stor pris på.

– Evakueringen har også gitt oss ny erfaring, og det er viktig å lytte til de erfaringer som formidles også her i dag, fra dere to som måtte forlate Afghanistan.

En ny versjon av handlingsplanen for kvinner fred og sikkerhet skal etter planen lanseres i 2023, og representanter for sivilt samfunnsorganisasjoner vil på vanlig måte konsulteres.

En glemt krise?

Under samtalen deltok også representanter fra det politiske Norge.

– Med medienes søkelys på Ukraina-krigen står Afghanistan i fare for å bli en av mange glemte kriser. Den humanitære situasjonen i landet er kritisk, og vi ser daglige brudd på menneskerettigheter. Vi trenger å løfte den offentlige samtalen og som ungdomspolitikere har vi et ansvar for å sette dagsorden, sier Gaute Skjervø, nestleder i AUF og varamedlem på Stortinget.

– Må ikke gi opp

Farzana Kochai setter pris på støtten fra det sivile samfunn og at samtalen om Afghanistan gis rom under Arendalsuka.

– Vi må ikke gi opp, og da er det godt å vite at vi har mange støttespillere. Det viser at vi ikke er alene, avslutter hun.  

LES MER: Afghanistan under Taliban

LES MER: Fellesskap dialog og te

Dom Pokujo (Fredshuset) er en organisasjon ledet av Maja Zabrokzyrca som tidligere har deltatt på flere dialogkurs hos Nansen Fredssenter. I midten av august var Nansen Fredssenter invitert for å gjennomføre to kurs i dialogmetoden, med vekt på fasilitatorrollen.

Christiane Seehausen, seniorrådgiver ved Nansen Fredssenter, ledet kursene.

– For meg som har jobbet med Polen over flere år, var det spennende å bli bedre kjent med kursdeltakerne. Jeg ble imponert over deres arbeid og fikk bedre innsyn i de daglige utfordringene de står overfor.

Et fredshus som bringer folk sammen

Dom Pokujo har en rekke satsinger og prosjekter. Blant disse kan nevnes en egen meglingstjeneste for beboerne i byen Wroclaw, dialogprosjekter mellom ekstremistmiljøer samt et program for romabefolkningen i regionen. Organisasjonen jobber også med flere kulturprosjekter for lokalbefolkningen med mål om å motvirke polarisering.

En utfordrende multipartisk tilnærming

Kursdeltakerne lever og jobber i et polarisert samfunn. Flere arbeider med marginaliserte grupper i samfunnet, som fattige, seksuelle minoriteter og romabefolkningen.

– Dette er engasjerte folk som brenner for det de jobber med og de gruppene man jobber for. Et sterkt engasjement kan derimot stå i veien for en multipartisk tilnærming som er nødvendig i en dialogprosess. Dette fokuserte vi mye på under kurset, sier Seehausen og fortsetter:

– Å stille åpne spørsmål som ikke er ledende er utfordrende når man har sterke meninger om en sak eller et tema. Men det er helt essensielt for å skape tillitt til alle involverte, avslutter Seehausen.  

«Det blir aldri fred uten dialog mellom generasjonene», uttrykte en ung afghansk deltaker på sommerskolen «Afghanistan – håp om en framtid» for snart tjue år siden.

Dette var utgangspunktet for Pockets of Peace 2021. Tjue unge voksne i alderen 18-30 var invitert til en uke med dialogiske øvelser og samtaler på Nansenskolen i Lillehammer. I sentrum for disse samtalene stod den økende avstanden mellom generasjonene – en av vår tids store utfordringer.

Møter med chilenske og afghanske fredsarbeidere

I løpet av uka fikk deltakerne erfare hvordan dialog kan skape forståelse og forebygge konflikt både lokalt og internasjonalt.

For første gang i senterets historie ble det også gjennomført hybride dialoger med fredsarbeidere i Afghanistan og Chile, som deltok digitalt.

Mange tok til orde for at stadig flere unge våger å ta plass og heve stemmen. Samtidig illustrerte flere av historiene fra afghanerne og chilenerne at unge er utsatt for sterke kontrollmekanismer på bakgrunn av kjønn, kultur, religion, og forventninger fra familie og samfunnet.

Inviterte til folkedialog

Dialoguka ble rundet av med en folkedialog med tittelen: «Ærlige generasjonsmøter – hvordan forstår vi hverandre?». Til dialogen ble det invitert representanter fra eldre generasjoner.

Møteplassen ble en personlig og utilslørt samtale med mange ulike berøringspunkter som ansvarlighet og miljøspørsmål, gjensidig respekt, samt hvordan teknologi påvirker relasjonen mellom unge og eldre.  

«Pockets of Peace 2021» var et kick-off-arrangement til vårt alumninettverk med samme navn. Nettverket ble lansert høsten 2021. Dialoguka mottok økonomisk støtte fra Den norske UNESCO-kommisjonen. 

Under pandemien har det vært vanskelig med internasjonal deltakelse på fysiske kurs. Derimot har digitale kurs og møteplasser bidratt til dialog mellom deltakere som ellers ikke ville hatt mulighet til å treffes. Så lenge man har tilgang til noenlunde stabilt internett og vi finner tidspunkt som fungerer over flere tidssoner, er det mulig å skape gode digitale arenaer for læring.

Gjennom vårt digitale kurstilbud har Nansen Fredssenter utvidet sitt internasjonale nettverk og fått innblikk i freds- og dialogarbeid fra mange verdenshjørner. De digitale kursene åpner opp for utstrakt læring på tvers av landegrenser. Tilbakemeldingene fra deltakerne viser også at kursene har vært en viktig motivasjonsfaktor for de som er del av pågående og komplekse konflikter.

Læring som forutsetter trygghet og tillit er naturligvis krevende via Zoom, og det er ikke alle øvelser som egner seg digitalt. Selv om det aldri blir det samme som et fysisk møte, har vi de siste årene erfart at mye er mulig ved hjelp av det digitale. Fasilitering av digitale dialoger forutsetter stram regi og erfarne kursledere med evne til å skape en inkluderende og trygg atmosfære. Kurs som vi har tilbudt digitalt i 2021 er grunnkurset Dialogue in Conflict og Facilitation of Digital Dialogues. Vi har også laget skreddersydde digitale kurs for samarbeidspartnere etter deres behov.                                    

Dialogworkshop for fredsstudenter i Tromsø

Nansen Fredssenters mangeårige samarbeid med Senter for Fredsstudier ved UiT fikk i 2021 et digitalt format. På grunn av pandemien ble den årlige turen til nord byttet ut med en intensiv dialogworkshop for et knippe studenter fra mange ulike land. I løpet av tre dager ble de introdusert for dialog som metode for konflikttransformering, og fikk bryne seg på verktøy for å kartlegge konflikter fra eget liv. Studentene ga tilbakemeldinger om at de satte pris på det interaktive ved aktivitetene, og at mange hadde fått nye forståelser av hva det vil si å lytte. 

«These were very impactful days» sa en av studentene den siste kursdagen. «This was the most interesting lecture I’ve had in a long time» sa en annen etter innføringen i dialog og konflikttransformering. 

Kursing av verdens største studentfestival

Annenhvert år inviterer den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) studenter fra hele verden til ti dager med dialog, kulturelle begivenheter og workshops. I 2021 inviterte ISFiT studenter fra Polen og Ungarn til å snakke om utfordringer og muligheter rundt konflikter i hjemlandene. Fredssenteret skreddersydde kurs for studentfestivalen, i år med et spesielt fokus på temabaserte dialoger.

Normalt holder Nansen Fredssenter kursene med fysisk deltakelse, men i år ble plattformen digital på grunn av pandemien. Gjennom kursene har deltakerne lært om hovedprinsippene i Nansen Fredssenters dialogmetode – aktiv lytting, å stille gode spørsmål, å vise empati og respekt, samt om rollen som tilrettelegger for dialog. I tillegg har deltakerne deltatt på webinar med Alfredo Zamudio som bidro med erfaringer fra Chile – der dialogmøter over internett er mye brukt for å bygge tillit. Siri Syverud Thorsen presenterte også erfaringer fra digitale dialoger i Polen, Irak, USA og Syria.

Digital dialogfasilitering i Tyskland

I 2021 fortsatte Nansen Fredssenter sin mentorrolle for ISWI – International Student Week Ilmenau i Tyskland. Siden deres dialogprosjekter også ble påvirket av koronapandemien, ble studentene kurset i digital fasilitering av dialog, samt folkedialogmetoden. Studentene planla å benytte den nyvunne kompetansen i en egen dialoguke av studentfestivalen, der de skulle fasilitere ulike dialoger. Temaet for årets festival var «Climate change, environmental conservation and sustainability».

Allerede tidlig i 2020, da koronapandemien for alvor var et faktum, innså vi at det kom til å bli behov for kollektive samtaler med refleksjon og bearbeidelse av krisetiden. Dermed valgte vi å gjennomføre en serie folkedialoger rundt omkring i landet, der det overordna tema var «Norge og Korona».      

Fra Kristiansand i sør til Kjøpsvik i nord, organiserte vi dialoger for lokalsamfunn sammen med museer, biblioteker, kommuner og freds- og menneskerettighetssentre. Deltakere var i alderen var 13 til 70 år – alle med ulike utgangspunkt og erfaringer fra pandemitiden.        

Våre samarbeidspartnere valgte selv et undertema relevant for deres lokalsamfunn. De ble oppfordret til å velge tema som lokalbefolkningen har behov for å snakke om. Spennet av tematikker var bredt, og undertemaene varierte mellom f.eks: «Pandemien ­– bra for naturen?», «Hva har tillit betydd for deg under pandemien?» og «Barn og unges rettigheter i møte med pandemien».

En samtaleform som beveger

En folkedialog er en åpen og offentlig møteplass hvor alle er velkommen så lenge stolene rekker. Vi valgte denne samtaleformen fordi vi skimtet et behov hos folk for å reflektere og dele erfaringer fra pandemien i et annet samtaleklima enn i tradisjonelle og sosiale medier eller i politiske debatter. Denne antakelsen viste seg å være velbegrunnet, da deltakere i samtlige dialoger uttrykte hvor viktig og nødvendig en slik samtale hadde vært for dem. Flere fortalte at de aldri før hadde stoppet opp og tenkt over hvordan pandemien har påvirket dem og hva de har lært underveis.

Dialogformens evne til å nå det dypt personlige, såre og sensitive gjorde at fortellingene som ble delt gjorde sterkt inntrykk på de andre til stede. 

Fellesskap i forskjellene      

I spennet mellom det dypt personlige og de store samfunnsmessige spørsmålene, var variasjonen av opplevelser slående: Usikkerhet, polarisering, overbelastning av helsevesenet, uforutsigbarhet, tillit og mistillit, er noe av det som preget våre liv i denne kriseperioden. 

I møtet mellom generasjoner, sosial status og tilhørigheter, kom forskjells-Norge til syne. Samtidig gav mange uttrykk for takknemlighet og uttrykte at vi trenger fellesskap. Vi samlet disse erfaringene i et hefte som fungerer som en stemningsrapport fra et lite stykke av Norge under pandemien. Slik håper vi at andre i ettertid kan få innsikt i hva pandemien gjorde med oss, lære av dette, og ikke minst fortsette de nødvendige samtalene etter en altomfattende krisetid.