New November training in Dialogue in Conflict

Applications for the next training in Dialogue in Conflict are now open. We hope to welcome you to Lillehammer November 21st to 25th!

APPLY HERE

Dialogue is a way of communicating which aims to deepen and challenge our understanding of ourselves and our relation to “the other”, rather than trying to convince or win with arguments and facts. As dialogue creates space for people´s personal thoughts, emotions, experiences, and world views – it enables us to build or rebuild relationships, as well as becoming better communicators.

This training is for you who is interested in exploring the potential of dialogue to transform conflicts into opportunities, regardless of educational background or profession.

WHEN? Monday 21st – Friday 25th of November (advised arrival on the 20th)

WHERE? Birkebeineren Hotel, Lillehammer, Norway

LANGUAGE English

FEE 890 EURO / 9000 NOK
The fee covers all accommodation costs and meals for the duration of the training

APPLICATION DEADLINE: November 1st

APPLY HERE 

Training spots are given consecutively. We therefore recommend applying sooner rather than later.

READ MORE ABOUT THE TRAINING CONTENT HERE

FREQUENTLY ASKED QUESTIONS

Lillehammer vgs. tar skolemiljø på alvor

Samarbeidet med Nansen Fredssenter har en positiv effekt på elevene og bidrar til å skape et rausere skolemiljø, ifølge lærer Halvor Høystad. Gjennom tre uker i starten av skoleåret har senteret kjørt undervisningsopplegg for samtlige VG1-elever ved Lillehammer Videregående skole.

DIALOG PÅ TIMEPLANEN: Nansen Fredssenter ønsker skoleelever velkommen til øvelser, refleksjoner og samtaler om tema som angår elevenes liv.

Det kan være krevende å finne en trygg plass i et nytt skolefellesskap med mange ulike mennesker. Dagens unge vokser også opp i et samfunn som er mer mangfoldig enn tidligere. Det betyr at man må øve på å leve i fellesskap med ulikhet og uenighet. Elevene som deltok på undervisningsopplegg gjennom Nansen Fredssenter fikk en annerledes skoledag – med dialog, identitet, fordommer og rasisme på timeplanen.

– Vi gjør dette som et tiltak overfor våre nye elever. Det er bra å tidlig bryte ned førsteinntrykket og hvordan vi ser på hverandre. Å bygge et godt og trygt klassemiljø som er trygt for alle tar tid, og vi tror at dette bidrar til at elevene blir bedre skodd til å håndtere forskjeller, sier lærer Annlaug Skyttermoen, ved Studiespesialisering.

En mer inkluderende skolekultur

Lillehammer videregående har gjennom en årrekke benyttet seg av fredssenterets skoletilbud, og har tidligere vært Dembra-skole. Ifølge lærerne og skoleledelsen har samarbeidet bidratt til å skape et mer inkluderende skolemiljø. Nytt av året er at skoleopplegget gjennomføres for samtlige førsteårselever.

– Etter mange års fartstid som lærer, opplever jeg at våre elever er mer inkluderende og tolerante overfor annerledeshet enn for noen år tilbake. Jeg tror det er mange årsaker til dette, men samarbeidet med Nansen Fredssenter har utvilsomt vært et viktig bidrag.

Det forteller Halvor Høystad, lærer for Teknologi- og Industrifag. Han mener at det gir elevene stor verdi å supplere verktøykassa med innsikter i dialogmetodikken. Ifølge Høystad vil erfaringene herfra komme dem til gode, også videre ut i arbeidslivet.

– Etter to år med skole skal de rett ut og få seg lærlingkontrakt. Arbeidslivet stiller høye krav og det forventes en høy grad av selvstendighet og at de fungerer bra i et arbeidsfellesskap. Dette er en fin forsmak på hva som venter dem på en arbeidsplass hvor de må håndtere ulikhet og uenighet. Samtidig er det med på å utvikle deres kommunikasjonsferdigheter.  

SUPPLERER VERKTØYKASSA: Elevene ved Teknologi- og Industrifag deltar i undervisningsopplegg gjennom senteret. Dette gir også en forsmak på arbeidslivet, sier lærer Halvor Høysand.

Samtaler som utfordrer

Flere av elevene forteller at de har fått en bedre forståelse av sine medelever etter dagen med Nansen Fredssenter. En av dem er Zaeed Ifzal som akkurat startet på førsteåret ved Studiespesialisering.

– Til å begynne med var det kanskje litt kleint, men etter hvert løsnet det. Flere tok mot til seg og ønsket å dele. Det var greit da vi snakket om identitet og fordommer, og hvor viktig det er å ikke dømme noen for den de er eller den vi tror de er.

– Jeg er selv av pakistansk opprinnelse og har kjent på stigmatisering på bakgrunn av gruppetilhørighet. For å motarbeide ytterligere polarisering i samfunnet, må vi starte med oss selv og konfrontere egne fordommer. Da trenger vi kunnskap om hverandre, hvem vi er og hva vi står for.   

Even Madsen Kragerud ved Elektro og datateknologi påpeker verdien av å bli utfordret.

– Alle har meninger, men de færreste er vant til å bli utfordret til å dele i fellesskap. Det var fint å høre meningene til de andre i klassen. Når vi sitter sammen i en sirkel oppleves det trygt, det var respektfullt og alle fikk komme til ordet. Jeg tror dette er bra for klassemiljøet.

Saeed Ifzal, førsteårselev ved Studiespesialisering, mener at man må søke kunnskap om hverandre for å konfrontere egne fordommer.

Øve på fellesskap og demokratisk deltakelse

Annlaug Skyttermoen fremhever at undervisningsopplegget faller godt inn i læreplanen og skolens dannelsesmandat.

– Vi opplever at undervisningen er faglig godt forankret. Elevene trener på meningsutveksling og lærer forskjellen mellom dialog og debatt. Dette er grunnleggende viktig for å utvikle demokratiske ferdigheter og deltakelse. I samfunnskunnskap jobber vi nå med kapittelet om sosialisering, hvor vi snakker mye om identitet og gruppetilhørighet. Dagen med Nansen Fredssenter har gitt oss mange gode knagger som vi kan ta med oss inn i undervisningen.

Gir elevene sosial kompetanse

Ifølge Erlend Sætren, kontaktlærer for Studiespesialisering, er undervisningen med på å styrke elevenes sosiale kompetanse. Samtidig fremhever han at koronapandemien har forsterket dette behovet ytterligere.

– For de fleste har overgangen fra det digitale til en normal skolehverdag gått bra, men pandemien har gått ut over de mest sårbare. Dessverre har noen falt fra og sliter med å komme tilbake. Blant dem som er tilbake kan det også være vanskelig å kaste seg fram og eksponere seg. For disse kan det være tryggere å sitte bak pulten og følge instrukser. Vi trenger å styrke elevenes delaktighet og medansvar – rett og slett å være en del av et fellesskap igjen, avslutter Sætren.

Dembra-veileder, Line Røst Thorsrud, i samtale med elever ved Elektro og datateknologi. Et innblikk i dialogmetodikken kan gjøre elevene bedre rustet til å håndtere forskjeller både i klasserommet og samfunnet.

Har din skole behov for undervisningsopplegg? Ta kontakt eller les mer om vårt tilbud for skoler.

LES MER: Setter ord på egne fordommer

LES MER: Byvandring om snublesteiner og antisemittisme

Kjønnsapartheid under Taliban

ARENDALSUKA: Livssituasjonen for afghanske kvinner endret seg over natten da Taliban overtok makten i august i fjor. – Kvinner nektes adgang til det offentlige rom og må holde seg hjemme, sier den afghanske menneskerettighetsforsvareren Farzana Kochai.

Nazifa Jalili var blant de evakuerte afghanske menneskerettighetsforsvarerne som møtte Taliban til dialog i Oslo i januar.

Kochai er tidligere parlamentsmedlem i den afghanske nasjonalforsamlingen, men flyktet til Norge etter Talibans maktovertakelse. Ifølge henne er regimets kvinnepolitikk nå like ekstrem som på 90-tallet.  

– Kvinner er utelatt fra de fleste samfunnsområder. Jenter nektes adgang til ungdoms- og videregående skole og er utestengt fra de fleste jobber i offentlig sektor. Igjen er det påbudt for kvinner å dekke til ansiktene sine. De er fratatt sin økonomiske uavhengighet og mangler tilgang til helsetjenester.

Under Arendalsuka deltok hun i en panelsamtale om hvordan man kan støtte kvinner og sivilsamfunn i Afghanistan. Samtalen ble arrangert av Nansen Fredssenter, Afghanistankomiteen, Menneskerettighetsfondet, Chr. Michelsens Institutt og Raftostiftelsen.

Protester

Kochai forteller at til tross for at kvinner har blitt usynlige i det offentlige rom, ser man også eksempler på protester.

– Kvinner står på barrikadene for å skape varige endringer, en kamp som må kjempes både i og utenfor landet. I Afghanistan protesterer mange og krever at grunnleggende rettigheter ikke blir fratatt. Dette til tross for at de utsetter seg selv for stor fare. Kvinner er også synlige på den internasjonale scenen hvor det legges inn et stort arbeid med å påvirke og styrke rettighetssituasjonen.

Farzana Kochai, her flankert av moderator Sandra Petersen fra Menneskerettighetsfondet (t. v.) og nestleder i AUF, Fredrik Sørlie (t. h)

Kjønnssegregering satt i system

Torunn Wimpelmann er forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Hun kom nylig hjem fra Afghanistan og beskriver regimets kvinnepolitikk som et apartheidsystem.

– Mens apartheidsystemet i Sør-Afrika var begrunnet i etnisitet, ser vi her en systematisk segregering basert på kjønn. Kvinners frihet er sterkt begrenset hvor de nektes adgang til det offentlige rom, forbys å reise alene eller å ta drosje uten mannlig følge.

Ifølge Wimpelmann lever mange i frykt og usikkerhet om framtiden.

– Stemningen er svært trykkende. Stadig hører man om tilfeller hvor folk blir utsatt for vold og det eksisterer ikke noe juridisk rammeverk som beskytter mot dette. Mange vil mene at sikkerhetssituasjonen har bedret seg, men selv om vi ikke har en væpnet konflikt, er mange redde for hva Taliban vil gjøre fremover.  

Forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt, Torunn Wimpelmann (t. v.) kom nylig hjem fra Afghanistan. Hun forteller om en trykkende stemning med frykt og usikkerhet for framtiden.

Samtaler må inkludere kvinner

Norske myndigheter overrasket en hel verden da de i januar inviterte en delegasjon fra Taliban til samtaler i Oslo. Med på møtet var også aktivisten Nazifa Jalili fra Afghan Relief Committee Organization, som i fjor ble evakuert ut av landet av norske myndigheter.

– Jeg konfronterte Taliban med hvordan de undertrykker kvinner med religion som påskudd for kontroll og makt. Jeg er selv skolert i islamsk lære og det eksisterer ingen forbud i Islam mot at jenter kan ta utdanning. Dialogen med Taliban er viktig, men samtaler fremover bør være i Afghanistan, og det bør settes krav til kvinners deltakelse i disse prosessene.

Fortsatt internasjonal tilstedeværelse

Kritikken haglet etter møtet med Taliban, og mange mente at norske myndigheter slapp regimet inn i varmen. Høyre-politiker og medlem av Forsvars- og utenrikskomiteen på Stortinget, Ingjerd Schou, mener det går et klart skille mellom det å opprettholde dialogen og anerkjenne regimet.  

– Diplomati og støtte til hjelpeorganisasjoner må videreføres. Vi kutter ikke bistanden til dem som har arbeidet i landet over lengre tid, som kjenner Taliban og samfunnet på grasrota. Disse gjør en enorm innsats for å styrke jenters rett til utdanning og arbeid. Men da må vi snakke med dem som har makta, selv om vi ikke liker dem.

Hun støtter Jalilis krav om at dialogen bør videreføres i Afghanistan, og at kvinner må inkluderes i disse samtalene.

– Vi kan ikke glemme det afghanske folk og lukke øynene for lidelsen. Vi forlot dem, men vi har fremdeles et ansvar.

– Vi har fremdeles et ansvar for Afghanistan, sier Ingjerd Schou (H), medlem av Forsvars- og Utenrikskomiteen på Stortinget.

– Taliban har lært seg politikk

Wimpelmann påpeker at maktdynamikken innad i Taliban har endret seg etter den vestlige invasjonen og at vi ser et annet type regime i dag. For det internasjonale samfunnet betyr det et endret forhandlingsgrunnlag og rom for tilstedeværelse.

– Taliban har lært seg politikk og ønsker å komme på den internasjonale banen. Derfor er det mye de ikke tør å gjøre. Men vi må være årvåkne og følge situasjonen tett. FN må komme på banen og gripe inn når det er nødvendig. Norge må fortsette engasjementet for at kvinner får utdanning og kommer i arbeid. Taliban kan ikke styre over tid om de ikke lytter til sin egen befolkning og imøtegår det internasjonale samfunnet.

Mer koordinert innsats

Farzana Kochai hevder at det er en konsensus om at det internasjonale samfunnet bør involvere seg, men ikke hvordan.

– Det internasjonale samfunnet gjør for lite for å bedre situasjonen i Afghanistan. Jeg etterlyser en mer koordinert respons med tanke på sult og fattigdom, situasjonen for kvinner i og utenfor Afghanistan, tilgang til utdanning og grunnleggende menneskerettigheter. Som medlem av FNs Sikkerhetsråd har Norge en posisjon til å legge press på FN, og kan løfte samtalen om Afghanistan.

FOKUS PÅ AFGHANISTAN: Under Arendalsuka 2022 rettet Nansen Fredssenter, Afghanistankomiteen, Menneskerettighetsfondet, Chr. Michelsens Institutt og Raftostiftelsen søkelyset mot Afghanistan, ett år etter Talibans maktovertakelse.

Evakuert fra Taliban, deaktivert i Norge?

ARENDALSUKA: Den dramatiske maktovertakelsen i Afghanistan i fjor, skapte en farlig situasjon for menneskerettighetsforsvarere i landet. Mange flyktet til vestlige land, deriblant til Norge. Hva skjer med afghanske politiske flyktninger bosatt i Norge?

MENNESKERETTIGHETSFORSVARER: Tidligere parlamentsmedlem i den afghanske nasjonalforsamlingen, Farzana Kochai, var blant de evakuerte som kom til Norge etter Talibans maktovertakelse i august i fjor.

– 15. august 2021 var den mørkeste dagen i mitt liv.

Det forteller Nazifa Jalili. Hun representerer Afghan Relief Committee Organization og var blant afghanerne som ble evakuert av norske myndigheter da Taliban tok over makta etter 20 år med NATO og vestlig militær tilstedeværelse. I Norge ventet en ny tilværelse hvor hun nå bor i Harstad.

Til Arendalsuka var hun invitert av Nansen Fredssenter, Afghanistankomiteen, Raftostiftelsen, Menneskerettighetsfondet og Chr. Michelsens Institutt for å fortelle om sine opplevelser.

– Da Taliban inntok Kabul måtte jeg gå i dekning. Det var som et mareritt man ikke våkner opp fra og det tok lang tid før jeg klarte å ta inn over meg hva som hadde skjedd. Jeg fryktet for mitt eget liv, men også for mine venner og kollegaer. Etter hvert klarte jeg å ta meg til flyplassen hvor det var totalt kaos med vold, trakasseringer og barn som døde i all desperasjonen. Jeg er bare 25 år gammel, men føler meg hundre år eldre.  

Å styrke kvinners engasjement var et uttalt mål for vestens engasjement og en rekke kvinnelige menneskerettighetsforsvarere ble oppmuntret og skolert til å ta en aktiv rolle i samfunnet. Da Taliban tok over makta ble situasjonen svært farlig for mennesker aktive i det sivile samfunn, deriblant journalister, dommere, advokater, ansatte i statsapparatet, politikere og aktivister – særlig for kvinner som Nazifa.

Afghanske kvinner ble oppmuntret til å ta en aktiv rolle i samfunnet. For Nazifa Jalili ble situasjonen brått farlig situasjon da vestlige militære styrker trakk seg ut.

Mottok drapstrusler

Blant de evakuerte var også Farzana Kochai. Som 26-åring ble hun den yngste representanten i den afghanske nasjonalforsamlingen hvor hun representerte nomadefolket Kochi. Etter 15. august i fjor ville hun først bli i landet, men da hun fikk drapstrusler fra Taliban flyktet hun til Norge. Først ble hun bosatt i Vestnes, en fergetur unna Molde, men har nå startet på en mastergrad ved NMBU i Ås.

– Selvfølgelig har jeg også traumer, men etter forholdene har jeg det bra. Til tross for alt som har skjedd kjenner jeg ikke på nederlag. Daglig tar modige kvinner i Afghanistan til motmæle mot vold og undertrykkelse og vi har plattformer internasjonalt hvor vi blir lyttet til – faktisk er vi vinnere!

Utfordrende overgang

Farzana forteller om en god mottakelse i Vestnes. Samtidig uttrykker hun, i likhet med flere av de evakuerte, en følelse av å være deaktivert etter ankomst til Norge.

I tråd med norsk flyktning- og integreringspolitikk ble de afghanske menneskerettighetsforsvarerne bosatt over hele landet, langt fra hverandre og fagmiljøer som kunne vært mulige samarbeidspartnere for å styrke menneskerettigheter i Afghanistan.

For mange var det en stor overgang fra å være politisk aktiv til å bo i en liten kommune med begrensede muligheter til å reise og delta sammen med norske organisasjoner, samt som del av et større internasjonalt nettverk. Enkelte har reist videre til andre land hvor lovverket er bedre tilrettelagt for politiske flyktninger.

Under Arendalsuka var deler av norsk svilsamfunn, politiske flyktninger, politikere og beslutningstakere var samlet til samtale om hvordan de evakuerte afghanske menneskerettighetsforsvarerne kan fortsette sitt engasjement fra Norge.

Fortsette engasjementet fra Norge

I Norge har aktører fra det sivile samfunn som Afghanistankomiteen og Menneskerettighetsfondet lenge arbeidet for at de evakuerte afghanerne kan fortsette sitt engasjement.

– Dette er ressurssterke mennesker som har hatt en viktig rolle i det afghanske samfunnet, og som har vært Norges partnere for likestilling og menneskerettigheter. Vi mener det er viktig at det legges til rette for at de som er evakuert til Norge skal kunne videreføre sitt arbeid i størst mulig grad. Dette viste seg å ikke være enkelt fordi det er et standard opplegg for integrering i Norge som ikke er tilpasset menneskerettighetsforsvarere, forklarer Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen.

Selv om det fremdeles er en vei å gå, opplever Kjølseth positive signaler fra arbeids- og inkluderingsdepartementet som har fremmet et forslag til endring av integreringsforskriften, som gir utvidet adgang til permisjon for å delta i freds- og forsoningsarbeid. Dette er et viktig første skritt, men arbeidet for å få på plass en ordning som anerkjenner at menneskerettighetsforsvarere spesielle behov vil fortsette.

Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen, etterlyser en ordning som gjør det enklere for at menneskerettighetsforsvarere i Norge kan delta i freds- og forsoningsarbeid.

«Kvinner, fred og sikkerhet»

Spesialrepresentant Signe Gilen i Utenriksdepartementet innledet om den nasjonale handlingsplan for kvinner fred og sikkerhet, som er en oppfølging av FN-resolusjon 1325.

– Det er viktig med grundige kjønnsanalyser i arbeid for fred og sikkerhet, for å nå hele befolkningens behov. Kvinners meningsfylte deltagelse i fred og sikkerhetsarbeid er en rettighet, men også nødvendig for å etablere bærekraftig fred. I Norges arbeid på dette feltet, prioriteres fredsprosesser, oppfølging av fredsavtaler, de operative bidragene og det humanitære arbeidet.

Norge fremmer kvinner, fred og sikkerhet i ulike fora. Kvinner, fred og sikkerhet er ett av Norges prioriterte områder i FNs Sikkerhetsråd.

Gilen forteller at det er første gang beskyttelsesmekanismen er benyttet i et så stort omfang, som under evakueringen fra Afghanistan. Det var et stort apparat i sving, og vi er glad for at mange medarbeidere fra ulike etater og departementer bidro til å redde liv og føre så mange i trygghet. Kvinnelige menneskerettighetsforsvarere ble prioritert.

– I Norge har kollegaer i utenriksdepartementet fortsatt kontakten med flere av dem som ble evakuert til Norge. Det har også vært flere møter om situasjonen i Afghanistan hvor disse har deltatt. Disse møtepunktene er viktige, og settes stor pris på.

– Evakueringen har også gitt oss ny erfaring, og det er viktig å lytte til de erfaringer som formidles også her i dag, fra dere to som måtte forlate Afghanistan.

En ny versjon av handlingsplanen for kvinner fred og sikkerhet skal etter planen lanseres i 2023, og representanter for sivilt samfunnsorganisasjoner vil på vanlig måte konsulteres.

Signe Gilen, spesialrepresentant i Utenriksdepartementet, innledet om den nasjonale handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet.

En glemt krise?

Under samtalen deltok også representanter fra det politiske Norge.

– Med medienes søkelys på Ukraina-krigen står Afghanistan i fare for å bli en av mange glemte kriser. Den humanitære situasjonen i landet er kritisk, og vi ser daglige brudd på menneskerettigheter. Vi trenger å løfte den offentlige samtalen og som ungdomspolitikere har vi et ansvar for å sette dagsorden, sier Gaute Skjervø, nestleder i AUF og varamedlem på Stortinget.

– Må ikke gi opp

Farzana Kochai setter pris på støtten fra det sivile samfunn og at samtalen om Afghanistan gis rom under Arendalsuka.

– Vi må ikke gi opp, og da er det godt å vite at vi har mange støttespillere. Det viser at vi ikke er alene, avslutter hun.  

LES MER: Afghanistan under Taliban

LES MER: Fellesskap dialog og te

Dialog som vaksine mot polarisering

Nansen Fredssenter kurset ansatte og samarbeidspartnere tilknyttet den polske organisasjonen Dom Pokujo. Nå bruker de senterets dialogmetodikk for å motarbeide diskriminering og gruppefiendtlighet i det polske samfunnet.

Seniorrådgiver Christiane Seehausen (foran) sammen med kursdeltakere i Polen.

Dom Pokujo (Fredshuset) er en organisasjon ledet av Maja Zabrokzyrca som tidligere har deltatt på flere dialogkurs hos Nansen Fredssenter. I midten av august var Nansen Fredssenter invitert for å gjennomføre to kurs i dialogmetoden, med vekt på fasilitatorrollen.

Christiane Seehausen, seniorrådgiver ved Nansen Fredssenter, ledet kursene.

– For meg som har jobbet med Polen over flere år, var det spennende å bli bedre kjent med kursdeltakerne. Jeg ble imponert over deres arbeid og fikk bedre innsyn i de daglige utfordringene de står overfor.

Et fredshus som bringer folk sammen

Dom Pokujo har en rekke satsinger og prosjekter. Blant disse kan nevnes en egen meglingstjeneste for beboerne i byen Wroclaw, dialogprosjekter mellom ekstremistmiljøer samt et program for romabefolkningen i regionen. Organisasjonen jobber også med flere kulturprosjekter for lokalbefolkningen med mål om å motvirke polarisering.

En utfordrende multipartisk tilnærming

Kursdeltakerne lever og jobber i et polarisert samfunn. Flere arbeider med marginaliserte grupper i samfunnet, som fattige, seksuelle minoriteter og romabefolkningen.

– Dette er engasjerte folk som brenner for det de jobber med og de gruppene man jobber for. Et sterkt engasjement kan derimot stå i veien for en multipartisk tilnærming som er nødvendig i en dialogprosess. Dette fokuserte vi mye på under kurset, sier Seehausen og fortsetter:

– Å stille åpne spørsmål som ikke er ledende er utfordrende når man har sterke meninger om en sak eller et tema. Men det er helt essensielt for å skape tillitt til alle involverte, avslutter Seehausen.  

Kvinnekamp, konflikt og dialog i Kurdistan

Kurdiske kvinner kjemper en daglig kamp for å ta mer plass i et mannsdominert samfunn. Organisasjonen PDO satser på flere kvinner i lederroller – med god drahjelp fra fredssenterets dialogmetode.

Kurdiske kvinner i Irak deltar på dialogworkshop gjennom Nansen Fredssenter. Foto: PDO

Av Christiane Seehausen, seniorrådgiver Nansen Fredssenter

Konferanserommet på hotellet er enormt og i typisk kurdisk stil med gardinene trukket for, slik at sollyset ikke trenger inn. Airconditionen varmer opp rommet, selv om det er rundt 12 plussgrader ute. Men i Irak, hvor temperaturene kan nå opp mot 45 grader om sommeren, oppleves dette som kjølig. Slik er det også i dialogen – situasjoner, begreper og erfaringer oppleves forskjellig ut fra hvem vi er og våre omgivelser. 

Jeg befinner meg i den nordlige delen av Irak, også kjent som Kurdistan. I over ti år har Nansen Fredssenter gjennomført dialogaktiviteter her i regionen. Når Salam Omar, oversetter, journalist og fritenker dukker opp, er det et gledelig gjensyn med en god venn. 

Nansen Fredssenters tilnærming handler om å oppnå dypere forståelse av hverandre. Dette er en tidkrevende prosess som virket fremmed på de kurdiske kvinnene som daglig konfronteres med konflikter de raskt må finne løsninger på.  

Vi er på plass i Irak for å holde kurs i dialog og konflikttransformering for en gruppe kvinner som deltari et opplæringsprogram for ledere i regi av organisasjonen Peoples Development Organization (PDO).

Bahar Munzir er direktør og aktivist, en dyktig og uredd leder for rundt 100 ansatte som daglig kjemper for kvinners rettigheter i et land hvor disse er under sterkt press.      

Flere kvinner i lederroller    

Bahar har selv bodd over 16 år i Norge. Jeg spurte henne om hvorfor hun valgte å forlate Norge og dra tilbake til Kurdistan, hvor hun kjemper mot arrogante religiøse ledere og et undertrykkende system som gjør det vanskelig for både kvinner og menn å leve fritt sammen.

Bahar kjempet også for kvinners rettigheter i Norge, men så et større behov for hennes kompetanse i Kurdistan. Båndene til Norge er fortsatt sterke, men hun er glad for å leve her hvor hun opplever at det hun gjør skaper bevegelser i samfunnet.

Manøvrer seg i et landskap av konflikter    

Kvinnene som ankommer konferanserommet har varierte bakgrunner, alder og roller i samfunnet. Blant disse er politikere, lærere, akademikere, journalister og aktivister. Det oppstår tidlig en inkluderende og god stemning i lokalet, og det er tydelig at de både har glede av hverandre og kurset. 

Som alltid når vi holder kurs, innleder vi med konseptet dialog og hvordan det skiller seg fra andre samtaleformer. Dette skapte en del forvirring for denne gruppen. I Irak sidestilles ofte dialog med megling eller diskusjon og debatt. Dette er heller ikke en ukjent problemstilling i Norge, men hos denne gruppen viste det seg å være nokså sterke oppfatninger om hva dialog er, samt at vår tilnærming virket uvant og uforståelig.        

Nansen Fredssenters tilnærming handler om å oppnå dypere forståelse av hverandre. Dette er en tidkrevende prosess som virket fremmed på de kurdiske kvinnene som daglig konfronteres med konflikter de raskt må finne løsninger på.      

Å trenge gjennom glasstaket

En av deltakerne presenterte en selvopplevd konflikt: Kvinnen som er politiker i parlamentet, opplevde å bli motarbeidet i en forfremmelsessak til en høyere politisk posisjon. Konfliktanalysen avdekket at deltagerne hadde ulike oppfatninger om årsakssammenhengen, mens jeg med mine europeiske øyne oppfattet dette som en diskriminerende handling.      

Vi trenger ikke å gå langt for å finne eksempler hvor kvinner i politikken motarbeides aktivt på bakgrunn av kjønn. 

Det som slår meg var at flere av konfliktene som kvinnene presenterte, også kunne foregått i en norsk kontekst. Vi trenger ikke å gå langt for å finne eksempler hvor kvinner i politikken motarbeides aktivt på bakgrunn av kjønn. 

Mannsdominerte sfærer

Selv om irakiske kvinner har kjempet til seg mange friheter, er det offentlige rommet fortsatt svært mannsdominert. I løpet av oppholdet ble jeg invitert ut på en italiensk restaurant – et lyst og moderne spisested som kunne vært hvor som helst i Europa. Forskjellen var at det nesten bare var mannlige gjester i lokalet.

Over en god kopp kaffe fortalte mange av de unge kursdeltakerne, som stort sett levde alene eller med sine foreldre, hvor vanskelig det var å finne en partner som aksepterte en selvstendig kvinne. De ønsket å leve i et parforhold og samtidig ha rom for å leve sitt eget liv, men religiøse tradisjoner og normer gjør det vanskelig å prøve ut et samliv før ekteskapet.      

Dialog er en «muskel» som kan trenes    

Siste kursdagen var det rollespill på programmet, hvor både lytting og det å stille gode spørsmål var i fokus. For Salam ble det en krevende øvelse å oversette den konstante ordstrømmen under rollespillene. I gruppen var det bred enighet om at lytting er en vanskelig øvelse i et samfunn hvor avbrytelser er en vanlig del av kommunikasjonen. Jeg beroliget med at dette er noe de fleste mennesker sliter med, men at gode lytteegenskaper kan trenes opp.

For meg blir det spennende å se hvordan kvinnene vil bruke kunnskapen fra kurset. Jeg heier uansett på dem og alt det gode arbeidet de gjør for å skape et bedre samfunn –  som er godt å leve i for både kvinner og menn.

Afghanistan under Taliban

Etter Talibans maktovertakelse var det stor bekymring og uro for hvordan samfunnet ville bli. Hva med kvinnene som er i arbeid og jentene som går på skole, får de fortsette med det? Hvordan kan det jobbes videre med å styrke samhold i lokalsamfunn for å løse felles utfordringer?

Siden 2015 har Nansen Fredssenter samarbeidet med Afghanistankomiteen om kapasitetsbygging i dialog og fredelig konfliktløsning for lokalt ansatte. Disse har igjen trent opp brobyggere, såkalte connectors, ilokalsamfunn. På denne måten har dialog og konfliktforståelse blitt integrert inn i arbeidet for helse, utdanning og landbruk på den den afghanske landsbygda.

Kan arbeidet fortsette under Taliban?

Etter maktovertakelsen stod landet overfor en politisk, økonomisk og humanitær krise. Første prioritet var naturligvis mat og helse. Overraskelsen var stor da vi fikk meldinger og bilder fra dialogopplæring i noen av Afghanistans mest utilgjengelige provinser i november, samme høst som Taliban hadde tatt over makta i landet.

På samme tid som det ble diskutert i mediene hvorvidt det var riktig å ha dialog med Taliban, var lokale organisasjoner allerede i gang med dialogen. Vanlige afghanere måtte forholde seg til de nye makthaverne og finne åpninger for å fortsette arbeidet.

Historiene som ikke når mediene

Fra Faryab-provinsen fikk vi denne meldingen:

«Vi måtte trå varsomt da vi da vi skulle lansere dette programmet, særlig om fred og konflikt, og spesielt for kvinner. Derfor måtte vi lage separate programmer for kvinner og menn, inkludere islamske tema og unngå å snakke om kvinners rettigheter. Kvinnelige kursledere holdt opplæring for kvinner, og mannlige for menn. Siden vi hadde jobbet lenge i lokalsamfunnet kom programmet godt med. Konfliktnivået var høyt og med betydelig innslag av vold i nære relasjoner. Vi jobbet med lokale konflikter og fikk god hjelp av religiøse ledere som hjalp oss med å gjennomføre opplæringen».

I Yawan-distriktet, som ligger langt nord og utenfor allfarvei, kom det også uventede meldinger:

«Denne opplæringen er veldig nyttig for å dempe konflikter både i lokalsamfunnet og i hjemmet. Folk er veldig interessert i å få mer av dette. Kursene har god deltagelse og aktivitetsnivået er høyt. Våre brobyggere er å flinke og aktive, og de har lært seg øvelsene vi bruker godt. Dette året hadde jeg særlige utfordringer med hvordan jeg skulle komme i gang med programmet under Taliban. Da jeg kom til de lokale myndighetene i distriktet, ble jeg først avvist av distriktsguvernøren som ikke tillot dette programmet. Etter en lang samtale klarte jeg å overbevise han og vi kunne sette i gang».

Dette er historier og bilder vi aldri får se i media, men det pågår et møysommelig og tappert arbeid for å styrke relasjoner og motarbeide vold i hjemmene og i lokalsamfunn.

Under: Dialogtreninger i Faryab-provinsen og Yawan-distriktet.

Fellesskap, dialog og te

Det er mye mer som forener oss enn det som skiller oss. Det kom tydelig fram da senteret, i samarbeid med Afghanistankomiteen, inviterte til samtale for å støtte hverandre og dele tanker i en vanskelig tid.

Av Norunn Grande, daglig leder Nansen Fredssenter

Den dramatiske maktovertakelsen i Afghanistan 15. august 2021, da Taliban inntok Kabul etter at vestlige styrker trakk seg ut etter tjue år, skapte rystelser langt utover landets grenser. I Norge bor mer enn tjue tusen afghanere som fulgte dramatikken fra utsiden, og som samtidig hadde tett kontakt med slekt og venner i sitt opprinnelige hjemland. Det ble holdt demonstrasjoner mot Taliban i Oslo og rundt om i landet. Men det var også behov for å møtes, snakke om det som skjedde og hva det gjorde med oss.

Uken etter at Taliban inntok presidentpalasset i Kabul, inviterte Afghanistankomiteen og Nansen Fredssenter til «Fellesskap, dialog og te» i Oslo. Dette ble et sterkt møte. Mange hadde ikke sett hverandre på lenge på grunn av pandemien og det ankom stadig flere til Afghanistankomiteens lokaler på Tøyen for første gang.

Ulike følelser og opplevelser

Med 800 ansatte i Afghanistan, i ulike provinser og fra alle etniske grupper, var Afghanistankomiteen selv i sjokk, og jobbet på spreng for å sikre ansatte samt holde livsviktige aktiviteter i gang. «Det er ikke aktuelt å forlate landet», var del klokkeklare budskapet fra komiteen.

De som møtte fram denne kvelden var sterkt preget av situasjonen og delte villig sin bekymring, irritasjon, sinne og maktesløshet. «Alt vi har bygget opp de siste tjue årene er ødelagt på kort tid», var det en som uttrykte. «Jeg føler meg hjemløs», sa en annen, etterfulgt av den neste i sirkelen som mente at det som skjer i dag, gir gjenklang til fortiden og alt man har opplevd tidligere.

Hvordan snakke med barn om det som skjer?

Opplevelsen av at Afghanistan har blitt sviktet ble formidlet av flere, som også la vekt på at Norge og andre land har en moralsk forpliktelse. Frustrasjonen var stor over at folk fra militæret ble hentet ut av landet, mens aktivister og feminister måtte være igjen. Det var også reaksjoner på at statsministeren glemte afghanere i Norge da hun snakket om dem som var evakuert: «Erna smilte og sa at vi henter ‘’våre’’, men mine er der fortsatt», var det en som delte.

Flere var opptatt av hvordan vi snakker med barna: «Nå er det et spørsmål om hvordan voksne snakker med sine barn om det som skjer. Vi kan ikke la vår skuffelse gå ut over dem. Når man snakker negativt om Norge og USA, så hører barna det. De føler seg norske, men tar med seg foreldrenes fordommer».

Lysglimt av håp

Mot slutten av møte kom rollen som afghanere i Norge opp. Særlig var det splittelsen mellom grupper i det afghanske miljøet som opptok forsamlingen: «Afghanere er sin verste fiende», var det en som sa. «Vi har vokst opp i krig. Vi trenger å lære å snakke med hverandre og bli kjent med hverandre. Det er viktig at vi jobber sammen på tross av etnisk bakgrunn».

Selv om alle er i sjokk, er det også håp. Små frø har blitt sådd de siste tjue årene og vi ser framgang på mange områder. Det er store forskjeller, men også store likheter. Nå er det opp til oss. Vi må lære å akseptere hverandre, leve sammen selv om vi er uenige, ikke krangle, men heller ha dialog.

Unge i sentrum av ærlige generasjonsmøter

I juni inviterte Nansen Fredssenter unge voksne til en dialoguke med kursing og samtaler dedikert til generasjonstematikk. I løpet av uken fikk de også stifte nærmere bekjentskap med fredsarbeidere i Afghanistan og Chile.

"Det blir aldri fred uten dialog mellom generasjonene", uttrykte en ung afghansk deltaker på sommerskolen "Afghanistan – håp om en framtid" for snart tjue år siden.

Dette var utgangspunktet for Pockets of Peace 2021. Tjue unge voksne i alderen 18-30 var invitert til en uke med dialogiske øvelser og samtaler på Nansenskolen i Lillehammer. I sentrum for disse samtalene stod den økende avstanden mellom generasjonene – en av vår tids store utfordringer.

Møter med chilenske og afghanske fredsarbeidere

I løpet av uka fikk deltakerne erfare hvordan dialog kan skape forståelse og forebygge konflikt både lokalt og internasjonalt.

For første gang i senterets historie ble det også gjennomført hybride dialoger med fredsarbeidere i Afghanistan og Chile, som deltok digitalt.

Mange tok til orde for at stadig flere unge våger å ta plass og heve stemmen. Samtidig illustrerte flere av historiene fra afghanerne og chilenerne at unge er utsatt for sterke kontrollmekanismer på bakgrunn av kjønn, kultur, religion, og forventninger fra familie og samfunnet.

Inviterte til folkedialog

Dialoguka ble rundet av med en folkedialog med tittelen: "Ærlige generasjonsmøter – hvordan forstår vi hverandre?". Til dialogen ble det invitert representanter fra eldre generasjoner.

Møteplassen ble en personlig og utilslørt samtale med mange ulike berøringspunkter som ansvarlighet og miljøspørsmål, gjensidig respekt, samt hvordan teknologi påvirker relasjonen mellom unge og eldre.  

«Pockets of Peace 2021» var et kick-off-arrangement til vårt alumninettverk med samme navn. Nettverket ble lansert høsten 2021. Dialoguka mottok økonomisk støtte fra Den norske UNESCO-kommisjonen. 

Digital dialog skaper økt tilgjengelighet

I 2021 har Nansen Fredssenter gjennomført en rekke digitale kurs for deltakere vi ellers aldri ville nådd og senterets medarbeidere har fasilitert digitale samtaler på tvers av kontinenter.

Foto: Kai Nygaard

Under pandemien har det vært vanskelig med internasjonal deltakelse på fysiske kurs. Derimot har digitale kurs og møteplasser bidratt til dialog mellom deltakere som ellers ikke ville hatt mulighet til å treffes. Så lenge man har tilgang til noenlunde stabilt internett og vi finner tidspunkt som fungerer over flere tidssoner, er det mulig å skape gode digitale arenaer for læring.

Gjennom vårt digitale kurstilbud har Nansen Fredssenter utvidet sitt internasjonale nettverk og fått innblikk i freds- og dialogarbeid fra mange verdenshjørner. De digitale kursene åpner opp for utstrakt læring på tvers av landegrenser. Tilbakemeldingene fra deltakerne viser også at kursene har vært en viktig motivasjonsfaktor for de som er del av pågående og komplekse konflikter.

Læring som forutsetter trygghet og tillit er naturligvis krevende via Zoom, og det er ikke alle øvelser som egner seg digitalt. Selv om det aldri blir det samme som et fysisk møte, har vi de siste årene erfart at mye er mulig ved hjelp av det digitale. Fasilitering av digitale dialoger forutsetter stram regi og erfarne kursledere med evne til å skape en inkluderende og trygg atmosfære. Kurs som vi har tilbudt digitalt i 2021 er grunnkurset Dialogue in Conflict og Facilitation of Digital Dialogues. Vi har også laget skreddersydde digitale kurs for samarbeidspartnere etter deres behov.