Av Norunn Grande, daglig leder Nansen Fredssenter
Den dramatiske maktovertakelsen i Afghanistan 15. august 2021, da Taliban inntok Kabul etter at vestlige styrker trakk seg ut etter tjue år, skapte rystelser langt utover landets grenser. I Norge bor mer enn tjue tusen afghanere som fulgte dramatikken fra utsiden, og som samtidig hadde tett kontakt med slekt og venner i sitt opprinnelige hjemland. Det ble holdt demonstrasjoner mot Taliban i Oslo og rundt om i landet. Men det var også behov for å møtes, snakke om det som skjedde og hva det gjorde med oss.
Uken etter at Taliban inntok presidentpalasset i Kabul, inviterte Afghanistankomiteen og Nansen Fredssenter til «Fellesskap, dialog og te» i Oslo. Dette ble et sterkt møte. Mange hadde ikke sett hverandre på lenge på grunn av pandemien og det ankom stadig flere til Afghanistankomiteens lokaler på Tøyen for første gang.
Ulike følelser og opplevelser
Med 800 ansatte i Afghanistan, i ulike provinser og fra alle etniske grupper, var Afghanistankomiteen selv i sjokk, og jobbet på spreng for å sikre ansatte samt holde livsviktige aktiviteter i gang. «Det er ikke aktuelt å forlate landet», var del klokkeklare budskapet fra komiteen.
De som møtte fram denne kvelden var sterkt preget av situasjonen og delte villig sin bekymring, irritasjon, sinne og maktesløshet. «Alt vi har bygget opp de siste tjue årene er ødelagt på kort tid», var det en som uttrykte. «Jeg føler meg hjemløs», sa en annen, etterfulgt av den neste i sirkelen som mente at det som skjer i dag, gir gjenklang til fortiden og alt man har opplevd tidligere.
Hvordan snakke med barn om det som skjer?
Opplevelsen av at Afghanistan har blitt sviktet ble formidlet av flere, som også la vekt på at Norge og andre land har en moralsk forpliktelse. Frustrasjonen var stor over at folk fra militæret ble hentet ut av landet, mens aktivister og feminister måtte være igjen. Det var også reaksjoner på at statsministeren glemte afghanere i Norge da hun snakket om dem som var evakuert: «Erna smilte og sa at vi henter ‘’våre’’, men mine er der fortsatt», var det en som delte.
Flere var opptatt av hvordan vi snakker med barna: «Nå er det et spørsmål om hvordan voksne snakker med sine barn om det som skjer. Vi kan ikke la vår skuffelse gå ut over dem. Når man snakker negativt om Norge og USA, så hører barna det. De føler seg norske, men tar med seg foreldrenes fordommer».
Lysglimt av håp
Mot slutten av møte kom rollen som afghanere i Norge opp. Særlig var det splittelsen mellom grupper i det afghanske miljøet som opptok forsamlingen: «Afghanere er sin verste fiende», var det en som sa. «Vi har vokst opp i krig. Vi trenger å lære å snakke med hverandre og bli kjent med hverandre. Det er viktig at vi jobber sammen på tross av etnisk bakgrunn».
Selv om alle er i sjokk, er det også håp. Små frø har blitt sådd de siste tjue årene og vi ser framgang på mange områder. Det er store forskjeller, men også store likheter. Nå er det opp til oss. Vi må lære å akseptere hverandre, leve sammen selv om vi er uenige, ikke krangle, men heller ha dialog.