– Jordkloden brenner, og vi kaster bensin på bålet. Hva er det vi driver med?
Det spør forfatter, sosiolog og skribent Linn Stalsberg. Hun har høstet mye oppmerksomhet for sin nyeste bok «Krig er forakt for liv: Et essay om fred». Her forsøker hun å blåse liv i fredsflammen og viser at opp gjennom historien har det alltid vært modige mennesker som har stått på barrikadene for fredssaken, og mot militarisering.
– Mange har vært villige til å dø for en sak, men ikke å drepe for en sak.
Opprustning i en urolig tid
Et kjapt Google-søk viser et økende fokus på «beredskap». Krig og konflikt, terror, naturkatastrofer, cyberangrep og pandemi nevnes gjerne i samme åndedrag. I stor grad har den militære beredskapen preget nyhetsbildet de seneste årene, og er et prioritert politisk område med økte bevilgninger til forsvarssektoren.
Krigen i Ukraina har styrket oppslutningen om NATO. Fra forsiktige samtaler om å sende hjelmer og sanitetsutstyr, sendes det nå via Nansen-programmet kampfly og våpenforsyninger som kan brukes mot militære mål i Russland.
Men det koster å være urokråker for fred. I kjølvannet av krigen opplevde mange et trangt ytringsrom med lite plass til spørsmål og kritisk refleksjon.
– I Norge snakker vi høyt om ytringsfriheten, men vi har ikke en åpen og demokratisk samtale om antimilitarisme. Det eksisterer heller ikke et rent antimilitaristisk parti. Vi mangler alternativer, uttrykker Stalsberg.
Når krig blir «sunn fornuft»
En kilde til å forstå fredssakens trange kår kan ligge hos politiske filosofen Antonio Gramsci og hans tenkning om hegemonier. Kort sagt når politikk og ideer anses som rasjonelt og «sunn fornuft» av majoriteten. Stalsberg mener at krig og militarisme har blitt nettopp det.
– Vi snakker om forsvaret som en slags avansert folkehøgskole der gutter og jenter får lære seg disiplin og dannelse. Det snakkes lite om hvorfor de er der – for å drepe på kommando. Har de reflektert over det?
Tabu i et samfunn som lever av krig
Finnes det alternative måter å tenke beredskap på? Hva må til for å styrke beredskapen for fred? Dette var utgangspunktet da Nansen Fredssenter, Nansenskolen og Internasjonale studier ved Høgskolen i Innlandet, inviterte til Nansenseminaret 2024.
Her deltok Linn Stalsberg i en samtale med blant andre filmprodusent og forfatter, Dag Hoel, og tidligere oberstløytnant og stortingsrepresentant Bengt Fasteraune (Sp).
På Raufoss i Innlandet produser våpenprodusenten NAMMO ammunisjon, raketter og høyteknologiske våpen som brukes i krigføring. En av de som vokste opp i skyggen av fabrikkpipene på Raufoss var Dag Hoel. Dette er utgangspunktet for boken «Fred er ei det beste. På innsiden av den norske ammunisjonsindustrien» fra 2017. Selv beskriver han det som: «En bok om tabuer i et samfunn som lever av krig».
– Jeg skulle egentlig skrive en bok om speideren, men et tilbakevendende spørsmål var: Hva gjorde egentlig fedrene våre da de gikk på jobb i fabrikken? Og hvorfor var alle på Raufoss så blide på når det var krig i verden, men at det var traust når det var fred?
Hoels fortelling er også en påminnelse om våpenindustriens betydning for lokalsamfunnet og kommuneøkonomien. NAMMO bidrar med arbeidsplasser og lokal verdiskapning. Etterspørselen etter ammunisjon har også skutt i været, og nylig landet bedriften en ny milliardkontrakt.
– Lettere å være sterk med flokken sin
På mange måter er Dag Hoels bok en kjærlighetsfortelling om hjembygda. Han uttrykker et vemod over mangelen på romslighet til å stille kritiske spørsmål.
– I 1981 skulle jeg holde appell i anledning Hiroshima-dagen på vegne av Nei til Atomvåpen, og avsluttet med: «Hvordan kan vi tro på arbeidet for fred, når vi lever av krig»? Da snudde alle ryggen til meg. Det var dødsstøtet for den spede lokallagsgruppen på Raufoss.
– Selv har jeg bodd i Trondheim i mange år. Det er lettere å ha et engasjement på avstand og være sterk med flokken sin. Likevel, det er viktig å snakke sammen – særlig de man ikke er enige med.
Våpen som fremmer fred?
– Våpen er veien til fred, har generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, uttalt ved flere anledninger.
Mange tviler på at krigen mellom Russland og Ukraina kan vinnes på slagmarken. Før eller siden vil det sannsynligvis komme en fredsavtale. Samtidig hevdes det fra flere hold, deriblant Stoltenberg, at styrkeforholdet på slagmarken har mye å si for resultatet den dagen freden skal forhandles.
Flere politikere fra Innlandet har vært sterke pådrivere for å styrke den militære beredskapen. En av dem er Bengt Fasteraune som sitter i Forsvars- og Utenrikskomiteen på Stortinget. Han fastholder at norsk industri må kunne settes i drift og våpenproduksjonen økes når alvoret tilsier det. Det gir trygghet nasjonalt og globalt, mener Fasteraune:
– I utgangspunktet ønsker vi det samme. Vi som er offiserer, er de siste som ønsker oss en krig. Men når verden er som den er, er det nødvendig å bygge opp landets forsvarsevne.
Nylig vedtok Stortinget en langtidsplan for forsvarssektoren. Dette er første gang alle partiene står samlet om å styrke det norske forsvaret.
– Bare se til Finland. De har vært ganske «hardcore» på at de ikke skulle inn i NATO. Dette har snudd på kort tid. Det sier noe om stemningen i dagens verdensbilde, sier Fasteraune.
– Svikter de unge
Stalsberg opplever at «pasifisme» er et ukjent konsept blant mange unge. Mens sivilarbeideren enda eksisterte, var det en bevissthet rundt det å nekte militærtjeneste på pasifistisk grunnlag.
– Sivilarbeideren tok et aktivt standpunkt ut fra egen overbevisning. Det fantes et pasifistisk miljø og de hadde til og med sitt eget magasin, Balder. Dette forsvant da ordningen ble avviklet i 2012.
Stalsberg viser til en rikholdig historisk arv med fredskonferanser, idehistorie og folkelig mobilisering mot våpenmakt og krig. Hun nevner Jesus og Bergprekenen, som ifølge Stalsberg er stappfull av pasifistisk tankegods, samt andre stemmer som Gandhi, Albert Einstein, Rosa Luxemburg og Bertrand Russell. Oldtidens Egypt forteller også historier om soldater som nektet å stride for den herskende faraoen.
– Det finnes så mange sterke historier om modige mennesker som har stått i striden. Om dem som frivillig har valgt å stå ubevæpnet i frontlinjen, for å bevise at det ikke handlet om feighet. Det er et svik mot dagens unge at de ikke får kjennskap til alt dette.
«Krigens jævelskap»
Blant dem som nevnes i Stalsbergs bok, er den østeriske nobelprisvinneren Bertha von Suttner. I antikrigsromanen Ned med våpnene («Die Waffen Nieder») fra 1889, beskriver hun ordrikt krigens brutalitet, om lemlestelse og ødeleggelse av mennesker – og at krig langt ifra er et heroisk epos fra skyttergraven.
I likhet med Von Suttner, ønsker Stalsberg å vise «krigens jævelskap».
– Jeg forsøker å fjerne sløret og vise hva krig gjør med folk. At det handler om gutter som ligger på slagmarken og roper på mamma, og hva som skjer med bankende hjerte når det treffes av en kule «made in Raufoss».
En fredsbevegelse for vår tid
Det mangler ikke på saker, solidaritet og engasjement. Men Stalsberg savner at flere engasjerer seg i en bevegelse som er systemkritisk til det pågående våpenkappløpet.
– Forsvarsbudsjettene øker og tilsvarende gjør andelen BNP som brukes på NATO. Dette er penger som kunne gått til velferd, boliger, helsetjenester, fredsbygging og FN.
For Linn Stalsberg går det ikke an å tenke beredskap for fred uten å tenke internasjonalistisk. I fredsbevegelsen har det alltid eksistert vyer om forbrødring og samhold på tvers av landegrenser. I vår tid er det også naturlig at fredsbevegelsen bygger allianse med miljøbevegelsen.
– Den voldsomme militariseringen i vår tid finner sted midt i en klima- og naturkrise. Det er knapt noe som er så ødeleggende for jordkloden enn våpenindustrien.
MER FRA NANSENSEMINARET:
Les mer: – Kunsten lar oss se det ubehagelige
YouTube: Politiske dilemma i møte med krig (Nansenseminaret 2023)
YouTube: «Din pasifisme er for stor for meg» (Nansenseminaret 2023)