– Den væpnede konflikten og sivile tap har avtatt, men fred er mye mer enn fraværet av krig og konflikt, sa Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen under Afghanistanuka som gikk av stabelen 14-18. november hos PRIO i Oslo.
Uken som er et samarbeid mellom Afghanistankomiteen, Peace Research Institute Oslo (PRIO) Nansen Fredssenter og Chr. Michelsens Institutt (CMI), samler ledende eksperter, politikere, journalister og aktivister til samtaler om Afghanistan.
Gjennom uka fikk deltakerne lytte til mange sterke historier fra afghanerne selv, både dem som flyktet og dem som ble igjen, men også ta del i samtaler om hvordan man kan støtte sivilt samfunn.
Muligheter i et hav av kriser
– Vi vet at en endring må skje før eller siden, for Taliban kan ikke styre mot sin egen befolkning over tid, uttrykker Terje Watterdal, landdirektør i Afghanistankomiteen.
15 måneder har gått siden Taliban sjokkerte en hel verden ved å ta makten i landet. Landet preges nå av massiv arbeidsledighet, fattigdom og menneskerettighetsbrudd som særlig rammer kvinner og etniske minoriteter.
Den humanitære situasjonen er prekær. Etter en serie med naturkatastrofer som har ødelagt avlinger, er det mange som bekymrer seg for tilgangen til mat foran vinteren. Helsetjenester er mangelvare og frykten for økt underernæring og barnedødelighet er sterkt til stede.
Regimet har ikke holdt sine løfter om et inkluderende styresett eller tilgang til utdanning for jenter. Men selv om befolkningen er lammet av frykt er det også en sterk endringsvilje i landet.
Kvinner fører an i kampen mot Taliban
– Jeg var noen i landet mitt. Da jeg våknet dagen etter maktovertakelsen den 15. august var jeg ingen, sier den afghanske journalisten og menneskerettighetsforsvareren, Horia Mosadiq.
Under Afghanistanuka deltok hun i en dialog om kvinners rettigheter, fasilitert av Nansen Fredssenter. Mosadiq retter også en skarp kritikk mot den vestlige militæralliansen som trakk seg ut etter tjue års forsøk på å bygge opp en demokratisk stat.
– Vi føler oss forlatt og forrådt. Særlig kvinner har mistet retten til å puste under Talibans politikk. Det internasjonale samfunnet burde ta ansvar og rydde opp. Samtidig tviler jeg på at en endring vil komme utenfra, men heller innenfra – fra afghanerne selv.
Flere trekker også paralleller til Iran, der tusenvis av mennesker har demonstrert de siste månedene under kampropene «kvinner, liv og frihet».
– Det tok 43 år før iranske kvinners smerte kom til overflaten og dette er første gang jeg har tenkt «nå skjer det, nå blir det endring», sier iranskfødte Roxana Shapour som leder Afghanistan Analyst Network.
– Vi ser at det også er kvinner som fører an i kampen mot Taliban og jeg tror det kan skapes synergier mellom disse bevegelsene. Det vil ta tid, men slike sivile opprør kan bidra til å bane veien videre.
«Mammuten» i rommet
Det er delte meninger om hvordan man forholder seg til Taliban, og Norge har måttet tåle mye kritikk etter det omstridte møtet med en delegasjon i januar tidligere i år. Hva er utsiktene for en gradvis normalisering av regimet med resten av verden? Hvilke muligheter eksisterer for å engasjere seg med det afghanske folk – og kan man gå veien utenom Taliban?
Under Afghanistanuka påpekte utenriksminister Anniken Huitfeldt at alternativet til dialog er mye verre.
– Vi må snakke med dem som faktisk har makten, selv om Taliban tydeligvis prioriterer noe annet enn sin egen befolkning. Vi må vi gjøre det vi kan for å overbevise dem om at dette bør være første prioritet.
– Vi må gjøre det for å unngå en humanitær katastrofe og sikre at hjelpearbeidere har rom til å utføre sitt arbeid, begrunner hun.
Diasporaens rolle
Flere stemmer tar til orde for at det internasjonale samfunnet og diasporamiljøet kan bidra til å skape endring.
– De virkelige heltene er afghanerne som våger å snakke regimet imot selv om de risikerer represalier. Det vi kan gjøre fra utsiden er å sette deres kamp på dagsorden og være en stemme for de stemmeløse, sier Sha Gul Rezaye, tidligere medlem av den afghanske nasjonalforsamlingen.
Masood Karokhail som leder den afghanske fredsorganisasjonen TLO, fremhever at dialog fremdeles må prioriteres og at Norge bør ta denne posisjonen.
– Etter tiår med krig og konflikt har vi en traumatisert befolkning med dype sår, og samtaler må også foregå mellom afghanerne på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Vi må starte helingsprosessen og finne måter vi kan leve sammen på som et samfunn igjen.
Bistandens forbannelse
Det internasjonale samfunnet svarte raskt på maktovertakelsen. USA, FNs sikkerhetsråd og EU innførte sanksjoner umiddelbart. Verdensbanken og giverlandene stanset all bistand til det afghanske statsapparatet og offentlige tjenester. Internasjonale overføringer til afghanske banker stanset og en allerede svak økonomi kollapset. Hvordan kan man møte humanitære behov i den nåværende situasjonen?
Ifølge Arne Strand, forskningsleder ved CMI, er bistandsmidler viktig for en kortere periode, men at behovet er større for langsiktige utviklingstiltak som sikter på å løse de underliggende årsakene.
– Til tross for store pengeoverføringer fra internasjonale donorer, har fattigdommen økt jevnt siden 2012. Landet har gjort seg avhengig av bistand, noe som igjen har rasert økonomien og gjort staten mindre robust til å hjelpe egen befolkning.
Terje Watterdal forteller at Afghanistankomiteen er forpliktet til å være til stede for det afghanske folk, uansett hvem som regjerer.
– Problemene skyldes ikke utelukkende Taliban. De overtok et allerede skjørt statsapparat. I Afghanistankomiteen forsøker vi alltid å koble tiltak opp mot langsiktig utvikling. Dessverre har store deler av den internasjonale bistanden vært formet av de vestlige landenes og den politiske elitens egne ambisjoner, og ikke alltid tatt befolkningens behov i betraktning. Mitt håp for fremtiden er at afghanerne skal bli mer uavhengig. Det bør være vårt mål.
