Som billedkunstner selv, og som lærer ved linja for visuell kunst på Nansenskolen er jeg overbevist om at kunst spiller en rolle i samfunnet, og kan være et virkemiddel med til dels enorm sprengkraft –  både på individnivå og på samfunnsnivå.

Men når man kobler kunsten til begreper som beredskap, forsoning og ytringsrom, må gjøres en jobb i å konkretisere hva kunsten faktisk gjør, eller kan gjøre.

Mange kunstnerskap handler mye om forsoning og et åpent ytringsrom, men kan det også handle om beredskap? Kan kunst som sådan handle om beredskap, og i så fall hvordan?

Etter å ha sett litt på disse ordene har jeg kommet frem til noe som er et forsøk på å svare på spørsmålet. Men da må jeg snu om på rekkefølgen til ordene, og si ytringsrom, forsoning og beredskap. Slik jeg ser det er det ene betinget av det andre foregående ordet.

– En torn i øyet for totalitære krefter

Et åpent ytringsrom skaper grunnlag for forsoning, og forsoning skaper grunnlag for beredskap, og her snakker vi beredskap for fred, ikke krig.

Hvordan kan det ha seg slik, og har jeg i det hele tatt rett i mitt forsøk på å finne svar?

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet for oss. Vi snakker mye om det å ha ytringsrom, altså rom for å kunne uttrykke seg fritt uten frykt for å bli fengslet eller drept for sine synspunkter.

Kan kunsten i seg selv skape et åpent ytringsrom? Svaret er i mine øyne et klart ja.

Kunstnere provoserer ikke primært for å provosere, men for at vi skal få øye på et ubehag vi ellers ikke ville sett.

Frøydis Knutsen

Kunstnere som fengsles eller blir forsøkt kneblet fortsetter å være en torn i øynene til totalitære krefter, de har alltid foran seg det mål å kjempe for å ta vare på det frie ytringsrommet. Uten dem, ville det vært betydelig trangere.

I totalitære samfunn er det ofte de som først blir fengslet, og noen ganger drept.

Kunstneres måte å ytre seg på går ofte ikke langs en forventet eller forutsigbar bane, men kan vel enkelt sagt betraktes som løse kanoner på dekk, som jo i stor grad er kunstnerens rolle.

Nettopp derfor blir de lagt under streng kontroll, fordi de er ukontrollerbare av natur.

– Et ubehag vi ellers ikke ville fått øye på

Der dette er gjennomgående praksis blir samfunnskritiske stemmer stilnet, sjansen til å forholde seg til ubehaget forspilles, og dermed også sjansen til forsoning.

For i motsetning til det mange tror, provoserer ikke kunstnere primært for å provosere, men for at vi skal få øye på et ubehag vi ellers ikke ville sett.

Det er mye ved vårt samfunn og vår natur som kan være ubehagelig å forholde seg til, det kan være mye vi ikke forstår, og dermed frykter.

Hvis man som kunstneren er nysgjerrig på annerledesheten, tør å ta i det ubehagelige samtidig som man fremmer det vakre, kommer vi et godt stykke på vei.

Frøydis H. Knutsen

Kunsten får oss til å se. Den aktiverer vårt følelsesregister på en måte ingen FN-rapport kan, eller avisinnlegg, eller forelesning kan.

Altså: Et åpent ytringsrom er en forutsetning for at kunsten skal kunne virke med sitt fulle potensiale som en forsonende kraft, når man ser forsoning som et utkomme av at man blir nødt til å se i øynene også det ubehagelige, bearbeide det, og gå videre som et klokere menneske.

Men hva med beredskap?

Å tenke beredskap for fred er en uvant tanke så lenge vi snakker om beredskap for krig.

Hvordan kan vi være beredt for langvarig fred, og hva skal til?

Å legge til rette for frie ytringer, og dermed muligheten til forsoning, er en investering i det å kunne ha fredelig sameksistens over tid, også med våre meningsmotstandere. En meningsmotstander er ikke nødvendigvis en motstander.

Hvis man som kunstneren er nysgjerrig på annerledesheten, tør å ta i det ubehagelige samtidig som man fremmer det vakre, kommer vi et godt stykke på vei.

Det er å ruste seg opp på en mer åndelig måte kan man si, i hvert fall ruste opp evnen til å møte hverandre uten våpen og aggresjon.

Teksten er skrevet av kunstner og linjeansvarlig ved Nansenskolen, Frøydis H. Knutsen, og er basert på hennes innlegg under Nansenseminaret 2024: Beredskap for fred: "Kunst og kultur som virkemiddel i en urolig verden".

Tenk deg at det ikke finnes nasjoner,
det er ikke vanskelig.
Ingenting å drepe eller dø for,
og heller ingen religion.
Tenk deg at alle folk
lever sitt liv i fred

Slik er et av versene i sangen Imagine, skrevet av John Lennon i 1971. I dag synes dette som en naiv drøm. Mange mener at det også er en farlig drøm, som blåøyde kunstnere og livsfjerne idealister kan hengi seg til, men som ansvarlige politikere ikke trenger å ta alvorlig.

Da vil jeg minne om at det en gang også var utenkelig at arbeidstida bare skulle være åtte timer om dagen, at utdanning skulle være gratis, at alle skulle ha inntekt fra staten etter fylte 67 år, at barn skulle ha rettigheter – for å nevne noe.

Når noen formulerer visjonen om en annen og bedre verden, kommer alltid innvendingene.

Tenk hvor mye hån de ble utsatt for, de som gikk i spissen for å avskaffe slaveriet eller gi kvinner stemmerett. Den 4. juli 1890 ble forslaget om stemmerett for kvinner for første gang behandlet i Stortinget. Høyres Johan Christian Heuch, biskop fra Kristiansand, markerte seg som en av de mest innbitte motstanderne. Hvis kvinner engasjerte seg i politikk, ville de kunne utvikle seg til et slags tredje kjønn, mente han. Det ville i verste fall gjøre dem sterile. «Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.» Andre mente at «det kvinnelige» ville bli borte. Hun ville forlate sitt hjem, barnet ville skrike i vuggen og grøten koke over.

Når noen formulerer visjonen om en annen og bedre verden, kommer alltid innvendingene: - Vær realistisk. Slutt å drømme! Men alt som har beveget verden framover begynte en gang som håp og drøm. Da Martin Luther King jr., den 23. august 1963, holdt sin berømte tale foran 250 000 mennesker i Washington, sa han ikke: «Ja, ja, verden er slik den er. La oss tilpasse oss.» Luther King nektet å godta dette og tok kampen opp. Han drømte om at hans fire små barn en dag skulle «leve i et land der de ikke blir bedømt ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet». 

Også vi behøver slike drømmer. - Tenk om alle barn i verden hver dag kunne spise seg mette; tenk om forskjellene mellom fattige og rike hvert år ble stadig mindre; tenk om noen av de midlene som i dag brukes til våpen, kunne brukes til mat og medisiner! Den irske dikteren George Bernard Shaw formulerte en gang denne visjonen slik: ”Noen ser verden slik den er og spør – hvorfor? Jeg drømmer om verden slik den kunne være og spør – hvorfor ikke?”

Inge Eidsvåg er forfatter, foredragsholder og tidligere rektor ved Nansenskolen i Lillehammer. Han har bakgrunn fra norsk fredsbevegelse og har jobbet med forsoning, demokrati og menneskerettigheter på Balkan. Han har mottatt flere priser, blant annet Brobyggerprisen for sitt arbeid med å skape forståelse mellom mennesker med ulike religioner og livssyn. Inge Eidsvåg har skrevet 15 bøker og redigert seks essaysamlinger.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 20.02.2024.

I 2019 brøt det ut store uroligheter i Chile. Folk tok til gatene med krav om en ny grunnlov og sosiale reformer. Mange uttrykte bekymring for demokratiets fremtid. Nansen Fredssenter ble derfor spurt av regjering og sivilt samfunn om å bistå med dialog. I starten bidro senteret med å tilrettelegge «Encuentros Nansen» (møteplass Nansen), for det sivile samfunn, studenter, politiske ledere, akademia og privat sektor.

Med en forsiktig tilnærming har senteret arbeidet i et komplekst politisk landskap og fått tilgang til sentrale aktører fra det brede lag i det chilenske samfunnet. Hensikten har vært å styrke tilliten mellom chilenere og vise vei mot fredelig sameksistens og forsoning. Arbeidet har pågått i tre år, ledet av et dedikert team i Chile, og med støtte fra Utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Santiago.

Å bygge tillit sten for sten

Hvordan skaper man trygge møteplasser i et land som er preget av dype sosiale og politiske konflikter? Dette er mulig ved å satse på en systematisk relasjonsbygging med sentrale aktører. For å få til det trenger man tid, kunnskap og ressurser. Oppgaven er å oppmuntre til dialog og skape trygge møteplasser hvor deltakerne forblir i samtaler, selv når det er ubehagelig.

Samarbeid står sentralt i senterets tilnærming i Chile. Over 50 lokale og nasjonale aktører, deriblant universiteter, kommuner, lokalsamfunn, organisasjoner og privat sektor har bidratt og deltatt i dialogaktiviteter i regi av Nansen Fredssenter. Bare i 2022 gjennomførte teamet 62 workshops i Araucanía, Santiago, Concepción og Cali i Colombia.

Senteret har også bidratt med dialogkunnskap og fasilitering i grunnlovsforsamlingen som la fram forslaget til ny grunnlov i 2022. Grunnlovsforslaget ble forkastet i en folkeavstemning, men et nytt forsøk er allerede på gang. Her vil det også være behov for dialogkompetanse i neste omgang.

Dialog i Araucanía

I 2021 ble senteret invitert av syv universiteter i Araucanía sør i Chile, et område hvor deler av befolkningen tilhører mapuche-folket. Nansen Fredssenter ble spurt om å legge til rette for dialogaktiviteter som kunne bidra til å gjenopprette tilliten mellom mapuche og øvrige aktører i landet. Siden da har senteret gjennomført 40 workshops i regionen med omtrent 700 deltakere totalt, fra mapuche-folket, privat sektor, akademia, politiske ledere, studenter og sivilt samfunn.

Chilenerne er et folk som har mye å snakke om. En vond fortid og mange åpne sår har gjort det vanskelig med å skape møteplasser der perspektiver kan utveksles og utfordres. Slike aktiviteter

kan møte dette behovet, der kan man si og høre ting man ellers ikke pleier å forholde seg til. Mange har utrykt takknemlighet over å delta i disse.  

– Jeg setter pris på muligheten til å møte mennesker som tenker annerledes og som har forskjellige historier og idealer, sa en av deltakerne etter en workshop i Araucanía.

En annen uttalte:

– Dette gav meg selvtillit til å jobbe videre og skape flere nettverk med våre brødre.

Dialog for kvinner

Flere av aktivitetene i Araucanía var dedikerte dialoger for kvinner. Kvinner på begge sider av konflikter som berører mapuche-folket, har ikke blitt prioritert i den offentlige samtalen. Lenge har de manglet steder hvor de kan bli hørt og bidra til å sette politisk dagsorden.

Oppfordringen til å prioritere dialogrom for kvinner i konflikter, kommer fra FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325, om kvinner fred og sikkerhet. Den legger vekt på at krig og konflikt ofte rammer kvinner og menn ulikt. Freds- og forsoningsprosesser må derfor sikre at kvinner får reell innflytelse. I land preget av konflikt, er det gjerne kvinner som opprettholder dagliglivet. Kvinner og deres kunnskap må gis rom i det politiske fellesskapet som historisk har vært dominert av menn.

Vi kom hit på leting etter svar og verktøy som kan hjelpe oss til å fremme dialog der vi er. Jeg liker denne arbeidsmåten, øvelsene vi gjorde og hvordan de reiser nye spørsmål, refleksjoner og synspunkter.

Deltaker i dialogworkshop

Det har vært stor interesse for disse møteplassene for spørsmål som særlig berører kvinners liv. Dette har bidratt til nettverksbygging som igjen kan endre konfliktbilder og styrke kvinners delaktighet i samfunnsutviklingen. En av våre deltakere satte ord på det slik:

– Vi kom hit på leting etter svar og verktøy som kan hjelpe oss til å fremme dialog der vi er. Jeg liker denne arbeidsmåten, øvelsene vi gjorde og hvordan de reiser nye spørsmål, refleksjoner og synspunkter.

Dialogaktiviteter for kvinner skal videreføres i 2023. I tillegg legger senteret vekt på at 50 prosent av alle deltakere i dialoger skal være kvinner. For kvinner på landsbygda bistår senteret også med logistikk og transport.

Regional interesse

Nansen Fredssenters arbeid i Chile har høstet stor interesse fra både media og store deler av befolkningen. Over tid har senterets metodikk blitt en viktig premissleverandør for dialog og forsoning i landet.

Arbeidet har også vakt regional interesse utenfor Chile. I Cali i Colombia har senteret samarbeidet med sivilt samfunn om flere workshops, dialogmøter og webinarer. På invitasjon fra ombudsmannen for menneskerettigheter i Colombia, holdt senteret også foredrag på en større konferanse i Medellín.

Bærekraft

Senterets viktigste bidrag i Chile har til nå vært å skape møteplasser for samtaler i en urolig tid, og mange etterspør senterets tilnærming. Flere blir opplært til selv å kunne fasilitere workshops og dialogiske prosesser. Nansen Fredssenters håndbok har derfor blitt oversatt til spansk og mapudungun, mapuchefolkets språk. Det pågår også arbeid med å etablere et valgfag i metodikken for universiteter i Araucanía.

I tiden fremover vil kombinasjonen av dialogiske møteplasser og kapasitetsbygging stå sentralt. Dette innebærer å styrke den enkeltes engasjement og deltakelse i endrings- og utviklingsprosesser. For dem som deltar i senterets dialogaktiviteter åpnes det nye muligheter for å se seg selv og de andre som står i en konflikt.

Av Christiane Seehausen, seniorrådgiver Nansen Fredssenter

Konferanserommet på hotellet er enormt og i typisk kurdisk stil med gardinene trukket for, slik at sollyset ikke trenger inn. Airconditionen varmer opp rommet, selv om det er rundt 12 plussgrader ute. Men i Irak, hvor temperaturene kan nå opp mot 45 grader om sommeren, oppleves dette som kjølig. Slik er det også i dialogen – situasjoner, begreper og erfaringer oppleves forskjellig ut fra hvem vi er og våre omgivelser. 

Jeg befinner meg i den nordlige delen av Irak, også kjent som Kurdistan. I over ti år har Nansen Fredssenter gjennomført dialogaktiviteter her i regionen. Når Salam Omar, oversetter, journalist og fritenker dukker opp, er det et gledelig gjensyn med en god venn. 

Nansen Fredssenters tilnærming handler om å oppnå dypere forståelse av hverandre. Dette er en tidkrevende prosess som virket fremmed på de kurdiske kvinnene som daglig konfronteres med konflikter de raskt må finne løsninger på.  

Vi er på plass i Irak for å holde kurs i dialog og konflikttransformering for en gruppe kvinner som deltari et opplæringsprogram for ledere i regi av organisasjonen Peoples Development Organization (PDO).

Bahar Munzir er direktør og aktivist, en dyktig og uredd leder for rundt 100 ansatte som daglig kjemper for kvinners rettigheter i et land hvor disse er under sterkt press.      

Flere kvinner i lederroller    

Bahar har selv bodd over 16 år i Norge. Jeg spurte henne om hvorfor hun valgte å forlate Norge og dra tilbake til Kurdistan, hvor hun kjemper mot arrogante religiøse ledere og et undertrykkende system som gjør det vanskelig for både kvinner og menn å leve fritt sammen.

Bahar kjempet også for kvinners rettigheter i Norge, men så et større behov for hennes kompetanse i Kurdistan. Båndene til Norge er fortsatt sterke, men hun er glad for å leve her hvor hun opplever at det hun gjør skaper bevegelser i samfunnet.

Manøvrer seg i et landskap av konflikter    

Kvinnene som ankommer konferanserommet har varierte bakgrunner, alder og roller i samfunnet. Blant disse er politikere, lærere, akademikere, journalister og aktivister. Det oppstår tidlig en inkluderende og god stemning i lokalet, og det er tydelig at de både har glede av hverandre og kurset. 

Som alltid når vi holder kurs, innleder vi med konseptet dialog og hvordan det skiller seg fra andre samtaleformer. Dette skapte en del forvirring for denne gruppen. I Irak sidestilles ofte dialog med megling eller diskusjon og debatt. Dette er heller ikke en ukjent problemstilling i Norge, men hos denne gruppen viste det seg å være nokså sterke oppfatninger om hva dialog er, samt at vår tilnærming virket uvant og uforståelig.        

Nansen Fredssenters tilnærming handler om å oppnå dypere forståelse av hverandre. Dette er en tidkrevende prosess som virket fremmed på de kurdiske kvinnene som daglig konfronteres med konflikter de raskt må finne løsninger på.      

Å trenge gjennom glasstaket

En av deltakerne presenterte en selvopplevd konflikt: Kvinnen som er politiker i parlamentet, opplevde å bli motarbeidet i en forfremmelsessak til en høyere politisk posisjon. Konfliktanalysen avdekket at deltagerne hadde ulike oppfatninger om årsakssammenhengen, mens jeg med mine europeiske øyne oppfattet dette som en diskriminerende handling.      

Vi trenger ikke å gå langt for å finne eksempler hvor kvinner i politikken motarbeides aktivt på bakgrunn av kjønn. 

Det som slår meg var at flere av konfliktene som kvinnene presenterte, også kunne foregått i en norsk kontekst. Vi trenger ikke å gå langt for å finne eksempler hvor kvinner i politikken motarbeides aktivt på bakgrunn av kjønn. 

Mannsdominerte sfærer

Selv om irakiske kvinner har kjempet til seg mange friheter, er det offentlige rommet fortsatt svært mannsdominert. I løpet av oppholdet ble jeg invitert ut på en italiensk restaurant – et lyst og moderne spisested som kunne vært hvor som helst i Europa. Forskjellen var at det nesten bare var mannlige gjester i lokalet.

Over en god kopp kaffe fortalte mange av de unge kursdeltakerne, som stort sett levde alene eller med sine foreldre, hvor vanskelig det var å finne en partner som aksepterte en selvstendig kvinne. De ønsket å leve i et parforhold og samtidig ha rom for å leve sitt eget liv, men religiøse tradisjoner og normer gjør det vanskelig å prøve ut et samliv før ekteskapet.      

Dialog er en «muskel» som kan trenes    

Siste kursdagen var det rollespill på programmet, hvor både lytting og det å stille gode spørsmål var i fokus. For Salam ble det en krevende øvelse å oversette den konstante ordstrømmen under rollespillene. I gruppen var det bred enighet om at lytting er en vanskelig øvelse i et samfunn hvor avbrytelser er en vanlig del av kommunikasjonen. Jeg beroliget med at dette er noe de fleste mennesker sliter med, men at gode lytteegenskaper kan trenes opp.

For meg blir det spennende å se hvordan kvinnene vil bruke kunnskapen fra kurset. Jeg heier uansett på dem og alt det gode arbeidet de gjør for å skape et bedre samfunn –  som er godt å leve i for både kvinner og menn.

Siden 2015 har Nansen Fredssenter samarbeidet med Afghanistankomiteen om kapasitetsbygging i dialog og fredelig konfliktløsning for lokalt ansatte. Disse har igjen trent opp brobyggere, såkalte connectors, ilokalsamfunn. På denne måten har dialog og konfliktforståelse blitt integrert inn i arbeidet for helse, utdanning og landbruk på den den afghanske landsbygda.

Kan arbeidet fortsette under Taliban?

Etter maktovertakelsen stod landet overfor en politisk, økonomisk og humanitær krise. Første prioritet var naturligvis mat og helse. Overraskelsen var stor da vi fikk meldinger og bilder fra dialogopplæring i noen av Afghanistans mest utilgjengelige provinser i november, samme høst som Taliban hadde tatt over makta i landet.

På samme tid som det ble diskutert i mediene hvorvidt det var riktig å ha dialog med Taliban, var lokale organisasjoner allerede i gang med dialogen. Vanlige afghanere måtte forholde seg til de nye makthaverne og finne åpninger for å fortsette arbeidet.

Historiene som ikke når mediene

Fra Faryab-provinsen fikk vi denne meldingen:

«Vi måtte trå varsomt da vi da vi skulle lansere dette programmet, særlig om fred og konflikt, og spesielt for kvinner. Derfor måtte vi lage separate programmer for kvinner og menn, inkludere islamske tema og unngå å snakke om kvinners rettigheter. Kvinnelige kursledere holdt opplæring for kvinner, og mannlige for menn. Siden vi hadde jobbet lenge i lokalsamfunnet kom programmet godt med. Konfliktnivået var høyt og med betydelig innslag av vold i nære relasjoner. Vi jobbet med lokale konflikter og fikk god hjelp av religiøse ledere som hjalp oss med å gjennomføre opplæringen».

I Yawan-distriktet, som ligger langt nord og utenfor allfarvei, kom det også uventede meldinger:

«Denne opplæringen er veldig nyttig for å dempe konflikter både i lokalsamfunnet og i hjemmet. Folk er veldig interessert i å få mer av dette. Kursene har god deltagelse og aktivitetsnivået er høyt. Våre brobyggere er å flinke og aktive, og de har lært seg øvelsene vi bruker godt. Dette året hadde jeg særlige utfordringer med hvordan jeg skulle komme i gang med programmet under Taliban. Da jeg kom til de lokale myndighetene i distriktet, ble jeg først avvist av distriktsguvernøren som ikke tillot dette programmet. Etter en lang samtale klarte jeg å overbevise han og vi kunne sette i gang».

Dette er historier og bilder vi aldri får se i media, men det pågår et møysommelig og tappert arbeid for å styrke relasjoner og motarbeide vold i hjemmene og i lokalsamfunn.

Under: Dialogtreninger i Faryab-provinsen og Yawan-distriktet.

Av Norunn Grande, daglig leder Nansen Fredssenter

Den dramatiske maktovertakelsen i Afghanistan 15. august 2021, da Taliban inntok Kabul etter at vestlige styrker trakk seg ut etter tjue år, skapte rystelser langt utover landets grenser. I Norge bor mer enn tjue tusen afghanere som fulgte dramatikken fra utsiden, og som samtidig hadde tett kontakt med slekt og venner i sitt opprinnelige hjemland. Det ble holdt demonstrasjoner mot Taliban i Oslo og rundt om i landet. Men det var også behov for å møtes, snakke om det som skjedde og hva det gjorde med oss.

Uken etter at Taliban inntok presidentpalasset i Kabul, inviterte Afghanistankomiteen og Nansen Fredssenter til «Fellesskap, dialog og te» i Oslo. Dette ble et sterkt møte. Mange hadde ikke sett hverandre på lenge på grunn av pandemien og det ankom stadig flere til Afghanistankomiteens lokaler på Tøyen for første gang.

Ulike følelser og opplevelser

Med 800 ansatte i Afghanistan, i ulike provinser og fra alle etniske grupper, var Afghanistankomiteen selv i sjokk, og jobbet på spreng for å sikre ansatte samt holde livsviktige aktiviteter i gang. «Det er ikke aktuelt å forlate landet», var del klokkeklare budskapet fra komiteen.

De som møtte fram denne kvelden var sterkt preget av situasjonen og delte villig sin bekymring, irritasjon, sinne og maktesløshet. «Alt vi har bygget opp de siste tjue årene er ødelagt på kort tid», var det en som uttrykte. «Jeg føler meg hjemløs», sa en annen, etterfulgt av den neste i sirkelen som mente at det som skjer i dag, gir gjenklang til fortiden og alt man har opplevd tidligere.

Hvordan snakke med barn om det som skjer?

Opplevelsen av at Afghanistan har blitt sviktet ble formidlet av flere, som også la vekt på at Norge og andre land har en moralsk forpliktelse. Frustrasjonen var stor over at folk fra militæret ble hentet ut av landet, mens aktivister og feminister måtte være igjen. Det var også reaksjoner på at statsministeren glemte afghanere i Norge da hun snakket om dem som var evakuert: «Erna smilte og sa at vi henter ‘’våre’’, men mine er der fortsatt», var det en som delte.

Flere var opptatt av hvordan vi snakker med barna: «Nå er det et spørsmål om hvordan voksne snakker med sine barn om det som skjer. Vi kan ikke la vår skuffelse gå ut over dem. Når man snakker negativt om Norge og USA, så hører barna det. De føler seg norske, men tar med seg foreldrenes fordommer».

Lysglimt av håp

Mot slutten av møte kom rollen som afghanere i Norge opp. Særlig var det splittelsen mellom grupper i det afghanske miljøet som opptok forsamlingen: «Afghanere er sin verste fiende», var det en som sa. «Vi har vokst opp i krig. Vi trenger å lære å snakke med hverandre og bli kjent med hverandre. Det er viktig at vi jobber sammen på tross av etnisk bakgrunn».

Selv om alle er i sjokk, er det også håp. Små frø har blitt sådd de siste tjue årene og vi ser framgang på mange områder. Det er store forskjeller, men også store likheter. Nå er det opp til oss. Vi må lære å akseptere hverandre, leve sammen selv om vi er uenige, ikke krangle, men heller ha dialog.

Av Mina Gerhardsen, leder Nansen Fredssenters faglige råd

«Alle har rett til å ha egne meninger, men ikke egne fakta», har den amerikanske politikeren og diplomaten Daniel Patrick Moynihan uttalt en gang.

Da han døde i 2003, så verden en del annerledes ut enn den gjør nå. I dette samme året, altså 2003, lagde Harvardstudenten Mark Zuckerberg programmet Facemash, forløperen til Facebook. Sammen med andre sosiale medier har det vært med på å forme hvordan vi snakker sammen – og ikke snakker sammen – i verden nå. I dag er dette verdens største plattform for sosiale medier, med nær tre milliarder brukere i måneden. Facebooks nyhetsstrøm gjør at vi er oppdaterte på venners liv, nye jobber, nye babyer og konfirmanter og tips til reiseliv eller middagsinspirasjon. Facebook har også blitt den viktigste siden for å dele politisk informasjon – og desinformasjon. Slik skapes harde skiller og parallelle virkeligheter, der mennesker kan finne likesinnede som også tror at korona kommer av at utbyggingen av 5G-nettet eller at Bill Gates har sørget for at alle som får vaksinen mot covid-19 samtidig får en chip under huden fra Microsoft.

Ulik virkelighet

Vi ser stadig mer av at vi ikke lever i samme virkelighet. De som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer kan finne seg sitt eget nettverk av likesinnede, som forsterker troen på egne fakta og som heier hverandre fram. I norsk debatt er vi ikke bare uenige om hvor mange ulv og bjørn det bør være, men hvor mange det faktisk er. To av tre amerikanere som stemte på Trump i 2020-valget tror fortsatt at dette ble kuppet og at feil president nå sitter i det hvite hus.

I dag ser vi en del av de samme trekkene de så da, med større rom for fascistisk tankegods, troen på at noen mennesker er verdt enn andre og ønsket om den sterke og enerådende lederen.

Når det ikke lenger er meningene som skiller oss, men også fakta, blir det enda viktigere at flere lærer seg å lytte. For det er ingen av oss som skifter mening om vi blir utsatt for angrep om at «du tar feil!» eller om man blir gitt negative merkelapper. Da lukker vi ørene, og blir enda mer sikre på at vi hadde rett hele tiden.

Nansenskolens stiftere hadde sett fascismens frammarsj i Europa, og frykten for det de så, var mye av grunnlaget for å opprette stiftelsen Nansenskolen, som nå har to virksomheter, folkehøgskolen og Nansen Fredssenter. I dag ser vi en del av de samme trekkene de så da, med større rom for fascistisk tankegods, troen på at noen mennesker er mer verdt enn andre og ønsket om den sterke og enerådende lederen. En del av dette bildet forsterkes av opplevelse av utenforskap, der skillene i samfunnet vokser og gapet mellom de såkalte «somewheres» og «anywheres» øker. Opplevelsen av hva som er virkeligheten blir også ulik, vi får ikke bare hver våre meninger, men også hver våre fakta.

Økte avstander

Det er fristende å gå til angrep på holdninger man ikke liker. "Basket of deplorables", sa daværende presidentkandidat Hillary Clinton om velgerne til motstanderen Donald Trump. Betegnelsen som forkastelige mennesker gjorde ikke at disse velgerne gikk i seg selv, vurderte sine holdninger til likestilling og mangfold og byttet side i politikken. Isteden lagde de seg trøyer hvor det sto «deplorable» og ble enda mer tro i sin oppslutning om Trump.

Dialog er ikke en svak metode. Den kan ha enorm kraft.

I dette bildet, der mennesker slutter å snakke sammen og der avstandene mellom oss øker, blir «Nansenmetoden», dialogen, så viktig. Å sette mennesker sammen og legge til rette for en dialog som er helt åpen, uten rett eller feil svar og uten en løsning som ligger klar ved enden, er det som kan gjøre avstanden mindre og juvene vi har skapt mellom oss mindre dype.

Kraften i dialog

For det er ved å snakke sammen, lytte og få innblikk i hverandres virkelighet og verden, at vi kan se mulighetene som kan føre oss framover. Dialog er ikke en svak metode. Den kan ha enorm kraft. Men som metodikken til Nansen Fredssenter er så tydelig på: Det starter med å lytte. Å lytte uten innvendinger eller motforestillinger. Bare å ta imot. For det er først når vi lytter for å lytte og ikke for å vente på den pausen i ordstrømmen som gjør at vi kan kaste oss på og snakke selv, at vi faktisk lytter.

Nansen Fredssenter sine rådgivere er til stede i mange ulike kontekster, fra Chile og Afghanistan til Polen og skoler i Norge. Utfordringene er ulike, men metodene ligner. Det handler om å komme videre fra en versjon der vi sitter med hver vår virkelighet og hver våre fakta, til en der vi i det minste klarer å se hverandres virkelighet – og så må vi ta de videre skrittene derfra, enten vi snakker om naturforvaltning, demokratibygging eller fremmedfrykt. Men det starter med at flere lærer seg kunsten å lytte.