Tenk deg at det ikke finnes nasjoner,
det er ikke vanskelig.
Ingenting å drepe eller dø for,
og heller ingen religion.
Tenk deg at alle folk
lever sitt liv i fred

Slik er et av versene i sangen Imagine, skrevet av John Lennon i 1971. I dag synes dette som en naiv drøm. Mange mener at det også er en farlig drøm, som blåøyde kunstnere og livsfjerne idealister kan hengi seg til, men som ansvarlige politikere ikke trenger å ta alvorlig.

Da vil jeg minne om at det en gang også var utenkelig at arbeidstida bare skulle være åtte timer om dagen, at utdanning skulle være gratis, at alle skulle ha inntekt fra staten etter fylte 67 år, at barn skulle ha rettigheter – for å nevne noe.

Når noen formulerer visjonen om en annen og bedre verden, kommer alltid innvendingene.

Tenk hvor mye hån de ble utsatt for, de som gikk i spissen for å avskaffe slaveriet eller gi kvinner stemmerett. Den 4. juli 1890 ble forslaget om stemmerett for kvinner for første gang behandlet i Stortinget. Høyres Johan Christian Heuch, biskop fra Kristiansand, markerte seg som en av de mest innbitte motstanderne. Hvis kvinner engasjerte seg i politikk, ville de kunne utvikle seg til et slags tredje kjønn, mente han. Det ville i verste fall gjøre dem sterile. «Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.» Andre mente at «det kvinnelige» ville bli borte. Hun ville forlate sitt hjem, barnet ville skrike i vuggen og grøten koke over.

Når noen formulerer visjonen om en annen og bedre verden, kommer alltid innvendingene: - Vær realistisk. Slutt å drømme! Men alt som har beveget verden framover begynte en gang som håp og drøm. Da Martin Luther King jr., den 23. august 1963, holdt sin berømte tale foran 250 000 mennesker i Washington, sa han ikke: «Ja, ja, verden er slik den er. La oss tilpasse oss.» Luther King nektet å godta dette og tok kampen opp. Han drømte om at hans fire små barn en dag skulle «leve i et land der de ikke blir bedømt ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet». 

Også vi behøver slike drømmer. - Tenk om alle barn i verden hver dag kunne spise seg mette; tenk om forskjellene mellom fattige og rike hvert år ble stadig mindre; tenk om noen av de midlene som i dag brukes til våpen, kunne brukes til mat og medisiner! Den irske dikteren George Bernard Shaw formulerte en gang denne visjonen slik: ”Noen ser verden slik den er og spør – hvorfor? Jeg drømmer om verden slik den kunne være og spør – hvorfor ikke?”

Inge Eidsvåg er forfatter, foredragsholder og tidligere rektor ved Nansenskolen i Lillehammer. Han har bakgrunn fra norsk fredsbevegelse og har jobbet med forsoning, demokrati og menneskerettigheter på Balkan. Han har mottatt flere priser, blant annet Brobyggerprisen for sitt arbeid med å skape forståelse mellom mennesker med ulike religioner og livssyn. Inge Eidsvåg har skrevet 15 bøker og redigert seks essaysamlinger.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 20.02.2024.

I 2019 brøt det ut store uroligheter i Chile. Folk tok til gatene med krav om en ny grunnlov og sosiale reformer. Mange uttrykte bekymring for demokratiets fremtid. Nansen Fredssenter ble derfor spurt av regjering og sivilt samfunn om å bistå med dialog. I starten bidro senteret med å tilrettelegge «Encuentros Nansen» (møteplass Nansen), for det sivile samfunn, studenter, politiske ledere, akademia og privat sektor.

Med en forsiktig tilnærming har senteret arbeidet i et komplekst politisk landskap og fått tilgang til sentrale aktører fra det brede lag i det chilenske samfunnet. Hensikten har vært å styrke tilliten mellom chilenere og vise vei mot fredelig sameksistens og forsoning. Arbeidet har pågått i tre år, ledet av et dedikert team i Chile, og med støtte fra Utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Santiago.

Å bygge tillit sten for sten

Hvordan skaper man trygge møteplasser i et land som er preget av dype sosiale og politiske konflikter? Dette er mulig ved å satse på en systematisk relasjonsbygging med sentrale aktører. For å få til det trenger man tid, kunnskap og ressurser. Oppgaven er å oppmuntre til dialog og skape trygge møteplasser hvor deltakerne forblir i samtaler, selv når det er ubehagelig.

Samarbeid står sentralt i senterets tilnærming i Chile. Over 50 lokale og nasjonale aktører, deriblant universiteter, kommuner, lokalsamfunn, organisasjoner og privat sektor har bidratt og deltatt i dialogaktiviteter i regi av Nansen Fredssenter. Bare i 2022 gjennomførte teamet 62 workshops i Araucanía, Santiago, Concepción og Cali i Colombia.

Senteret har også bidratt med dialogkunnskap og fasilitering i grunnlovsforsamlingen som la fram forslaget til ny grunnlov i 2022. Grunnlovsforslaget ble forkastet i en folkeavstemning, men et nytt forsøk er allerede på gang. Her vil det også være behov for dialogkompetanse i neste omgang.

Dialog i Araucanía

I 2021 ble senteret invitert av syv universiteter i Araucanía sør i Chile, et område hvor deler av befolkningen tilhører mapuche-folket. Nansen Fredssenter ble spurt om å legge til rette for dialogaktiviteter som kunne bidra til å gjenopprette tilliten mellom mapuche og øvrige aktører i landet. Siden da har senteret gjennomført 40 workshops i regionen med omtrent 700 deltakere totalt, fra mapuche-folket, privat sektor, akademia, politiske ledere, studenter og sivilt samfunn.

Chilenerne er et folk som har mye å snakke om. En vond fortid og mange åpne sår har gjort det vanskelig med å skape møteplasser der perspektiver kan utveksles og utfordres. Slike aktiviteter

kan møte dette behovet, der kan man si og høre ting man ellers ikke pleier å forholde seg til. Mange har utrykt takknemlighet over å delta i disse.  

– Jeg setter pris på muligheten til å møte mennesker som tenker annerledes og som har forskjellige historier og idealer, sa en av deltakerne etter en workshop i Araucanía.

En annen uttalte:

– Dette gav meg selvtillit til å jobbe videre og skape flere nettverk med våre brødre.

Dialog for kvinner

Flere av aktivitetene i Araucanía var dedikerte dialoger for kvinner. Kvinner på begge sider av konflikter som berører mapuche-folket, har ikke blitt prioritert i den offentlige samtalen. Lenge har de manglet steder hvor de kan bli hørt og bidra til å sette politisk dagsorden.

Oppfordringen til å prioritere dialogrom for kvinner i konflikter, kommer fra FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325, om kvinner fred og sikkerhet. Den legger vekt på at krig og konflikt ofte rammer kvinner og menn ulikt. Freds- og forsoningsprosesser må derfor sikre at kvinner får reell innflytelse. I land preget av konflikt, er det gjerne kvinner som opprettholder dagliglivet. Kvinner og deres kunnskap må gis rom i det politiske fellesskapet som historisk har vært dominert av menn.

Vi kom hit på leting etter svar og verktøy som kan hjelpe oss til å fremme dialog der vi er. Jeg liker denne arbeidsmåten, øvelsene vi gjorde og hvordan de reiser nye spørsmål, refleksjoner og synspunkter.

Deltaker i dialogworkshop

Det har vært stor interesse for disse møteplassene for spørsmål som særlig berører kvinners liv. Dette har bidratt til nettverksbygging som igjen kan endre konfliktbilder og styrke kvinners delaktighet i samfunnsutviklingen. En av våre deltakere satte ord på det slik:

– Vi kom hit på leting etter svar og verktøy som kan hjelpe oss til å fremme dialog der vi er. Jeg liker denne arbeidsmåten, øvelsene vi gjorde og hvordan de reiser nye spørsmål, refleksjoner og synspunkter.

Dialogaktiviteter for kvinner skal videreføres i 2023. I tillegg legger senteret vekt på at 50 prosent av alle deltakere i dialoger skal være kvinner. For kvinner på landsbygda bistår senteret også med logistikk og transport.

Regional interesse

Nansen Fredssenters arbeid i Chile har høstet stor interesse fra både media og store deler av befolkningen. Over tid har senterets metodikk blitt en viktig premissleverandør for dialog og forsoning i landet.

Arbeidet har også vakt regional interesse utenfor Chile. I Cali i Colombia har senteret samarbeidet med sivilt samfunn om flere workshops, dialogmøter og webinarer. På invitasjon fra ombudsmannen for menneskerettigheter i Colombia, holdt senteret også foredrag på en større konferanse i Medellín.

Bærekraft

Senterets viktigste bidrag i Chile har til nå vært å skape møteplasser for samtaler i en urolig tid, og mange etterspør senterets tilnærming. Flere blir opplært til selv å kunne fasilitere workshops og dialogiske prosesser. Nansen Fredssenters håndbok har derfor blitt oversatt til spansk og mapudungun, mapuchefolkets språk. Det pågår også arbeid med å etablere et valgfag i metodikken for universiteter i Araucanía.

I tiden fremover vil kombinasjonen av dialogiske møteplasser og kapasitetsbygging stå sentralt. Dette innebærer å styrke den enkeltes engasjement og deltakelse i endrings- og utviklingsprosesser. For dem som deltar i senterets dialogaktiviteter åpnes det nye muligheter for å se seg selv og de andre som står i en konflikt.

Av Christiane Seehausen, seniorrådgiver Nansen Fredssenter

Konferanserommet på hotellet er enormt og i typisk kurdisk stil med gardinene trukket for, slik at sollyset ikke trenger inn. Airconditionen varmer opp rommet, selv om det er rundt 12 plussgrader ute. Men i Irak, hvor temperaturene kan nå opp mot 45 grader om sommeren, oppleves dette som kjølig. Slik er det også i dialogen – situasjoner, begreper og erfaringer oppleves forskjellig ut fra hvem vi er og våre omgivelser. 

Jeg befinner meg i den nordlige delen av Irak, også kjent som Kurdistan. I over ti år har Nansen Fredssenter gjennomført dialogaktiviteter her i regionen. Når Salam Omar, oversetter, journalist og fritenker dukker opp, er det et gledelig gjensyn med en god venn. 

Nansen Fredssenters tilnærming handler om å oppnå dypere forståelse av hverandre. Dette er en tidkrevende prosess som virket fremmed på de kurdiske kvinnene som daglig konfronteres med konflikter de raskt må finne løsninger på.  

Vi er på plass i Irak for å holde kurs i dialog og konflikttransformering for en gruppe kvinner som deltari et opplæringsprogram for ledere i regi av organisasjonen Peoples Development Organization (PDO).

Bahar Munzir er direktør og aktivist, en dyktig og uredd leder for rundt 100 ansatte som daglig kjemper for kvinners rettigheter i et land hvor disse er under sterkt press.      

Flere kvinner i lederroller    

Bahar har selv bodd over 16 år i Norge. Jeg spurte henne om hvorfor hun valgte å forlate Norge og dra tilbake til Kurdistan, hvor hun kjemper mot arrogante religiøse ledere og et undertrykkende system som gjør det vanskelig for både kvinner og menn å leve fritt sammen.

Bahar kjempet også for kvinners rettigheter i Norge, men så et større behov for hennes kompetanse i Kurdistan. Båndene til Norge er fortsatt sterke, men hun er glad for å leve her hvor hun opplever at det hun gjør skaper bevegelser i samfunnet.

Manøvrer seg i et landskap av konflikter    

Kvinnene som ankommer konferanserommet har varierte bakgrunner, alder og roller i samfunnet. Blant disse er politikere, lærere, akademikere, journalister og aktivister. Det oppstår tidlig en inkluderende og god stemning i lokalet, og det er tydelig at de både har glede av hverandre og kurset. 

Som alltid når vi holder kurs, innleder vi med konseptet dialog og hvordan det skiller seg fra andre samtaleformer. Dette skapte en del forvirring for denne gruppen. I Irak sidestilles ofte dialog med megling eller diskusjon og debatt. Dette er heller ikke en ukjent problemstilling i Norge, men hos denne gruppen viste det seg å være nokså sterke oppfatninger om hva dialog er, samt at vår tilnærming virket uvant og uforståelig.        

Nansen Fredssenters tilnærming handler om å oppnå dypere forståelse av hverandre. Dette er en tidkrevende prosess som virket fremmed på de kurdiske kvinnene som daglig konfronteres med konflikter de raskt må finne løsninger på.      

Å trenge gjennom glasstaket

En av deltakerne presenterte en selvopplevd konflikt: Kvinnen som er politiker i parlamentet, opplevde å bli motarbeidet i en forfremmelsessak til en høyere politisk posisjon. Konfliktanalysen avdekket at deltagerne hadde ulike oppfatninger om årsakssammenhengen, mens jeg med mine europeiske øyne oppfattet dette som en diskriminerende handling.      

Vi trenger ikke å gå langt for å finne eksempler hvor kvinner i politikken motarbeides aktivt på bakgrunn av kjønn. 

Det som slår meg var at flere av konfliktene som kvinnene presenterte, også kunne foregått i en norsk kontekst. Vi trenger ikke å gå langt for å finne eksempler hvor kvinner i politikken motarbeides aktivt på bakgrunn av kjønn. 

Mannsdominerte sfærer

Selv om irakiske kvinner har kjempet til seg mange friheter, er det offentlige rommet fortsatt svært mannsdominert. I løpet av oppholdet ble jeg invitert ut på en italiensk restaurant – et lyst og moderne spisested som kunne vært hvor som helst i Europa. Forskjellen var at det nesten bare var mannlige gjester i lokalet.

Over en god kopp kaffe fortalte mange av de unge kursdeltakerne, som stort sett levde alene eller med sine foreldre, hvor vanskelig det var å finne en partner som aksepterte en selvstendig kvinne. De ønsket å leve i et parforhold og samtidig ha rom for å leve sitt eget liv, men religiøse tradisjoner og normer gjør det vanskelig å prøve ut et samliv før ekteskapet.      

Dialog er en «muskel» som kan trenes    

Siste kursdagen var det rollespill på programmet, hvor både lytting og det å stille gode spørsmål var i fokus. For Salam ble det en krevende øvelse å oversette den konstante ordstrømmen under rollespillene. I gruppen var det bred enighet om at lytting er en vanskelig øvelse i et samfunn hvor avbrytelser er en vanlig del av kommunikasjonen. Jeg beroliget med at dette er noe de fleste mennesker sliter med, men at gode lytteegenskaper kan trenes opp.

For meg blir det spennende å se hvordan kvinnene vil bruke kunnskapen fra kurset. Jeg heier uansett på dem og alt det gode arbeidet de gjør for å skape et bedre samfunn –  som er godt å leve i for både kvinner og menn.

Siden 2015 har Nansen Fredssenter samarbeidet med Afghanistankomiteen om kapasitetsbygging i dialog og fredelig konfliktløsning for lokalt ansatte. Disse har igjen trent opp brobyggere, såkalte connectors, ilokalsamfunn. På denne måten har dialog og konfliktforståelse blitt integrert inn i arbeidet for helse, utdanning og landbruk på den den afghanske landsbygda.

Kan arbeidet fortsette under Taliban?

Etter maktovertakelsen stod landet overfor en politisk, økonomisk og humanitær krise. Første prioritet var naturligvis mat og helse. Overraskelsen var stor da vi fikk meldinger og bilder fra dialogopplæring i noen av Afghanistans mest utilgjengelige provinser i november, samme høst som Taliban hadde tatt over makta i landet.

På samme tid som det ble diskutert i mediene hvorvidt det var riktig å ha dialog med Taliban, var lokale organisasjoner allerede i gang med dialogen. Vanlige afghanere måtte forholde seg til de nye makthaverne og finne åpninger for å fortsette arbeidet.

Historiene som ikke når mediene

Fra Faryab-provinsen fikk vi denne meldingen:

«Vi måtte trå varsomt da vi da vi skulle lansere dette programmet, særlig om fred og konflikt, og spesielt for kvinner. Derfor måtte vi lage separate programmer for kvinner og menn, inkludere islamske tema og unngå å snakke om kvinners rettigheter. Kvinnelige kursledere holdt opplæring for kvinner, og mannlige for menn. Siden vi hadde jobbet lenge i lokalsamfunnet kom programmet godt med. Konfliktnivået var høyt og med betydelig innslag av vold i nære relasjoner. Vi jobbet med lokale konflikter og fikk god hjelp av religiøse ledere som hjalp oss med å gjennomføre opplæringen».

I Yawan-distriktet, som ligger langt nord og utenfor allfarvei, kom det også uventede meldinger:

«Denne opplæringen er veldig nyttig for å dempe konflikter både i lokalsamfunnet og i hjemmet. Folk er veldig interessert i å få mer av dette. Kursene har god deltagelse og aktivitetsnivået er høyt. Våre brobyggere er å flinke og aktive, og de har lært seg øvelsene vi bruker godt. Dette året hadde jeg særlige utfordringer med hvordan jeg skulle komme i gang med programmet under Taliban. Da jeg kom til de lokale myndighetene i distriktet, ble jeg først avvist av distriktsguvernøren som ikke tillot dette programmet. Etter en lang samtale klarte jeg å overbevise han og vi kunne sette i gang».

Dette er historier og bilder vi aldri får se i media, men det pågår et møysommelig og tappert arbeid for å styrke relasjoner og motarbeide vold i hjemmene og i lokalsamfunn.

Under: Dialogtreninger i Faryab-provinsen og Yawan-distriktet.

Av Norunn Grande, daglig leder Nansen Fredssenter

Den dramatiske maktovertakelsen i Afghanistan 15. august 2021, da Taliban inntok Kabul etter at vestlige styrker trakk seg ut etter tjue år, skapte rystelser langt utover landets grenser. I Norge bor mer enn tjue tusen afghanere som fulgte dramatikken fra utsiden, og som samtidig hadde tett kontakt med slekt og venner i sitt opprinnelige hjemland. Det ble holdt demonstrasjoner mot Taliban i Oslo og rundt om i landet. Men det var også behov for å møtes, snakke om det som skjedde og hva det gjorde med oss.

Uken etter at Taliban inntok presidentpalasset i Kabul, inviterte Afghanistankomiteen og Nansen Fredssenter til «Fellesskap, dialog og te» i Oslo. Dette ble et sterkt møte. Mange hadde ikke sett hverandre på lenge på grunn av pandemien og det ankom stadig flere til Afghanistankomiteens lokaler på Tøyen for første gang.

Ulike følelser og opplevelser

Med 800 ansatte i Afghanistan, i ulike provinser og fra alle etniske grupper, var Afghanistankomiteen selv i sjokk, og jobbet på spreng for å sikre ansatte samt holde livsviktige aktiviteter i gang. «Det er ikke aktuelt å forlate landet», var del klokkeklare budskapet fra komiteen.

De som møtte fram denne kvelden var sterkt preget av situasjonen og delte villig sin bekymring, irritasjon, sinne og maktesløshet. «Alt vi har bygget opp de siste tjue årene er ødelagt på kort tid», var det en som uttrykte. «Jeg føler meg hjemløs», sa en annen, etterfulgt av den neste i sirkelen som mente at det som skjer i dag, gir gjenklang til fortiden og alt man har opplevd tidligere.

Hvordan snakke med barn om det som skjer?

Opplevelsen av at Afghanistan har blitt sviktet ble formidlet av flere, som også la vekt på at Norge og andre land har en moralsk forpliktelse. Frustrasjonen var stor over at folk fra militæret ble hentet ut av landet, mens aktivister og feminister måtte være igjen. Det var også reaksjoner på at statsministeren glemte afghanere i Norge da hun snakket om dem som var evakuert: «Erna smilte og sa at vi henter ‘’våre’’, men mine er der fortsatt», var det en som delte.

Flere var opptatt av hvordan vi snakker med barna: «Nå er det et spørsmål om hvordan voksne snakker med sine barn om det som skjer. Vi kan ikke la vår skuffelse gå ut over dem. Når man snakker negativt om Norge og USA, så hører barna det. De føler seg norske, men tar med seg foreldrenes fordommer».

Lysglimt av håp

Mot slutten av møte kom rollen som afghanere i Norge opp. Særlig var det splittelsen mellom grupper i det afghanske miljøet som opptok forsamlingen: «Afghanere er sin verste fiende», var det en som sa. «Vi har vokst opp i krig. Vi trenger å lære å snakke med hverandre og bli kjent med hverandre. Det er viktig at vi jobber sammen på tross av etnisk bakgrunn».

Selv om alle er i sjokk, er det også håp. Små frø har blitt sådd de siste tjue årene og vi ser framgang på mange områder. Det er store forskjeller, men også store likheter. Nå er det opp til oss. Vi må lære å akseptere hverandre, leve sammen selv om vi er uenige, ikke krangle, men heller ha dialog.

Av Mina Gerhardsen, leder Nansen Fredssenters faglige råd

«Alle har rett til å ha egne meninger, men ikke egne fakta», har den amerikanske politikeren og diplomaten Daniel Patrick Moynihan uttalt en gang.

Da han døde i 2003, så verden en del annerledes ut enn den gjør nå. I dette samme året, altså 2003, lagde Harvardstudenten Mark Zuckerberg programmet Facemash, forløperen til Facebook. Sammen med andre sosiale medier har det vært med på å forme hvordan vi snakker sammen – og ikke snakker sammen – i verden nå. I dag er dette verdens største plattform for sosiale medier, med nær tre milliarder brukere i måneden. Facebooks nyhetsstrøm gjør at vi er oppdaterte på venners liv, nye jobber, nye babyer og konfirmanter og tips til reiseliv eller middagsinspirasjon. Facebook har også blitt den viktigste siden for å dele politisk informasjon – og desinformasjon. Slik skapes harde skiller og parallelle virkeligheter, der mennesker kan finne likesinnede som også tror at korona kommer av at utbyggingen av 5G-nettet eller at Bill Gates har sørget for at alle som får vaksinen mot covid-19 samtidig får en chip under huden fra Microsoft.

Ulik virkelighet

Vi ser stadig mer av at vi ikke lever i samme virkelighet. De som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer kan finne seg sitt eget nettverk av likesinnede, som forsterker troen på egne fakta og som heier hverandre fram. I norsk debatt er vi ikke bare uenige om hvor mange ulv og bjørn det bør være, men hvor mange det faktisk er. To av tre amerikanere som stemte på Trump i 2020-valget tror fortsatt at dette ble kuppet og at feil president nå sitter i det hvite hus.

I dag ser vi en del av de samme trekkene de så da, med større rom for fascistisk tankegods, troen på at noen mennesker er verdt enn andre og ønsket om den sterke og enerådende lederen.

Når det ikke lenger er meningene som skiller oss, men også fakta, blir det enda viktigere at flere lærer seg å lytte. For det er ingen av oss som skifter mening om vi blir utsatt for angrep om at «du tar feil!» eller om man blir gitt negative merkelapper. Da lukker vi ørene, og blir enda mer sikre på at vi hadde rett hele tiden.

Nansenskolens stiftere hadde sett fascismens frammarsj i Europa, og frykten for det de så, var mye av grunnlaget for å opprette stiftelsen Nansenskolen, som nå har to virksomheter, folkehøgskolen og Nansen Fredssenter. I dag ser vi en del av de samme trekkene de så da, med større rom for fascistisk tankegods, troen på at noen mennesker er mer verdt enn andre og ønsket om den sterke og enerådende lederen. En del av dette bildet forsterkes av opplevelse av utenforskap, der skillene i samfunnet vokser og gapet mellom de såkalte «somewheres» og «anywheres» øker. Opplevelsen av hva som er virkeligheten blir også ulik, vi får ikke bare hver våre meninger, men også hver våre fakta.

Økte avstander

Det er fristende å gå til angrep på holdninger man ikke liker. "Basket of deplorables", sa daværende presidentkandidat Hillary Clinton om velgerne til motstanderen Donald Trump. Betegnelsen som forkastelige mennesker gjorde ikke at disse velgerne gikk i seg selv, vurderte sine holdninger til likestilling og mangfold og byttet side i politikken. Isteden lagde de seg trøyer hvor det sto «deplorable» og ble enda mer tro i sin oppslutning om Trump.

Dialog er ikke en svak metode. Den kan ha enorm kraft.

I dette bildet, der mennesker slutter å snakke sammen og der avstandene mellom oss øker, blir «Nansenmetoden», dialogen, så viktig. Å sette mennesker sammen og legge til rette for en dialog som er helt åpen, uten rett eller feil svar og uten en løsning som ligger klar ved enden, er det som kan gjøre avstanden mindre og juvene vi har skapt mellom oss mindre dype.

Kraften i dialog

For det er ved å snakke sammen, lytte og få innblikk i hverandres virkelighet og verden, at vi kan se mulighetene som kan føre oss framover. Dialog er ikke en svak metode. Den kan ha enorm kraft. Men som metodikken til Nansen Fredssenter er så tydelig på: Det starter med å lytte. Å lytte uten innvendinger eller motforestillinger. Bare å ta imot. For det er først når vi lytter for å lytte og ikke for å vente på den pausen i ordstrømmen som gjør at vi kan kaste oss på og snakke selv, at vi faktisk lytter.

Nansen Fredssenter sine rådgivere er til stede i mange ulike kontekster, fra Chile og Afghanistan til Polen og skoler i Norge. Utfordringene er ulike, men metodene ligner. Det handler om å komme videre fra en versjon der vi sitter med hver vår virkelighet og hver våre fakta, til en der vi i det minste klarer å se hverandres virkelighet – og så må vi ta de videre skrittene derfra, enten vi snakker om naturforvaltning, demokratibygging eller fremmedfrykt. Men det starter med at flere lærer seg kunsten å lytte.

Av Norunn Grande, Daglig leder Nansen Fredssenter

Det dramatiske maktskiftet i Afghanistan sjokkerte oss alle. Få dager etterpå er det fortsatt vanskelig å fatte hva som egentlig skjedde. Våre tanker går til alle afghanere som lever på landsbygda, i byer og tettsteder, og de som har forlatt hjemmet sitt for beskyttelse – langt unna sine kjære. Omtanken går også til alle afghanere i Norge som har slekt og venner i sitt opprinnelige hjemland.

20 års militær krigføring forplikter

Tiden er overmoden for selvransakelse og et fornyet engasjement. 20 års vestlig militær intervensjon har etterlatt et land med sønderknuste håp og usikkerhet. Mange frykter for framtida, særlig med tanke på kvinners rettigheter, barn, minoriteter, aktivister og journalister.

Norge og det internasjonale samfunnet må være tro til vår forpliktelse for det afghanske folk, og sørge for at de ikke blir møtt med en kald skulder i disse svært skjøre og uforutsigbare tidene. Kommunikasjonskanalene må forbli åpne, bistands- og utviklingsarbeidet må styrkes, grunnleggende menneskerettigheter sikres, og de mest sårbare gruppene og individene beskyttes.

Vi i Nansen Fredssenter vil gjerne støtte våre afghanske kollegaer og venner i dette arbeidet, med håp om å bidra til en bedre framtid for alle afghanere.

Utviser mot og utholdenhet

Nansen Fredssenter har over flere år lært afghanerne å kjenne gjennom våre dedikerte og hardtarbeidende kollegaer og venner. Særlig i Afghanistankomiteen (NAC), som jobber i noen av de meste utilgjengelige og utsatte områdene. Vi har stor respekt for deres engasjement, mot og utholdenhet under svært krevende forhold.

Forhåpentligvis har mange års arbeid med å skape dialog og bygge tillit, både i og mellom lokalsamfunn og med lokale Taliban-ledere, lagt grunnlaget for fortsatt innsats for å dekke befolkningens grunnleggende behov for helse, utdanning og sikkerhet – også for kvinner, unge og minoriteter.

Dialog på alle nivå

Mange vil mene at fredsarbeid på grasrotnivå, både er naivt og urealistisk i en pågående krisesituasjon. På lengre sikt, tror vi allikevel det vil være del av løsningen for å skape fred og forsoning i lokalsamfunn.  En forutsetning for dialogarbeid er at grunnleggende sikkerhet og rettigheter ivaretas, samtidig er dialog nødvendig for å skape det grunnlaget som trengs for at de nye makthaverne Taliban, skal opptre ansvarlig overfor befolkningen.

Vi i Nansen Fredssenter vil gjerne støtte våre afghanske kollegaer og venner videre i dette arbeidet, med håp om å bidra til en bedre framtid for alle afghanere.

Dialog trengs på alle nivåer, fra toppnivå mellom det internasjonale storsamfunnet og Taliban, til grasrotnivå både i og mellom lokalsamfunn. Grunnleggende sikkerhet og rettigheter er en forutsetning, og må beskyttes i tiden fremover. Derfor er det avgjørende at diplomater og humanitære organisasjoner forblir i Kabul og at FN tar en sterkere rolle for å sikre fortsatt forpliktelse fra det internasjonale samfunnet.

Hendelsen 26. januar 2001 rystet de fleste av oss og satte fyr på debatten om rasisme og nazisme på nasjonalt nivå. Siden den gang har mye skjedd i Norge, men Nansen Fredssenter sin erfaring er at det fortsatt er vanskelig å snakke om rasisme på en ærlig, grundig og selvransakende måte.

Rasisme er en del av samfunnet vårt her og nå, i dag – rasisme er ikke bare en del av fortiden. Og vi har alle et ansvar for ikke å snu oss bort, men heller møte det, granske oss selv og våre egne tilbøyeligheter.

De fleste av oss berøres sterkt av så ekstreme og eksplisitte uttrykk for rasisme som drapet på Benjamin var, men like fult har vi et ansvar for å ta tak i den mer vanlige hverdagsrasismen som daglig varsles om i alle deler av samfunnet. 

Og vårt eget område Innlandet og Lillehammer er ikke noe unntak. Flere nyere eksempler viser oss det, blant annet fra Elverum (Bulhan-familien som har opplevd trakassering, vold og grov rasisme) og på Gjøvik (opplevelser av trakassering mot det afrikanske miljøet under korona-pandemien). Det er heller ikke mange år siden nynazister samlet seg i Lillehammers egen gågate.

På tirsdag lanserer Likestillingssenteret rapporten «Minoritetsungdoms opplevelser av rasisme i Innlandet». Der forteller unge minoritetsinnlendinger om sine erfaringer med rasisme i skolen og i veien inn i arbeidslivet, samt den negative påvirkningen det har for deres psykiske helse og følelse av tilhørighet i fylket vårt. Rapporten forteller historier som burde berøre oss alle, og disse hendelsene er en del av vår felles historie!

(Fortsetter etter bildet)

Nansen Fredssenter deltar i en mobilisering for at Innlandet tar del i en korona-tilpasset markering i Benjamins minne. Den 26. januar inviteres hele Norge til å delta i ett minutts stillhet kl. 11.59, samt tenne lys for Benjamin og de som fortsetter å kjempe.

I tillegg til denne minnesmarkeringen for ettertanke og stillhet inviterer vi Innlandet til å sette søkelys på rasisme i Norge i 2021, og vi har levert en sjekkliste for hvordan man skaper antirasistiske kommuner til fylkets 46 ordførere. Vi håper ordførerne våre vil bevise at de tar rasismen på alvor, ikke bare i form av pene ord, men i form av handling!

De neste dagene oppfordrer vi alle til å lære om og diskutere rasisme. Dersom vi greier å gå inn i de åpne og lyttende samtalene har vi større sjans til å unngå slike ekstreme handlinger som drapet på Benjamin var. Gjennom dialog kan vi sammen bevege oss mot et mer inkluderende og varmere samfunn for alle.

Den 26. januar minnes vi Benjamin i fellesskap, i dagene før og alle dager etter bretter vi opp ermene. Benjamin døde ikke forgjeves – takk for at dere blir med i kampen for et inkluderende og rasismefritt Innlandet! #GlemIkke

Tekst: Siri Syverud Thorsen – dialogkoordinator ved Nansen Fredssenter

Publisert: 25. januar 2021. Teksten har også stått på trykk som leserinnlegg i Gudbrandsdølen Dagningen (GD).

Organisasjonene bak Innlandsmarkeringen er: Afryea Collective, Black History Month Norway, Salam, Likestillingssenteret, Norsk Folkehjelp, Randsfjordmuseet og Nansen Fredssenter, med ekstra takk til Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering.

Av Anita Rapp-Ødegaard, Dembra-veileder ved Nansen Fredssenter

Det vanskelige i å komme tilbake

Dessverre er det ikke slik at alle elever er like glade for å komme tilbake til skolesamfunnet. Det har vi erfart gjennom Nansen Fredssenters Dembra-samarbeid med ungdomsskoler og videregående skoler i Innlandet. En del elever forteller at de synes det har vært «en lettelse» å ha hjemmeskole, fordi de har «sluppet det sosiale spillet». Lærere forteller om «trege fellessamtaler» når de omsider har samling igjen i klasserommet – med elever som er tilbakeholdne og virker utrygge. Selv om det kanskje er naturlig at vi mennesker må «varmes opp» igjen til sosial interaksjon, så bidrar slike eksempler til å forsterke et bilde vi har sett tegne seg gjennom korona-krisen: En periode der mekanismer som svekker fellesskapet, har fått friere spillerom.

«Vi» og «de andre»

Krisetiden har riktignok gitt oss flere samlende elementer, for eksempel en «felles dugnad», og den samstemte hyllesten til helsearbeidere og andre yrkesgrupper som vi ofte ikke verdsetter nok.

Samtidig har vi sett mye splittende kommunikasjon og bruk av «vi» og «de andre» retorikk. Det er lett å trekke fram president Donald Trumps ordbruk om «the China virus», eller at kinesere og mennesker med asiatisk utseende har blitt trakassert i flere land.

Men det gikk ikke mange dager inn i «vår felles dugnad» heller, før beskyldninger og hatprat haglet mot grupper av mennesker også her hjemme. «Hyttefolket» ble plutselig omtalt som en slags homogen gruppe som kun tenkte på seg selv. Norsk-somalierne, som ble overrepresentert blant korona-smittede i Norge, ble beskyldt for ikke å ta situasjonen på alvor, eller for å drive religiøs indoktrinering om at Allah uansett beskytter muslimer. Lite ble det snakket om at norsk-somaliere ble utsatt blant annet fordi mange jobbet som taxisjåfører og hadde kjørt alpeturister hjem fra Gardermoen.

Ja, vi kan snakke om at Trump og hans tilhengere stimulerte til gruppefiendtlighet, men også i Norge var mange raske med å skape avstand mellom «oss» og «de andre» – de man mente unnlot å bidra til dugnaden «vår».

Trakassering på Teams og Snap

Gjennom mobil og pc på ungdomsrommet har mange inntrykk garantert blitt fanget opp. Og lagt seg «på toppen» av eksisterende fordommer og egen opplevelse av sosial isolasjon. Vi må ta på alvor at flere nå kan sitte med vanskelige erfaringer, fra savn av skolevenner og klassemiljø til en sår opplevelse av et slags dobbelt utenforskap: Vi kjenner eksempler på stygg trakassering i elevstyrte grupper på Teams, og man kan vel anta at chattegruppene på Snap neppe har vært mer inkluderende enn det vanlige klassemiljøet.

Et trygt klasserom med samtaler er en god start

Gjennom Nansen Fredssenters dialogarbeid har vi i det siste erfart at folk trenger å snakke om hvordan korona-krisen har påvirket dem. Mennesker trenger å bli lyttet til, og kanskje oppleve at det er flere som kjenner på de samme følelsene. Dette gjelder også barn og unge. Å skape et trygt klasserom som legger til rette for gode fellessamtaler er en god start på å gjenopprette fellesskapet.

Elevene må få hjelp til å forstå mekanismene for ekskludering som kan true fellesskapet vårt, og trening i å motarbeide dem – for eksempel gjennom dialog. Med eksemplene vi har sett gjennom korona-krisen har skolene fått en gyllen mulighet til å starte slike samtaler, og gripe fatt på dette arbeidet.
Skolene kan få støtte

Nansen Fredssenter tilbyr skoler i Innlandet støtte til denne typen «treningsarbeid»: Gjennom Dembra-programmet gir vi veiledning og kompetanseutvikling til ansatte, og verktøy som kan brukes i undervisninga. Og kanskje aller viktigst: et rom til å reflektere rundt utfordringer som truer fellesskapet og demokratiet.

Publisert 9. juni 2020. Teksten har også stått på trykk i Lillehammer-avisa GD 9. juni 2020.

Les også: Dembra-skolene er i gang: Jobber for mindre hat og rasisme