Av Inge Eidsvåg.

For ca. 1000 år siden bestemte den norske kongen gjennom Frostatingsloven «at kvar ein mann skal vera kristen i dette kongeveldet», mens «heiden mann» måtte forlate landet fortest mulig. Skulle man bo i Norge, måtte man bekjenne seg til kristendommen, det vil si den katolske lære.

500 år senere, i året 1537, innførte Kong Christian den 3. reformasjonen i Danmark-Norge. Den lutherske lære skulle nå erstatte den katolske, og religionen ble skjeftet direkte til staten. Fra nå av var det den eneveldige Kongen som var kirkens øverste herre. Han utnevnte prester og biskoper, bestemte liturgi og religionsopplæring, vernet riket mot vranglærere og oppviglere.
Det ble forbudt for mennesker med annen tro enn den lutherske å komme til Norge. (”Fremmedartiklene”) De som kom ble eksaminert om sin tro, blant annet ved å måtte svare på 25 spørsmål. Fra 1624 var det dødsstraff for å være katolikk i Danmark-Norge. Og den som spottet Gud måtte i følge Christian den 5. norske lov (1687) lide en ublid skjebne, da tungen ”… levendis af hans Mund udskæris, dernest hans Hoved avslais (avhugges) og tillige med Tungen sættis paa en Stage.”

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, den politisk sett mest liberale i hele Europa, valgte til slutt Eidsvollsmennene å holde fast på den religiøse ensrettingen. Grunnlovens §2 kom til å lyde: «Den evangeliske-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpliktede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Sakte, men sikkert, og etter mye kamp, løsnet etter hvert statens grep om menneskenes livssyn og tro. I 1843 fikk katolikkene i Oslo rett til å organisere en egen menighet. To år senere kom Dissenterloven, som sa at norske borgere nå kunne melde seg ut av statskirken og på visse betingelser etablere andre kristne trossamfunn under offentlig kontroll. Og i 1851 fikk jøder adgang til riket, ikke minst takket være Henrik Wergelands utrettelige kamp.

Men vi måtte fram til 1897 før forbudet mot munkeordener ble opphevet. Unntatt for jesuittene. Grunnlovens forbud mot jesuitter ble stående helt fram til 1956, da det ble vedtatt opphevet med 111 mot 31 stemmer. Så endelig, i 1964, ble prinsippet om religionsfrihet tatt inn i Grunnlovens § 16: «Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving.”

Dialog er ikke lettvint relativisme

Jeg har tatt med denne lille historiske oversikten for å minne om hvor mange århundrer det har tatt oss fra å være et religiøst autoritært samfunn med bare én tillatt religion, til å bli en livssynsmessig pluralistisk nasjon. Det er dette livssynsåpne samfunnet, dette mangfoldet vi feirer her i kveld, på FN-dagen. For det var i dag, den 24. oktober 1945, at FN-pakten trådte i kraft. Da hadde 50 medlemsland underskrevet erklæringen, som innledes med de kjente ordene: «Vi De Forente Nasjoners folk er bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe, som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten.» Denne dagen, som er blitt feiret siden 1948, skal minne oss om at verden er vårt felles hjem og at vi må lære å leve sammen med vår forskjellighet. I dag er Norge et FN i miniatyr. Det samme er Lillehammer. Mennesker fra 68 forskjellige nasjoner bor i byen vår. Det er viktig at vi møtes; at vi snakker med hverandre, ikke om hverandre; at vi lytter til hverandre.

Når jeg møter mennesker med en annen kulturbakgrunn og et annet livssyn, oppdager jeg tre ting. For det første: likhetene. Vi deler alle en felles erfaring om det å være menneske. Vi sover og puster akkurat likt; vi trenger alle mat og drikke, klær og hus; vi oppdrar barn og arbeider; vi rammes av sykdom og sorger; vi eldes og dør.

Men jeg oppdager også forskjellene – i skikker, tenkemåte og væremåte. I en norsk barnesang synger vi om at «meget er forskjellig, men det er utenpå». Det er en tvetydig strofe. Riktig i den forstand at vi alle er mennesker, og at menneskeverdet er knyttet bare til dette ene faktum. Men det er og blir galt, hvis vi med dette mener at vi egentlig også er like inni. Vi er minst like forskjellige inni som vi er utenpå. Det er dette som noen ganger gjør det vanskelig å leve sammen. Det er dette som gjør det nødvendig å øve oss i å leve sammen. Det er dette mangfoldet som gir et sant bilde av den verden vi lever i – og for alltid vil leve i.

Det tredje jeg oppdager når jeg møter mennesker med en annen kulturbakgrunn og et annet livssyn, er meg selv. Det er i møtet med andre vi lærer oss selv å kjenne, for intet øye ser seg selv. Mitt møte med mennesker fra det tidligere Jugoslavia har tvunget meg til å spørre: Hvem ville jeg ha vært, hvis jeg hadde hatt deres opplevelser og erfaringer? Hvordan ville jeg ha tenkt hvis jeg hadde vært serber i Vukovar, kroat i Mostar eller bosnjak i Sarajevo? En større forståelse for andre, blir ofte også en dypere erkjennelse av meg selv, av at jeg kunne ha vært den andre.

Dette er ikke det samme som lettvint relativisme eller at vi senker kursen på egne verdier. Det betyr ikke at vi skal gå rundt forkledd som hverandre. Det betyr ikke at jeg i slapp ettergivenhet oppgir det jeg holder for sant og rett, hvis ikke sterke grunner overbeviser meg. Men det betyr en innsikt om at mine erfaringer er mine, og at andre har andre erfaringer. Jeg vil anstrenge meg for å forstå deres tenkemåte. Ikke for ukritisk å overta den, men for å få et sannere bilde av livet og verden.

Dialogens århundre er foran oss

Det 20. århundret var århundret for massekommunikasjon og masseutdannelse, telegraf og telefon, radio, film og fjernsyn, datateknologi. Det var århundret for Folkeforbundet og FN, for bedre utdanning og økt levealder. Men det var også voldens århundre, Verdun, Auschwitz og Hiroshima, Srebreniza. Beruset av økonomiske og teknologiske framskritt drepte vi i det 20. århundre flere av våre artsfrender enn vi har gjort i alle tidligere århundrer til sammen. Humanitet og barbari eksisterte side om side, folkestyre og folkemord, menneskerettigheter og massedrap. Side om side.

Dette århundret må bli dialogens århundre. Århundret da vi virkeliggjør FNs visjoner og idealer. Eller som det heter i UNESCOs konstitusjon: «Siden krigen begynner i menneskenes sinn, er det i menneskenes sinn at freden må forankres.» Når vi nå har passer 7 milliarder mennesker på vår lille klode, vet vi at framtida blir et spørsmål om «co-existence or no existence».

I kveld vil dere få lytte til en mosaikk av ord og toner, blant annet hentet fra tradisjonene til ulike religioner og livssyn. Jeg håper vi kan sette oss tilbake, lytte, åpne oss og undres. Ja, kanskje også lære noe av hverandre. For som Hans Küng, sveitsisk teolog og president for stiftelsen Weltethos, så ofte pleier å si: ”Det blir ikke fred i verden, før det blir fred mellom religionene. Det blir ikke fred mellom religionene, før det blir dialog mellom religionene.”

Denne kvelden er et bidrag til denne dialogen.

Innlegget ble holdt av Inge Eidsvåg ved markeringen av FN-dagen 2017 ”Sammen for fred”, på biblioteket i Lillehammer, 24. oktober 2017.

Inge Eidsvåg er tidligere lærer og rektor ved Nansenskolen og har vært ansatt på Nansen Fredssenter. Han tok initiativet til opprettelsen av Nansen Fredssenter. Han er utdannet historiker og har skrevet en rekke bøker.

Æresspørsmål og sosial kontroll på dagsordenen i samarbeid med Larvik kommune.

Av Chro Borhan, rådgiver Nansen Fredssenter

I dette blogginnlegget vil jeg fortelle om innholdet i workshopen ved Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik i høst.

Vi startet dagen med å informere elevene om at vi skal snakke om veldig vanskelige temaer, som æreskultur og sosial kontroll. Dette er elever som nylig har kommet til Norge og består av barn til arbeidsinnvandrere, flyktninger, enslige mindreårige og asylsøkerbarn. Totalt var det 85 elever og 10 ansatte som deltok på workshopen.«Negativ sosial kontroll forstår vi her som ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.» (s. 12 i Retten til å bestemme over eget liv fra Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020).

Vi kom med påstander og ba elevene ta standpunkt hvorvidt de er enige, uenige, vet ikke eller kanskje enige i standpunktene: «Familiens ære må beskyttes.» «Alle skal fritt få velge hva de skal på seg.» «Kultur har regler som er uforanderlig.» «Religion begrenser min frihet.»

Fra vår erfaring i arbeid med konflikt, ser vi at det er en del som vegrer seg for å ta opp vanskelige problemstillinger i egne organisasjoner. Ofte er det nyttig å innlede om slike tema ved å ha noen utenforstående til å ta opp slike tabubelagte temaer. Ved å bruke en erfaringsbasert metode hvor det legges opp til at det er elevene som deler egne synspunkt og livserfaringer med hverandre trenger man ikke å innta den klassiske foredrag og lærerrollen. Deltakerne i en slik metode vil også utfordre hverandres standpunkter og meninger ved å stille spørsmål til hverandre. Det å kunne stille spørsmål er viktig element i Nansens dialogmetode.

Elvene utfordret hverandre om hvorvidt religion begrenser folk fra å ta frie valg i eget liv. Noen av elevene mente at det ikke omhandlet familiens ære, men at jenta i familien må beskyttes. Elevene var svært åpne og direkte. Også lærerne gav tilbakemelding på at de tidligere ikke hadde hørt elevenes synspunkt vedrørende disse temaene, og metoden engasjerte de aller fleste til å delta aktivt.

Hvem sitter med skylda?

Videre presenterte vi en kort historie om en konge og en dronning. Kongen elsker dronningen. Han legger ut på en lang reise. Han mistenker at dronningen har en elsker og gir alle vaktene på slottet ordre om å drepe henne dersom hun går utenfor slottet. Kongen informerer også dronningen om at han har gitt denne ordren til alle vaktene. Kongen drar på reisen. Elskeren tar kontakt med dronningen og ber henne komme til ham. Hun forteller om ordren som har blitt gitt, men blir allikevel presset og oppmuntret til å møte ham. Hun betror seg til en av vaktene, som lover å beskytte henne med forbehold om at hun returnerer til slottet innen midnatt. Dronningen kommer tilbake til slottet innen midnatt men da har vakten sovnet. En annen vakt ser henne og skyter henne. Hvem er ansvarlig for dronningens død? Vi ba elevene om å rangere de fem karakterene i historien fra mest til minst ansvarlig.

Det er selvsagt flere dilemmaer i denne korte og komplekse historien, og den kan muligens være kontekstavhengig. Elevene spurte oss om vi mener i dagens moderne samfunn eller om de skulle rangeres i forhold til hvordan det var i gamle dager. Vi ba dem ta utgangspunkt i hva de selv mente av riktig for dem.

Denne historien har vi brukt i workshops i mange forskjellige land, blant annet i Irakisk Kurdistan, Polen, Kenya, Hellas og Belgia. Kanskje du som leser blir overrasket over at dronningen ofte blir ansvarliggjort for sin egen død, nettopp fordi man har en moralsk fordømmelse i akten «utroskap». Kongen får langt lavere skår på rangeringen fordi han er konge og dermed bestemmer over et kongedømme. Den som faktisk dreper dronningen havner veldig ofte nederst på rangeringen da argumentasjonen for det er at som vakt så må man adlyde ordrer fra de som har mer makt, status og høyere rank enn seg selv.

Når man etter flere runder med diskusjoner fremdeles ikke kommer frem til en felles enighet bryter vi ned historien og sammenlikner med æresdrap. Hva om en far beordrer brødre i en familie til å drepe moren eller søsteren fordi hun har vært utro? Har virkelig kongen ingen andre måter å møte utroskap på? Hvordan vet vi om det var tvangsekteskap? Har ikke vi som samfunn mulighet til å nekte å gjøre det som er feil, som å drepe noen, kun fordi samfunnet mener det er korrekt å adlyde ordre? En elev fortalte at han var usikker på om han kom til å sove den natten fordi han selv hadde rangert kongen veldig lavt som ansvarlig for dronningens død. Dette er helt feil, sa han, hvorfor tenker jeg slik?

Kjønnsrollemønstre og forventninger

Deltakerne ble deretter gitt en øvelse hvor de skulle kartlegge forventninger som kulturen deres hadde til rollen som mann og kvinne. For noen kulturer fant de en del likehetsstrekk med forventninger til kvinne/mann i Norge, andre poengterte at det er store forskjeller fra sine respektive hjemland.«Æresrelatert vold forstår vi her som vold utløst av familiens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Dette forekommer i familier med sterke kollektivistiske og patriarkalske verdier. Jenter er særlig utsatt fordi deres seksuelle adferd er uløselig knyttet til familiens ære, og fordi uønsket adferd kan påføre hele familien skam.» (s. 12 i Retten til å bestemme over eget liv fra Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020).

Migrasjonsrådgiver i Larvik kommune, Helene Gutterød Huseby, synes at metoden er engasjerende:
«Jeg opplevde at workshopene inviterte til en ny og spennende tilnærmingsmåte til både store og små spørsmål. Vi berørte tema som det er viktig å reflektere over, uten at det opplevdes som vi var i en opplæringssituasjon. Både elever, lærere og andre voksne som jobber med målgruppa fikk ta del i en rekke påstander, og vi ble utfordret på egne meninger. Kursholderne ledet oss til en form for dialog som for meg var helt ny. Både ungdom og voksne ble inspirert til å delta i en åpen dialog om ganske vanskelige temaer, på en ufarlig og trygg måte. Jeg opplevde at ungdommene raskt ble engasjert, og at de bidro i høy grad til at dagene ble fylt med interessante refleksjoner.»

En uke senere møtte vi en av guttene og han fortalte at påstanden «familiens ære må beskyttes» hadde gjort mest inntrykk på ham. «familie er jo viktig, men på hvilken måte?», sa han.
Vi vil takke elevene for deres ærlige og åpne bidrag til den gode dialogen. Dette er vanskelige temaer og det krever mye egenrefleksjon for at man skal kunne bryte med tradisjonelle forventninger til kvinner og menn, negativ sosial kontroll og æreskultur. Vi ønsker dem all lykke til i veien videre med tilpasningen til et nytt samfunn som Norge.

Jeg har tidligere vært så heldig å være leder for Dialoggruppene i den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) 2015. Gjennom dette frivillige vervet kom jeg i kontakt med Nansen Fredssenter, som anbefalte både meg og flere andre fra ISFiT og delta på seminaret.

Å lære om hvordan man kan fasilitere konflikt er skremmende. Å være en fasilitator handler om å utvikle et rom for dialog. Det høres så enkelt ut, men det krever god selvinnsikt og forståelse av hva en konflikt er. Jeg tror at motivasjonen for meg lå i å lære mer om kommunikasjon. Kommunikasjon er så grunnleggende i alle arenaer i livet, men den svikter så ofte. Hvorfor det?

Fasilitatorens funksjon

Min erfaring som leder av Dialoggruppene er at kommunikasjon, forventninger og behov varierer for alle man leder, og det å prøve og møte forventningene til hver enkelt er nærmest umulig. Det som virker uvesentlig for en part kan være essensielt for en annen. Det tok meg lang til å forstå at det ikke var min oppgave å finne ut av dette, men heller la individene selv identifisere, definere og formulere deres forventninger og behov. Jeg tror at denne erfaringen er i samsvar med fasilitatorrollen. En fasilitator skal tilrettelegge og gi rom for dialog i stedet for å pålegge eller fullstendiggjøre dialogen.

Vi i Dialoggruppene har også hatt seminar med Christiane Seehausen og Steinar Bryn fra Nansen Fredssenter. Det har gitt meg en forståelse av grunnprinsippene ved dialogarbeid. Det var veldig interessant å se at hver fasilitator har adoptert sin egen stil i rollen. Derfor var nesten alt i dette kurset nytt for meg.

Å forstå konflikt

Jeg har lærte utrolig mye nytt. Vi har alle opplevd konflikt på en eller annen måte og det er spennende å se at konflikter ikke er unike, men følger et mønster. Likeledes trodde jeg at min reaksjon på konflikt var unik, men jeg har lært at reaksjonsmønstret mitt er nettopp det; et mønster. Hvem vi er som person sier så mye om adferden vår, og ved å ha kjennskap til det har jeg lært i større grad å tenke på helheten i konflikten og ikke bare den delen jeg selv bevitner.

Jeg har også lærte at følelser er mer dominerende i konflikt enn det vi tror. Sinne alene trenger ikke å være et uttrykk for sinne, men kan være et uttrykk for at man er såret, redd, maktesløs eller har utilfredsstilte behov. Derfor er det viktig å ikke møte sterke følelser med sterke følelser, men ansvarliggjøre seg selv og se under overflaten. Det er utrolig vanskelig.

Jeg tror det viktigste for meg var da vi lærte å kartlegge en konflikt. I prosessen lærte vi å skille mellom de forskjellige elementene ved en konflikt ved å bruke et tre som eksempel. Hva er roten i konflikten (røttene), kjernen i konflikten (stammen) og effekten av konflikten (grenene og bladene)? For å teste ut brukte vi en konflikt i livet vårt. Gjennom det lærte jeg ikke bare å skille de forskjellige elementene fra hverandre, men også forstå at roten i min konflikt ikke nødvendigvis var roten til den andre parten i samme konflikt. Det for meg var en helt ny måte å snakke om og forstå en konflikt på.

“Alt handler om meg”

Det vanskeligste var å innse at “alt handler om meg”. Det betyr at hvis du møter en samtale med et åpent kroppsspråk, åpne spørsmål og du lytter med øyne, øre og hjertet vil samtalepartneren din speile dette. God kommunikasjon reflekterer god kommunikasjon, i likhet med at dårlig kommunikasjon gjør det samme.

Jeg vil anbefale alle andre å delta på Masterclass! Kanskje det kuleste ved hele seminaret var å lære sammen med mine nye venner fra Polen, Ukraina, Sør-Afrika og Russland. Vi har fortsatt dialogen etter seminaret!

Av Christiane Seehausen, seniorrådgiver

I april gjennomførte vi den første opplæringen i samarbeid med denne organisasjonen i Nairobi. Pamoja hadde rekruttert 23 deltakere, og enda flere kom innom i løpet av dagene workshopen foregikk. Tittelen var Konflikttransformasjon gjennom dialog. Fokus var på hvordan man komme seg igjennom konflikter på en bærekraftig måte.

Hvordan  endre en konflikt til bærekraftig utvikling

Dialog er en metode som kan hjelpe til med å endre en konflikt til bærekraftig utvikling gjennom å få fram de involverte partenes behov og interesser – gjennom aktiv lytting og gode spørsmål.

Deltakerne startet prosessen med å reflektere rundt kommunikasjon. Hva betyr egentlig kommunikasjon? Hvordan kommuniserer jeg? Hva påvirker min måte å kommunisere på? Kommunikasjon skaper konflikt, ødelegger og reparerer relasjoner. Den er vårt fremste redskap for all kontakt med andre mennesker. Derfor kan det å bli bevisst på egne kommunikasjonsferdigheter være begynnelsen på en endringsprosess.

Aktiv lytting og å stille gode spørsmål er essensielt i all dialog. Som så mange andre steder i verden var deltakerne enige om at det ikke lyttes nok i samfunnet deres. De nevnte særlig at de som har en underlegen posisjon eller barn kan oppleve å aldri bli lyttet til. Å lytte er et godt verktøy for å gi folk mot; det styrker selvtilliten og selvbildet, begge deler viktige steg i en dialogprosess.

Å stille gode spørsmål gir oss muligheten til å nå fram til den andre. Deltakerne fikke flere anledninger til å stille spørsmål om personlige forhold. For mange var dette en viktig opplevelse, fordi de følte interesse og oppmerksomhet fra den andre, noe som er nøkkelen til en god samtale.

Dialog for å forebygge konflikt

Vi kommuniserer 24 timer i døgnet. Mennesker er avhengig av å være i kommunikasjon med hverandre Vi uttrykker oss selv med verbal og ikke-verbal oppførsel. Hvordan og hva vi uttrykker er basert på en kompleks blanding av tidligere opplevelser, tanker, følesler, verdier og holdninger. Disse underliggende elementene er ikke kjent for den andre og kan gjøre kommunikasjonen ganske vanskelig og komplisert, særlig i konfliktsituasjoner. Vi kan faktisk aldri vite at den andre har forstått budskapet vårt. Å bli oppmerksom på det kan være essensielt i situasjoner der det er lite tillit og mye usikkerhet. Å aldri ta for gitt at den andre er på samme spor som deg er viktig i dialogsituasjoner. Å være ydmyk, stille gode spørsmål og lytte gir muligheten til å avklare om budskapet er blitt forstått.

Misforståelser leder til mange konfliktsituasjoner. Mange av deltakerne nevnte at konflikter er en del av deres daglige liv. To av dem, som bodde i slummen i Kibera fortalte at de opplevde konflikter hver dag, om tilgang til vann, rene toaletter, elektrisitet eller mellom familier. Mange av disse konfliktene ender med voldsbruk. Å forstå hvordan konflikter utvikler seg og hvordan man kan ta tak i dem gjennom å analysere situasjonen kan hjelpe med å unngå et voldelig utfall. Men på steder som Kibera oppstår disse situasjonene svært raskt. Å reagere annerledes i situasjoner som oppstår kan være et verktøy for å forhindre vold.“Transforming a conflict means to respond on the ebb and flow of social conflicts as the life giving opportunities for constructive change processes that reduce violence, increase justice in direct interaction and social structures, and respond to real- life problems in human relationships.” -(John Paul Lederach)

Tillitt må bygges og gjennombygges hver dag

Deltakerne ble introdusert til forskjellige måter å analysere konflikter på. Gjennom disse prosessene oppdaget de hvor viktig det kan være å forsøke å forstå den andre partens behov og interesser. Denne forståelsen kan bidra til å se på konflilkten på en ny måte – en bærekraftig måte. Den minnet også deltakerne på at endringer må starte ved at man endrer sin egen atferd – gjennom å forstå sine egne følelsesmessige og rasjonelle reaksjoner på konflikten og den andres behov og interesser.

Dialog er en måte å forandre en konflikt til en situasjon hvor partene til slutt har lært noe nytt fra situasjonen. Deltakerne diskuterte om dialogmetoden kan være vanskelig å bruke i en nødssituasjon. Men nødssituasjonen vil gå over og livene gå videre. Det er her dialogne kan utgjøre en forskjell. Ved å bringe folk sammen til åpne og ærlige samtaler får man et grunnlag for tillit. Og tillit er grunnlaget for alle sunne relasjoner. Og, som deltakerne nevnte mange ganger, det er stor mangel på tillit i det kenyanske samfunnet. Den må bygges og gjenoppbygges hver dag. Dette gjør det mulig å forandre konflikten til noe utviklende både for oss selv og andre.

Dialogue is one way of transforming a conflict into a situation where the parties in the end have learned something new from the situation.

Av Christiane Seehausen.

Hva mener du med diaspora er et spørsmål jeg ofte får når jeg snakker om mitt arbeid. Ordet diaspora kommer fra gresk og betyr spredning. Mennesker spres til mange steder i verden på grunn av krig, søken etter arbeid, forfølgelse på grunn av tro eller seksuell legning eller andre grunner. Begrepet fikk sterk oppmerksomhet gjennom jødenes spredning i verden, etter at de mistet området de anså som sitt opprinnelsessted.

I dag omfatter diasporabegrepet ulike grupper med mennesker fra mange steder i verden. For eksempel palestinere, afghanere, somaliere, tamiler og mange flere. Det disse enkeltpersonene har til felles og som knytter dem til en verdensomspennende diaspora, er deres lengsel etter og engasjement for det landet de regner som sitt hjemland, deres ønske om å kunne dra tilbake og deres aktive arbeid for å bevare kulturen, språket og religionen i eksilet.

Nansen Fredssenter har i mange år jobbet med diasporagrupper i Norge. Vi begynte med den afghanske diasporaen og med bakgrunn i disse erfaringene har vi videreutviklet vårt arbeid til å omfatte både den irakisk-kurdiske, den tamilske og den somaliske diasporaen i Norge.

Den somaliske diasporaen

Den somaliske diasporaen i Norge omfatter rundt 30 000 personer. Dette gjør denne diasporagruppen til en av de største i Norge. Somalia er et land som har hatt væpnete konflikter i over 25 år og det betyr at mange somaliere har vært nødt til å forlate sitt hjemland. Det betyr også at de som har funnet tilflukt i Norge har med seg en bagasje av krigs-, konflikt- og fluktopplevelser. Denne bagasjen flytter sammen med den enkelte inn i deres nye «hjem» i Norge.

Som i alle konflikter er enkeltmenneskenes forståelse av årsakene, virkning og løsningene på konflikten svært forskjellig. Den enkeltes opplevelse er blant annet avhengig av hvor de er vokst opp, hvilken klan de tilhører, familiens status, økonomisk situasjon, utdanning, politisk tilknytting, kjønn og personlighet.
Som en diasporagruppe i Norge ble somalierne ofte oppfattet som en ensartet gruppe. Gruppens status i Norge er lav, basert på utallige medieoppslag som beskriver somaliere som en lite integrert og vanskelig samfunnsgruppe. De har i tillegg fått påklistret et stempel som kvinneundertrykkende, lite arbeidsvillige og krevende. Det finnes somaliere i Norge som bidrar til å bekrefte dette bildet. Men det finnes mange flere som daglig gjør en innsats for å skape et mer differensiert bilde av virkeligheten.

Diasporaorganisasjoner

Mange av disse har opprettet organisasjoner som jobber for ulike prosjekter eller prosesser i sitt hjemland og i Norge. De bidrar til å utvikle skoler på svært avsidesliggende steder i Somalia, de jobber mot kvinnelig omskjæring i Norge og Somalia eller støtter byggingen av brønner. I frivillighetens land Norge, bruker medlemmene i disse organisasjonene sin fritid og sine private midler til å gjøre en innsats. En viktig innsats for felleskapet – både her og der. Som alle organisasjoner med lite erfaring, trenger den somaliske diasporaen samarbeidspartnere. Helst norske samarbeidspartnere med erfaring og kunnskap om prosjektarbeid, regnskapsføring, søknadsskriving og mye mer. Det finnes et hav av norske organisasjoner, men det er kun noen få av dem som er villige og har et ønske om å være en likeverdig partner med en diasporaorganisasjon.

Årsakene er etter vår erfaring mangfoldige. Mange diasporaorganisasjoner har ikke kjennskap til norske organisasjoner som de kunne samarbeide med. Andre diasporaorganisasjoner har ikke noe ønske om å samarbeide med andre og en tredje gruppe har opplevd å bli overkjørt av norske aktører som «tar over» eller «stjeler» ideen – selvfølgelig i beste mening – nemlig å hjelpe. De norske aktørene har noen av de samme grunnene. Ingen kjennskap til diasporaorganisasjoner, intet ønske om å samarbeide, redsel for at det blir arbeidskrevende, usikkerhet rundt motivene bak diasporaene sine prosjekter. Til slutt er det mange fordommer på begge sider. Alle disse grunnene er forståelig og gjenkjennelige. Et likeverdig samarbeid krever åpenhet, tålmodighet, respekt, vilje til å lytte og et solid ønske om å få det til.

Partnerskap og likeverdige møter

Det å behandle andre med likeverd kan være min grunnleggende verdi, men på tross av det kreves det en daglig innsats å få gjennomført det i praksis. Fordommer, forutinntatte meninger, stereotype oppfatninger, lite bevissthet rundt egne verdier og dårlig selvfølelse er noen av våre indre fiender mot å skape likeverdige møter. Men hvordan skal man lære og utvikle hverandre dersom man ikke samarbeider? Nansen Fredssenter har inngått flere partnerskapsavtaler med somaliske diasporaorganisasjoner. Det har vært krevende og lærerikt – jeg vil tro for begge parter.

Som i alt samarbeid er det krevende å møte den andre på en ydmyk måte. Ha respekt for deres kunnskap og erfaring med landet og deres unike ønske om å bidra til en positiv endring. Kunnskapen er basert på personlige erfaringer og kan lett avfeies som uprofesjonell og ikke verdifull, fordi den ikke er boklig, men erfaringsbasert. I tillegg har mange somaliske diasporaorganisasjoner tilknytting til en bestemt klan og kan dermed oppfattes som partisk.

Disse faktorene er uvant for norske organisasjoner og var også utfordrende for Nansen Fredssenter. En slik uvant situasjon krever nye fremgangsmåter og mye tid til tillitsbygging. Av-problematiseringen av klanens betydning i organisasjonen, kan være et viktig skritt i den nye fremgangsmåten. Organisasjonenes klanstilknytting kan bare bety at man støtter et bestemt område i Somalia. Et område som medlemmene av organisasjonen kommer fra og har tilknytting og tilgang til. Det kan ofte bety hjelp til mennesker som ingen internasjonal organisasjon kan hjelpe, noe som kan legge andre føringer. Dette er det viktig å finne ut dersom man ønsker å samarbeide.

Frivillig ulønnet arbeid

De fleste somaliske organisasjonene er basert på frivillig ulønnet arbeid som utføres på ettermiddagen og kvelden. Utarbeidelse av gode prosjektideer, søknadsskriving og oppfølgingen av prosjekter i Norge og Somalia er tidkrevende prosesser. I tillegg til tiden kreves kunnskap og erfaring med slike prosesser.

Mange norske organisasjoner har opparbeidet seg denne erfaringen og kan ofte støtte seg på noen deltidsansatte medarbeidere som kan ta hovedansvar for denne delen av arbeidet. Nansen Fredssenter brukte mange ettermiddager, kvelder og helger enten hjemme hos medlemmene av diasporaorganisasjonen, på kafeer eller et kontor for å bidra til prosjektutarbeidelse og søknadsskriving. Det vil si at vi, som profesjonell organisasjon med arbeidstidsavtaler, valgte å tilpasse oss vår partners hverdag. Det innebærer jobb på dagtid, familie på ettermiddagen og frivillighet i helgene eller kveldene. Vi gjorde dette for i det hele tatt kunne utvikle et samarbeid med de somaliske organisasjonene. Uten denne tilpassingen ville et slikt samarbeid ikke vært mulig.

Ulønnet frivillig arbeid er en gave og i samarbeid med en etablert profesjonell organisasjon kan det bli enda større. Samarbeid krever ydmykhet, men også tydelighet. Å være tydelig på det man kan, det man vil være med på og det man ikke kan akseptere er særdeles viktig. Som partnerorganisasjon må man være åpen, men også sette grenser.

I samarbeid med diasporaorganisasjoner kan grenseoppgangene være annerledes, enn når man samarbeide med etablerte norske organisasjoner. Dette har etter vår erfaring noe med arbeidsmåter, prioriteringer, verdier, tradisjoner og erfaringer med «prosjektverdenen» og også språk. Mange diasporaorganisasjoner bruker i samarbeidet med en norsk organisasjon, et språk, som ikke er deres første språk. Det å beherske et språk godt, både skriftlig og muntlig, gir makt. Makt til å påvirke en søknad i en bestemt retning fordi man kan formulere setningene på en sofistikert måte. På den andre siden kan språkmakten også brukes av den andre parten.

Språk og makt

Jeg har mange ganger opplevd hvor liten jeg blir når mine samarbeidspartnere plutselig slår over til somalisk, fordi de fort skal diskutere noe som jeg mener jeg bør være involvert i. Her kreves det bevissthet og åpenhet rundt egne følelser og behov. Det å tørre å si ifra er et viktig prinsipp for begge parter. Samtidig vil jeg, som representant for en norsk organisasjon med et godt nettverk i det norske samfunnet, si at makten er skjev fordelt. Den ligger hos dem som har best kjennskap til det offisielle systemet, behersker normene og språket og har et nettverk. Det er mange diasporaorganisasjoner som har opparbeidet seg denne kunnskapen, men fortsatt vil de være utsatt for diskriminerende holdninger og handlinger hos både pengegivende institusjoner og andre norske organisasjoner.

Å samarbeide med diasporaorganisasjoner innebærer at vi må tenke nytt og annerledes, blir utfordret på våre verdier og holdninger, må være villige til å støtte noe som ikke nødvendigvis setter vår organisasjon i fokus samtidig som vi må være villige til å bære risikoen i de prosjektene man samarbeider om.

Dette innebærer ansvar og en vinn-vinn situasjon. Ansvaret ligger i det at vi som norsk organisasjon er privilegerte og dermed bør være villige til å støtte «nyankomne» organisasjoner, som har gode ideer og evnen til å utgjøre en forskjell. Vi sitter med prosjektkompetanse som blant annet innebærer regnskapstjenester, noe mange diasporaorganisasjoner har lite erfaring med. Samarbeidet med en norsk organisasjon kan gi dem tilgang til denne kompetansen og dermed øke sjansen for å få finansiering av et prosjekt. Sist, men ikke minst, har vi et ansvar for å løfte diasporaorganisasjonene frem som en viktig ressurs for sitt hjemland og Norge.

Fordeler ved å jobbe med diasporaorganisasjoner

Diasporaorganisasjoner jobber ofte i områder som internasjonale organisasjoner kan ha vanskeligheter med å få tilgang til. De jobber med mennesker som har stort behov for ulike typer støtte, men som er så uheldige at de bor i usentrale områder. For Nansen Fredssenter er det veldig spennende og lærerikt å kunne bidra til å utvikle prosjekter for disse målgruppene. Vi vinner ny kunnskap og erfaring om landet og ikke minst lærer det oss å se Somalia gjennom somalisk/norske «briller». I tillegg blir vi kjent med en innvandrergruppe, ikke som mottaker av noen tjenester, men som likeverdige partnere. En viktig øvelse i vårt multi-kulturelle samfunn.

Ut fra erfaringene vil jeg påstå at også diasporaorganisasjoner vinner på dette. Både gjennom kompetanseoverføring, å ha en «nøytral» part ved interne utfordringer, profesjonelle støttefunksjon og i noen tilfeller som ekstra kvalitetsstempel for norske finansieringsinstitusjoner.
Alt i alt trenger vi hverandre og bør bruke hverandre. Men kun med likeverd som hovedpremiss.

Artikkelen stod også på trykk i Bistandsaktuelt 27. desember 2013.

Av Christiane Seehausen, seniorrådgiver

Det disse kvinnene har til felles er at de er engasjert i sitt lokalsamfunn.

Mange lokalsamfunn består av segregerte grupper. Gruppene lever segregerte på grunn status, klassetilhørighet, religiøs tilknytting, utdanning, etnisk opprinnelse, seksuell legning, politiske interesser og mye mer. De lever i samme samfunn, men velger ikke å ha kontakt med hverandre, og vet ikke om hverandre fordi de ikke møtes i det daglige. Fordi de ikke tror de har behov for kontakt så oppsøker de ikke hverandre.

Segregering er stagnasjon. Inkluderende felleskap skaper innovasjon. Kirsten Arnesen, en engasjert, kunnskapsrik feminist og kulturrådgiver i Skedsmo kommune, var klar over dette og ønsket endring. Gjennom mange år hadde hun sett hvordan organisasjonene i Skedsmo eksisterte side om side uten å ha kontakt. Hun ønsket å endre denne situasjonen og med finansiering fra IMDI og samarbeid med Nansen Fredssenter så Skedsmo dialog dagens lys.

30 kvinner med ulik bakgrunn, tanker, ideer, holdninger og forestillinger.

Våre forestillinger om hverandre preges av dem vi omgås, våre grunnleggende verdier, våre erfaringer, vår oppdragelse, mediene og vår personlighet. Vi tiltrekkes av de som oppfattes som like oss selv. Det er trygt og kjent og dermed lett å forholde seg til. Det ukjente blir lett definert som utrygt. Møte med det ukjente skaper usikkerhet. Usikkerhet kan lett føre til at vi prøver å sette andre i et kritisk og negativt lys, for å løfte oss selv opp – og slik motarbeide usikkerheten.

Dialogen trenger trygge deltakere. Skedsmo dialog startet med en gruppe kvinner som var usikre og utrygge – noen var overbærende, andre følte seg små. Mange hadde noen forutinntatte tanker og holdninger om de andre, og noen stilte seg fullstendig åpne. Målet var klart: Å bli kjent med hverandre og jobbe sammen. Nesten hver måned i to år kom disse kvinnene sammen. De så hverandre, de spiste sammen, de lo og småpratet, de oppdaget likheter og så forskjellene, de lyttet og lærte av hverandre. De var i dialog sammen.

Endringene begynte å skje. Små skritt – litt frem og litt tilbake – men til slutt fremover.

Hva skjedde? De tause begynte å snakke- noen på gebrokkent norsk, andre med en lav stemme som etter hvert vant styrke. Taleføre folk fikk mindre plass til å snakke og mer tid til å lytte, de nysgjerrige fikk stilt sine spørsmål og de som alltid sitter med svarene ble plutselig svar skyldig. Kvinner som aldri hadde stått foran en forsamling tok ordet og holdt et innlegg for de andre. Samarbeidet ble utviklet gjennom felles gjøremål – for eksempel å forberede et foredrag for gruppen. Honnørordene respekt og likeverd ble satt på praktiske prøvelser.

Tanken om at integrering handler om en ensidig prosess ble utfordret og endret til slagordet om at « Alle må integreres i det nye, mangfoldige Skedsmosamfunnet». Fra slagord til handling er enda et stort skritt. Men dialogen fortsetter og dermed kan endringene skje.

Kvinnene har forstått at de trenger hverandre. De ønsker å utvikle felles aktiviteter og inkludere flere. Kommunen har fått bekreftet det Kirsten Arnesen så, at innovasjon er avhengig av mangfold, og at prosesser må følges opp. Et godt, mangfoldig samfunn utvikles ikke av seg selv.

Inkludering er avhengig av likeverdige møteplasser – som Skedsmo Dialog!