– Det handler om å finne arenaer hvor disse strenge mennene kan være ‘greie’, sier Ayesha Wolasmal.

Hun har lang fartstid i Afghanistan og jobber nå med det globale partnerskapet mot polioutryddelse. De siste årene har hun hyppig reist inn og ut av landet, og sett utviklingen fra vondt til verre under Taliban. Dette ble også bok og nylig vant hun Brageprisen for «Tusen dager med Taliban».

jeg forsøker å forholde meg til han som et menneske. Har han og jeg noe til felles? 

Ifølge Wolasmal må du bokstavelig talt komme deg på bakrommet dersom du ønsker en ekte samtale. Hun beskriver hvordan et slikt møte kan utarte:

– De har som oftest et vanlig kontor, men bak skrivepulten er det gjerne et nytt rom der den virkelige kontakten foregår. Taliban-lederen sitter, eller nærmest ligger på en haug av tepper og puter. Det er mye «smalltalk», telefonen hans ringer i ett kjør og det drikkes søt te. Man må være tålmodig og etter noen timers tedrikking kan man kanskje sirkle seg inn på det man egentlig vil snakke om.

Terje Watterdal gjenkjenner denne dynamikken i hans arbeid som landdirektør for Afghanistankomiteen. Dialog med Taliban på ulike nivå er en del av hans daglige arbeid og nødvendig for å styrke helse, utdanning og naturforvaltning på landsbygda.

– Utad må han fremstå sterk og streng overfor sine egne, men jeg forsøker å forholde meg til han som et menneske. Har han og jeg noe til felles? Selv i Taliban finnes det folk det går an å snakke med.

– Ingen liker å bli snakka til

– Å snakke med Taliban går greit, men jeg kan ha større problem med FN, uttrykker Wolasmal.

Hun og Watterdal mener at mange FN-arbeidere ikke har knekt koden.

– De snakker ikke med dem, men til dem. Hvem liker å bli snakka til? Spør Watterdal retorisk. Han påpeker også at dette er mennesker som har kjempet for noe de tror på, en kamp de også har vunnet.

Den egentlige makten sitter ikke i hovedstaden Kabul, men i Kandahar, Talibans ideologiske bastion. Teknisk sett har FN klarering i regionen, men opererer under betydelige begrensninger.

FN står i en skvis siden de som mellomstatlig organisasjon ikke kan anerkjenne Taliban som legitim regjering. Dette skaper diplomatiske utfordringer. Humanitære organisasjoner som Watterdal og Wolasmal representerer, har derimot større fleksibilitet og tilgang til den politiske ledelsen.

Afghanere har en sinnsyk form for humor og en rik evne til å tulle og le av det som er upassende.

Regionale forskjeller

Samtalen dreier seg inn på hvordan Talibans maktovertakelse oppleves for den afghanske befolkningen. Ifølge Wolasmal har de regionale forskjellene blitt underkommunisert.

– I Kabul gikk det fra vondt til mye verre på en dag, men i sør var det nok dem som pustet lettet ut og opplevde overgangen som mindre brutal, forklarer hun og utdyper:

– I Helmand-provinsen har det vært harde kamper i 20 år. Helsearbeidere jeg snakket med fortalte om soldater som brukte helsestasjoner som skytestilling, og beskrev den umiskjennelige eimen av brent kjøtt mens de lappet sammen sårede soldater.

«Guttahumor»

Terje Watterdal og Ayesha Wolasmal reflekterer over hvilke egenskaper som har gitt dem et fortrinn i møte med Taliban. Wolasmal, som selv er norsk-afghaner, trekker fram språk, forståelse for kulturelle koder samt hennes nysgjerrighet og interesse for folk. Watterdal forteller at man som utlending automatisk får noen friheter, men at alderen også har gitt han en del respekt og «goodwill» på kjøpet.

– Det handler også om å holde maska og ikke vise frykt, sier Watterdal.

– Man må ha noen «icebreakers» på lager. Afghanere har en sinnsyk form for humor og en rik evne til å tulle og le av det som er upassende. Det er mye hard humor og guttahumor, parerer Wolasmal.

Ansikt til ansikt med krigsherrer

Det som preger meg mest er at andre stiller spørsmål ved min moralske kompass.

Det oppstår gjerne absurde situasjoner og man trenger en god dose med galgenhumor. Likevel er det alltid et alvorlig bakteppe. Gjennom sitt arbeid møter de fortvilte mennesker som har mistet frihet og framtidsmuligheter, og sitter ansikt til ansikt med brutale krigsherrer.

Hvordan har det påvirket dere? Spør Norunn Grande.

– Jeg hadde behov for å skrive ned opplevelsene mine. Det hjelper også å snakke med likesinnede som Terje. Men det som preger meg mest er at andre stiller spørsmål med mitt moralske kompass fordi jeg snakker med Taliban, sier Wolasmal.

– At jeg faktisk kan reise ut og inn av landet har en enorm psykologisk effekt. Samtidig føles det vanskelig overfor mine afghanske kollegaer som ikke har den samme friheten, forteller Watterdal.

Må velge sine kamper

På spørsmålet om hva de har lært gjennom kontakten med Taliban er de samstemte om betydningen av fleksibilitet og tålmodighet.

– Det som fungerer på én fungerer ikke nødvendigvis på alle. Du hopper ikke rett inn i det, men må skape en trygg ramme og det tar tid. Du må velge dine kamper og være taktisk i måten du legger fram ting på. Men viktigst av alt, aldri gi opp, sier Watterdal.

– Taliban kommer i ulike falsetter. Det finnes også en del «leftovers» fra det gamle statsapparatet, og de kan være enda skumlere. For dem handler det om opportunisme og overlevelse. Mange av de som kunne hatt en positiv påvirkning på samfunnsutviklingen har dratt, sier Wolasmal.

Tre år har gått siden Taliban overtok makten i landet, og dermed satte en sluttstrek for 20 år med NATO og vestlig militær tilstedeværelse. Siden da har regimet konsolidert egen makt og innfører stadig nye restriksjoner som innskrenker folks frihet, særlig for kvinner.  

– Taliban har bevist seg stabilt og beholdt makten. Økonomien har stagnert, men det er tross alt bedre enn fritt fall, sa analytiker Graeme Smith på Afghanistanuka som gikk av stabelen 29. oktober til 1.november i Oslo.

Befolkningen er voksende og lever på en knivsegg med stadig risiko for en humanitær krise. Landbruket er den viktigste sektoren i landet, noe som gjør det svært sårbart for klimaendringer og truer matsikkerheten.    

Tre år med Taliban  

Å forstå Afghanistan er en vanskelig øvelse med sin kompliserte mosaikk av politikk, kultur og historie. Hvert andre år arrangeres derfor Afghanistanuka. Hensikten er å sette landet på den politiske dagsorden og øke kunnskapen overfor media, beslutningstakere og allmenheten.   

Uka er et samarbeid mellom Afghanistankomiteen, Peace Research Institute Oslo (PRIO), Nansen Fredssenter og Chr. Michelsens Institutt (CMI), og mottar støtte fra Norad og Fritt Ord. I år ble også to seminarer i programmet gjennomført i samarbeid med Norsk PEN og Menneskerettighetsfondet.

Gjennom samtaler, analyser, filmvisning og dialog, satte årets seminar fokus på de siste tre årene: utviklingen av Taliban, det internasjonale engasjementet og hvordan vanlige afghanere har tilpasset seg situasjonen.  

Fra overlevelse til ledelse  

Publikum fikk høre historier om mennesker som skaper muligheter i et svært vanskelig landskap, og særlig blant kvinner.  

Rayhana Karim, leder av Khadija Project, forklarte hvordan prosjektet, som startet som krisehjelp til kvinner, nå også fremmer kvinnelig ledelse i privat sektor og NGO-er.   

– Vi har et lite vindu der vi fortsatt kan presse grenser for hva som er akseptert. Menn er dominerende i privat sektor med over nitti prosent, men det er et av få områder der kvinner kan ha en annen identitet utover å være en mor, søster eller datter, sa Karim.   

Kvinner blant krigsherrer  

Helsesektoren er også et unntak der kvinner kan ha en viss autonomi og deltakelse. Da Taliban overtok makten hadde Madina Mahboobi muligheten til å reise ut av landet, men valgte å bli. Der leder hun nå en hjelpeorganisasjon som deler ut nødhjelp.  

– Taliban fratar oss ikke rettigheter fordi de ikke tror på oss, men nettopp fordi de tror på oss, uttrykte Mahboobi.

Taliban-ledelsen innfører stadig nye restriksjoner som innskrenker kvinners rettigheter. Men i det daglige forholder hun seg til mennene på bakken. For Mahboobi innebærer det forhandlinger for at organisasjonen skal få fortsette.   

– Bistanden minker, men behovet er økende. Mitt håp er at verden fortsatt ser oss og hjelper oss, slik at vi kan bli økonomisk selvstendige.   

Utfordrer kulturelle normer  

Den kjente influenseren og komikeren, Nadima Kakai, bruker humor og sosiale medier for å snakke høyt om grunnleggende menneskerettigheter og skape diskusjon rundt tabubelagte temaer. Hun forteller at hun unngår å snakke direkte om politikk. Men i seg selv er hun en fargeklatt med politisk sprengkraft, og bruker sin posisjon til å utvide vår forståelse av landet.

Under Afghanistanuka fortalte Nadima hvordan hun benytter sosiale medier til å utfordre de mest konservative normene i det afghanske samfunnet. Gjennom sitt arbeid ønsker Nadima å engasjere den afghanske befolkningen i en mer inkluderende og åpen diskusjon om menneskerettigheter, autonomi og selvråderett for kvinner og menn i Afghanistan:   

– Vi trenger å stå sammen og finne løsninger i fellesskap – løsninger som gir selvtillit og råderett over eget liv i et fritt Afghanistan, sa Kakai.   

– Norge har ikke glemt Afghanistan

Onsdag kveld var det duket for årets hovedarrangement, som ble innledet ved at Andreas Motzfeldt Kravik, statssekretær i Utenriksdepartementet ga en grundig redegjørelse for norsk afghanistanpolitikk. Mens andre land har valgt å isolere regimet, har Norge valgt å opprettholde kontakt.  

– Det er lite som tyder på endring i nær framtid. Vi fordømmer regimets politikk som har fratatt befolkningen deres framtid. Med dette kaster de også bort det enorme potensialet som bor i folk. Norge har ikke glemt det afghanske folk, var Kraviks budskap.  

I den påfølgende panelsamtalen ble det stilt spørsmål ved Norges engasjement og hva som er «end goal». Mange har påpekt at effekten av kontakten uteblir, men at situasjonen for befolkningen bare blir verre.

– Endring kan skje gjennom revolusjon eller evolusjon. Sannsynligheten er nok større for det siste. Vi forsøker å identifisere og gi oksygen til de mer moderate stemmene som forhåpentligvis kan dra utviklingen i en mer positiv retning, sa Kravik.

Et hovedspørsmål er om isolasjon av Taliban-styret vil hjelpe eller skade befolkningen. Mange frykter at isolasjon vil gjøre hverdagen verre for afghanerne, mens andre argumenterer for at engasjement ikke vil føre til endring. Forsker i Human Rights Watch Fereshta Abbasi, argumenterer for sistnevnte:

– Over de siste årene har Taliban visst null tegn til endring. De begår fortsatt grove folkerettsbrudd, som UNAMA [United Nations Assistance Mission in Afghanistan] har dokumentert. Dette inkluderer vilkårlige drap på ansatte fra Ghani-regjeringen, arrestasjoner av journalister, aktivister og kvinnelige demonstranter. Så hva har vi egentlig oppnådd med engasjement og dialog med Taliban?  

Talibans naboer   

Internasjonale sanksjoner og frosne valutareserver har lammet Afghanistans økonomi. For å få fart på økonomien, har Taliban særlig søkt samarbeid om infrastruktur med Kina, Iran og Usbekistan. William Byrd, professor i økonomi ved det amerikanske fredsforskningsinstituttet (USIP), kommenterte hvordan landet har forsøkt å styrke handelsforbindelser, selv om resultatene hittil har vært beskjedne.   

– Målet er å knytte regionen tettere sammen og sikre stabile verdikjeder. Afghanistan er kanskje verdens største rundkjøring, men som vi vet skjer det sjeldent noe i midten av en rundkjøring. Landbruket og vannkraft er ressurser som faktisk kan ha et potensial, poengterte Byrd.  

Etter at USA trakk seg ut, økte Kina sin tilstedeværelse i landet. Særlig er det gruveindustrien, samt olje og gass som har trukket til seg investeringer fra kinesiske selskaper. Ifølge PRIO-forsker, Ilaria Carozza, er det ikke fordi ledelsen i Beijing er opptatt av den økonomiske gevinsten eller at de liker Taliban:   

– Kinesiske myndigheter spiller et langsiktig spill. For dem handler det om å overta økonomisk hegemoni fra USA.   

Forholdet til Pakistan er derimot kjølig. Pakistan anklager regimet for å huse pakistansk Taliban og andre ekstremistgrupper som står bak en rekke koordinerte angrep i landet.   

Pressens kår   

Fri presse er nærmest ikke-eksisterende, og journalister løper en høy risiko. En av dem er forfatter og journalist, Khalid Qadery, som satt fengslet i ett år. I samtale med Elisabeth Eide, fortalte han om sine opplevelser og pressens kår i dagens Afghanistan.

– Etter min erfaring, om du vil få til noe må du også oppleve motstand og smerte. Fengselsoppholdet styrket også min kamp, fortalte Qadery som nå bor i eksil.  

Journalister er få, og det eksisterer nesten ingen kvinnelige. Kvinner kan ikke bevege seg fritt uten en mannlig ledsager, og i praksis betyr det derfor at nyhetsbyråer også må ansette en mann for hver kvinne. Kvinner kan heller ikke intervju myndigheter direkte, og spørsmålene må derfor stilles via mannen.   

– Radio har blitt det foretrukne mediet siden Taliban har forbydd å vise avbildninger av levende vesener. Men kvinner er fortsatt kneblet siden lyden av deres stemme regnes som haram. Likevel finnes det smutthull, men kvinner jobber mer i bakgrunnen enn før, utdypet Qadery.  

Finnes det håp for Afghanistan? 

Til tross for de enorme utfordringene Afghanistan står overfor, finnes det små, men viktige rom for håp og endring. Afghanistanuka har vist hvordan både kvinner og menn i landet, ofte under ekstremt krevende forhold, finner måter å skape forandring og drive utvikling på. Deres arbeid handler ikke bare om å overleve, men også om å bygge autonomi, lede og bidra til samfunnsendring – selv i møte med betydelig motstand og risiko.

Afghanistanuka fikk frem hvor utfordrende det er i Afghanistan tre år etter Talibans maktovertakelse. Det var også en anledning til å diskutere muligheter og dilemmaer knyttet til norsk og internasjonalt politisk engasjement. 32 innledere bidro med sin kunnskap og erfaring gjennom 14 ulike seminarer. Dialog-formatet ga også en mulighet for alle interesserte til å dele sine synspunkter og refleksjoner rundt hva det vil si å vise solidaritet med Afghanistan i dag.  

Respekt for menneskerettighetene, økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse henger tett sammen. Afghanistanuka beviste at det er behov for arenaer der utfordringer, dilemmaer og muligheter diskuteres åpent. Vi gleder oss over at så mange fant tid til å delta på arrangementer sent og tidlig. Det viser at Afghanistan fortsatt engasjerer.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Afghanistankomiteen.

I 2023 har teamet i Chile videreført arbeidet i høyt tempo. Fire års dialog- og forsoningsarbeid har satt sine spor i den offentlige samtalen. Året har også vært preget av 50-årsmarkeringene for militærkuppet i 1973, noe som også gjenspeiles i høye aktivitetstall.

Kapasitet og vilje til dialog

Nansen Fredssenters arbeid i Chile kom i gang i oktober 2019 etter at landet opplevde sterke protester med krav om sosiale reformer og behov for en ny grunnlov. Mange fryktet for demokratiets fremtid. På direkte forespørsel fra den forrige regjeringen samt et nettverk av sivilsamfunnsaktører kalt Nuevo Pacto Social («En ny sosial pakt»), har senteret bidratt med dialog i en vanskelig tid. Arbeidet er støttet av det norske utenriksdepartement og den norske ambassaden i Santiago.

Kort tid etter at protestene startet, satte senteret i gang med Encuentros Nansen, møteplasser for fortrolige samtaler mellom sivilt samfunn, politiske ledere, studenter og akademia, privat næringsliv og andre institusjoner. I etterkant har senteret bidratt med kapasitetsbygging gjennom et nært samarbeid med 15 universiteter.

To grunnlovsprosesser har blitt gjennomført i kjølvannet av opptøyene i 2019, og begge forslag har blitt stemt over av flertallet i befolkningen. I disse prosessene ble senteret invitert for å gi faglige innspill til begge grunnlovsprosessene, deriblant til Grunnlovsforsamlingen i plenum. Senteret er en av kun tre eksterne som har fått denne muligheten.

Høy aktivitet

Dialogaktivitetene i Chile har to formål: Å formidle kunnskap om dialogog erfare dialog. I et svært polarisert samfunn er det ikke lett for mennesker med ulike politiske og kulturelle bakgrunner å snakke sammen. Hensikten i en dialogprosess er ikke nødvendigvis å finne løsninger, men å få innsikt i hvordan man kan reparere brutte relasjoner og finne en ny vei ut av konfliktene. For å få til dette trenger man tid.

I 2023 nådde senteret totalt 4700 mennesker direkte i Chile, fordelt på 81 aktiviteter. Dette inkluderer 39 dialogworkshops, samt 5 Encuentros Nansen («Møteplass Nansen»). Disse videreføres i 2024.

Stadig flere statlige institusjoner har deltatt i dialogaktiviteter. Blant disse finner vi representanter fra departementene for utdanning, infrastruktur, landbruk, utenriks og politi.

Gamle og nye sår

2023 markerte også femti år siden det blodige militærkuppet i Chile. Fremdeles gjør mange gamle og nye sår det vanskelig å snakke sammen.

I forbindelse med markeringen har senteret bidratt ved flere arrangementer, deriblant ved Museet for minner og menneskerettigheter (Museo de la Memoria y los Derechos Humanos), som ivaretar dokumentasjon om militærkuppet i 1973 og dets ofre, Det nasjonale kontoret for religiøs dialog, kvinnelosjen og flere universiteter. Senteret har også holdt appeller om dialog og konfliktløsning for blant annet Hærens krigsskole, samt holdt et webinar for 500 militærpoliti. 25 offiserer herfra har også deltatt i regionale dialogworkshops.

Økende interesse

Senteret merker også en økende interesse for arbeidet utenfor Chiles grenser, og har blant annet bidratt med webinarer om dialogens prinsipper i Peru, Colombia og Venezuela. Dette bidrar til erfaringsdeling og til å bygge  verdifulle nettverk på tvers av landegrenser.

I Cali og Medellin i Colombia har senteret samarbeidet med ulike nettverk av sivilt samfunn. I Peru ble det gjennomført webinarer for Acuerdo Nacional, et nasjonalt forum for demokratisk deltakelse og samhandling mellom regjeringen og politiske partier i kongressen. I Venezuela har senteret samarbeidet med kontoret til FNs stedlige representant, i forbindelse med deres dialogprosjekt for myndigheter og sivilt samfunn.

Fortrolige samtaler

Stadig flere chilenere får kjennskap til dialogmetoden, mye på grunn av Nansen Fredssenters  arbeid. I en polarisert kontekst er det også viktig å holde opinionen informert. Samtidig er det viktig å ta hensyn til at det kommer fram opprivende historier  i dialogmøtene, og det ikke er alt man kan fortelle. Dialogrommet skal føles trygt for den som deltar.

For å møte informasjonsbehovet har senteret valgt å skrive blogger med oppsummerende refleksjoner. Disse publiseres på hjemmesidene til universitetene vi samarbeider med. I 2023 stod senteret for 7 blogginnlegg. Senterets arbeid har fått god dekning i media med omtrent 95 publikasjoner, inkludert flere intervjuer og kronikker.

Et annet samtaleklima

Det er vanskelig å si når en dialogprosess har kommet helt i mål – i hvert fall i denne omgang. Til det kreves det mer tid for å bygge tillit. Nansen Fredssenter  har bidratt til å løfte verdien av å snakke sammen, og dette er også noe som har begynt å prege det offentlige ordskiftet. Tross sine ulikheter og uenigheter ser vi at de som deltar i dialogen forblir i samtalen og at de ønsker å fortsette og oppmuntrer andre til å lære mer om dialog.

President Gabriel Boric har invitert Nansen Fredssenter til å fortsette sitt arbeid i Chile. Teamet i Chile består av fem personer, og ledes fra Norge av Alfredo Zamudio. Prosjektet er planlagt avsluttet i oktober 2025.

– Dialogmetoden innebærer hovedsakelig å få folk i tale – at man legger til rette for samtaler som gjør at folk er trygge nok til å dele det de har på hjertet. Dette er veldig viktig i Afghanistan, for det er mange som ikke er vant til å bli hørt, særlig kvinner og unge, forteller Norunn Grande, spesialrådgiver ved Nansen Fredssenter.

– Vi fokuserer både på lokalsamfunn og husholdninger. På lokalsamfunnsnivå kan dette bety å forstå og transformere konflikter i og mellom landsbyer, mellom etniske grupper og mellom ulike samfunnsmedlemmer. I husholdningen kan dialogtilnærmingen bidra til å forebygge vold gjennom bedre kommunikasjon mellom ektefeller, mellom foreldre og barn og i storfamilien, forteller Grande.

Norunn Grande har et langvarig engasjement for Afghanistan blant annet med lokallagsarbeid og ulike verv i Afghanistankomiteen (NAC). Gjennom arbeidet ved Nansen Fredssenter utviklet hun et program med fredsundervisning for flyktninger, der unge afghanere i Norge – som vil bidra til fred og utvikling i hjemlandet – ble invitert til seminarer, sommerskole og besøksreiser til Afghanistan.

Her kan du lese om et av disse kursene som ble holdt i regi av Nansen Fredssenter og Afghanistankomiteen.

Siden 2014 har hun samarbeidet med Afghanistankomiteen om opplæring i dialog og fredelig konfliktløsning for lokalt ansatte fra ulike provinser. De har som oppgave å lære opp og inkludere flere kolleger og samarbeidspartnere lokalt for å bidra til bedre kommunikasjon og forståelse på tvers av konfliktlinjer og forebygge vold.

LES MER: Hva har vi lært etter tre år med Taliban?

LES MER: Talibans politikk struper menneskerettigheter i Afghanistan

LES MER: Ingen fred og stabilitet i Afghanistan uten rettigheter for kvinner

Å bli sett som et individ

I introduksjonen av metodikken brukes øvelser som går på identitet for å utforske mangfoldet i identiteten til deltakerne. I Afghanistan er det vanlig å se seg selv og andre som del av en gruppe – et kollektiv, enten det er basert på etnisitet, stamme eller familie. Derfor kan det være vanskelig å se både seg selv og andre som individ, noe som står i kontrast til vestlig kultur der vi er mer vant til å tenke på oss selv som enkeltindivider.

– Vi åpner opp med øvelser som utfordrer deltakerne til å se på de mange sidene de har ved sin identitet. Dette kan for eksempel være interesser og hva de liker, som de reflekterer over og deler i gruppen. Det trenes særlig på å lytte til hverandres historier, følelser og behov. Dette skaper forståelse, det gjør at de blir bedre kjent med hverandre på en dypere måte og at man opplever helt nye sider ved både seg selv og andre, forklarer Grande.

Gjennom bedre kjennskap til hverandre bygges tillit. Da er det viktig å ikke bli trakassert eller arrestert for det man sier, noe som er et grunnleggende prinsipp i dialogarbeid.

Å bryte sosiale grenser

Afghanistan har en nokså sterk debattkultur. Deltakere på dialogkurs forteller at de ikke er vant til å lytte til hverandre. De er mer opptatt av å snakke selv og kjempe for sine standpunkter. I dialog er målet å forstå en annen person og selv bli hørt, ikke å vinne over den andre som i debatt. En viktig del av dette er å ikke stille ladede eller ledende spørsmål, men heller spørsmål som inviterer andre til å dele sine tanker, meninger og perspektiver som de ikke ellers får gjort.

– I konfliktsituasjoner lever folk ofte segregert og har ikke tilgang til hva folk mener på "den andre siden”. Poenget med dialogen er å føre mennesker sammen på tvers av disse konfliktlinjene, som ofte er basert på etnisitet, kjønn og alder. Det er særlig sterke konflikter mellom det tradisjonelle og det moderne. Unge er forventet å vise respekt for de eldre, noe som er utfordrende når de ønsker endringer de eldre ikke vil ha. Dialogmetoden brukes også mye for å løse konflikter innad i familier, mellom ektefeller for eksempel, forteller Grande.

I Afghanistan så har man tradisjon for shuraer og jirgaer, der eldre menn sitter i sirkler og tar de store avgjørelsene i lokalsamfunnene. Med dialogen ønsker man å utvide denne sirkelen, altså å få med unge og kvinner, og med en tilrettelegger som tilrettelegger for et trygt rom med forståelse og åpenhet, samt påser at alle kommer til ordet.

– Dette er basisgrunnlaget for fred. Skal man bygge varig fred så må man inkludere alle medlemmene av samfunnet. Dette har ofte vært feilen i Afghanistan og i andre konfliktområder. Når alt gjøres på topp-planet, så får man ikke med seg grasrota og da blir det ingen varig fred. Vi bruker begrepet “peace from below”, altså å bygge freden nedenfra med folk som tar ansvar for egen framtid.

Kartlegging og fasilitering

– En stor del av dialogopplæringen er kartlegging av konflikter. Dette er en form for konflikt-analyse, der vi kartlegger hva konflikten handler om, hvem som er partene, hvilken relasjon partene har til hverandre og hvordan de påvirker hverandre, sier Grande.

Her veiledes deltakerne av en uavhengig tilrettelegger, som ikke kommer med egne forslag til løsninger, men som legger til rette for at partene selv skal finne fram til disse på egenhånd. Rollen til tilretteleggeren er å passe på at alle skal få snakke fritt, slik at det skapes en trygghet i rommet. Dette er særlig viktig når det er snakk om sårbare og vonde temaer, slik det ofte er.

Jordmødre og brobyggere

– Dialogprogrammet til komiteen startet med workshops rettet mot afghanske jordmødre, som ble kalt “Midwives for Peace”. Jordmødre har en helt spesiell rolle, siden det er et av de få kvinneyrkene som blir akseptert av Taliban ettersom de også er avhengige av deres tjenester for å få friske barn. Jordmødrene deler sine personlige historier og perspektiver om krigen til lokale Taliban på klinikken. Dette gjør ofte inntrykk på de unge guttene som er rekruttert til Taliban. Fortellingene personifiserer og virkeliggjør deres krigshandlinger. Konsekvensene av krigen for folks helse og dagligliv blir tydelige. Jordmødrene står her i en særskilt stilling som mulige brobyggere, sier Grande.

Fredsarbeid er avhengig av det vi kaller for brobyggere, altså individer som driver tillitsbygging gjennom å skape forbindelser i samfunnet på grasrotnivå. Sammen med tilretteleggerne er disse også med på å videreføre dialogmetoden til andre gjennom spesifikke opplæringskurs. For eksempel drar de til sine egne lokalsamfunn eller ut til avsidesliggende landsbyer der de har hovedansvar for å ha workshops og for å drive opplæring og kursing.

Tverrgående i alle programområder

Dialog og fredelig konfliktløsning er tverrgående tema som inkluderes i alle programområdene og sektorene som Afghanistankomiteen jobber med. I Kabul fikk ulike personer fra kontorene i provinsene vi jobber i, intensiv opplæring i dialogmetodikk og tillitsbyggende kommunikasjon. De tar dette i bruk i fagområdene slik som i jordbruk og i helse, blant annet igjennom kursing av sine ansatte. I utdanningsprogrammene våre kan man bruke metodikken veldig aktivt og direkte med elevene.

Siden 2019 har 80 personer mottatt opplæring direkte fra Afghanistankomiteen, og til sammen har disse igjen lært opp over 2600 medlemmer av lokalsamfunn, som inkluderer blant annet lærere, religiøse ledere og shura-medlemmer. Videre har nesten 1300 studenter fra 17 provinser, som studerer ved helseinstituttene våre, fått opplæring i dialog og fredelig konfliktløsning – og har fått verktøy til å «bygge freden nedenfra».

Teksten er tilpasset fra en opprinnelig tekst, publisert av Afghanistankomiteen 21. juni 2022. Den kan leses i sin helhet her. Alle foto: NAC.