På bakrommet med Taliban

– Det handler om å finne arenaer hvor disse strenge mennene kan være ‘greie’, sier Ayesha Wolasmal.

Hun har lang fartstid i Afghanistan og jobber nå med det globale partnerskapet mot polioutryddelse. De siste årene har hun hyppig reist inn og ut av landet, og sett utviklingen fra vondt til verre under Taliban. Dette ble også bok og nylig vant hun Brageprisen for «Tusen dager med Taliban».

jeg forsøker å forholde meg til han som et menneske. Har han og jeg noe til felles? 

Ifølge Wolasmal må du bokstavelig talt komme deg på bakrommet dersom du ønsker en ekte samtale. Hun beskriver hvordan et slikt møte kan utarte:

– De har som oftest et vanlig kontor, men bak skrivepulten er det gjerne et nytt rom der den virkelige kontakten foregår. Taliban-lederen sitter, eller nærmest ligger på en haug av tepper og puter. Det er mye «smalltalk», telefonen hans ringer i ett kjør og det drikkes søt te. Man må være tålmodig og etter noen timers tedrikking kan man kanskje sirkle seg inn på det man egentlig vil snakke om.

Terje Watterdal gjenkjenner denne dynamikken i hans arbeid som landdirektør for Afghanistankomiteen. Dialog med Taliban på ulike nivå er en del av hans daglige arbeid og nødvendig for å styrke helse, utdanning og naturforvaltning på landsbygda.

– Utad må han fremstå sterk og streng overfor sine egne, men jeg forsøker å forholde meg til han som et menneske. Har han og jeg noe til felles? Selv i Taliban finnes det folk det går an å snakke med.

– Ingen liker å bli snakka til

– Å snakke med Taliban går greit, men jeg kan ha større problem med FN, uttrykker Wolasmal.

Hun og Watterdal mener at mange FN-arbeidere ikke har knekt koden.

– De snakker ikke med dem, men til dem. Hvem liker å bli snakka til? Spør Watterdal retorisk. Han påpeker også at dette er mennesker som har kjempet for noe de tror på, en kamp de også har vunnet.

Den egentlige makten sitter ikke i hovedstaden Kabul, men i Kandahar, Talibans ideologiske bastion. Teknisk sett har FN klarering i regionen, men opererer under betydelige begrensninger.

FN står i en skvis siden de som mellomstatlig organisasjon ikke kan anerkjenne Taliban som legitim regjering. Dette skaper diplomatiske utfordringer. Humanitære organisasjoner som Watterdal og Wolasmal representerer, har derimot større fleksibilitet og tilgang til den politiske ledelsen.

Afghanere har en sinnsyk form for humor og en rik evne til å tulle og le av det som er upassende.

Regionale forskjeller

Samtalen dreier seg inn på hvordan Talibans maktovertakelse oppleves for den afghanske befolkningen. Ifølge Wolasmal har de regionale forskjellene blitt underkommunisert.

– I Kabul gikk det fra vondt til mye verre på en dag, men i sør var det nok dem som pustet lettet ut og opplevde overgangen som mindre brutal, forklarer hun og utdyper:

– I Helmand-provinsen har det vært harde kamper i 20 år. Helsearbeidere jeg snakket med fortalte om soldater som brukte helsestasjoner som skytestilling, og beskrev den umiskjennelige eimen av brent kjøtt mens de lappet sammen sårede soldater.

«Guttahumor»

Terje Watterdal og Ayesha Wolasmal reflekterer over hvilke egenskaper som har gitt dem et fortrinn i møte med Taliban. Wolasmal, som selv er norsk-afghaner, trekker fram språk, forståelse for kulturelle koder samt hennes nysgjerrighet og interesse for folk. Watterdal forteller at man som utlending automatisk får noen friheter, men at alderen også har gitt han en del respekt og «goodwill» på kjøpet.

– Det handler også om å holde maska og ikke vise frykt, sier Watterdal.

– Man må ha noen «icebreakers» på lager. Afghanere har en sinnsyk form for humor og en rik evne til å tulle og le av det som er upassende. Det er mye hard humor og guttahumor, parerer Wolasmal.

Ansikt til ansikt med krigsherrer

Det som preger meg mest er at andre stiller spørsmål ved min moralske kompass.

Det oppstår gjerne absurde situasjoner og man trenger en god dose med galgenhumor. Likevel er det alltid et alvorlig bakteppe. Gjennom sitt arbeid møter de fortvilte mennesker som har mistet frihet og framtidsmuligheter, og sitter ansikt til ansikt med brutale krigsherrer.

Hvordan har det påvirket dere? Spør Norunn Grande.

– Jeg hadde behov for å skrive ned opplevelsene mine. Det hjelper også å snakke med likesinnede som Terje. Men det som preger meg mest er at andre stiller spørsmål med mitt moralske kompass fordi jeg snakker med Taliban, sier Wolasmal.

– At jeg faktisk kan reise ut og inn av landet har en enorm psykologisk effekt. Samtidig føles det vanskelig overfor mine afghanske kollegaer som ikke har den samme friheten, forteller Watterdal.

Må velge sine kamper

På spørsmålet om hva de har lært gjennom kontakten med Taliban er de samstemte om betydningen av fleksibilitet og tålmodighet.

– Det som fungerer på én fungerer ikke nødvendigvis på alle. Du hopper ikke rett inn i det, men må skape en trygg ramme og det tar tid. Du må velge dine kamper og være taktisk i måten du legger fram ting på. Men viktigst av alt, aldri gi opp, sier Watterdal.

– Taliban kommer i ulike falsetter. Det finnes også en del «leftovers» fra det gamle statsapparatet, og de kan være enda skumlere. For dem handler det om opportunisme og overlevelse. Mange av de som kunne hatt en positiv påvirkning på samfunnsutviklingen har dratt, sier Wolasmal.