Av Mina Gerhardsen, leder Nansen Fredssenters faglige råd
«Alle har rett til å ha egne meninger, men ikke egne fakta», har den amerikanske politikeren og diplomaten Daniel Patrick Moynihan uttalt en gang.
Da han døde i 2003, så verden en del annerledes ut enn den gjør nå. I dette samme året, altså 2003, lagde Harvardstudenten Mark Zuckerberg programmet Facemash, forløperen til Facebook. Sammen med andre sosiale medier har det vært med på å forme hvordan vi snakker sammen – og ikke snakker sammen – i verden nå. I dag er dette verdens største plattform for sosiale medier, med nær tre milliarder brukere i måneden. Facebooks nyhetsstrøm gjør at vi er oppdaterte på venners liv, nye jobber, nye babyer og konfirmanter og tips til reiseliv eller middagsinspirasjon. Facebook har også blitt den viktigste siden for å dele politisk informasjon – og desinformasjon. Slik skapes harde skiller og parallelle virkeligheter, der mennesker kan finne likesinnede som også tror at korona kommer av at utbyggingen av 5G-nettet eller at Bill Gates har sørget for at alle som får vaksinen mot covid-19 samtidig får en chip under huden fra Microsoft.
Ulik virkelighet
Vi ser stadig mer av at vi ikke lever i samme virkelighet. De som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer kan finne seg sitt eget nettverk av likesinnede, som forsterker troen på egne fakta og som heier hverandre fram. I norsk debatt er vi ikke bare uenige om hvor mange ulv og bjørn det bør være, men hvor mange det faktisk er. To av tre amerikanere som stemte på Trump i 2020-valget tror fortsatt at dette ble kuppet og at feil president nå sitter i det hvite hus.
I dag ser vi en del av de samme trekkene de så da, med større rom for fascistisk tankegods, troen på at noen mennesker er verdt enn andre og ønsket om den sterke og enerådende lederen.
Når det ikke lenger er meningene som skiller oss, men også fakta, blir det enda viktigere at flere lærer seg å lytte. For det er ingen av oss som skifter mening om vi blir utsatt for angrep om at «du tar feil!» eller om man blir gitt negative merkelapper. Da lukker vi ørene, og blir enda mer sikre på at vi hadde rett hele tiden.
Nansenskolens stiftere hadde sett fascismens frammarsj i Europa, og frykten for det de så, var mye av grunnlaget for å opprette stiftelsen Nansenskolen, som nå har to virksomheter, folkehøgskolen og Nansen Fredssenter. I dag ser vi en del av de samme trekkene de så da, med større rom for fascistisk tankegods, troen på at noen mennesker er mer verdt enn andre og ønsket om den sterke og enerådende lederen. En del av dette bildet forsterkes av opplevelse av utenforskap, der skillene i samfunnet vokser og gapet mellom de såkalte «somewheres» og «anywheres» øker. Opplevelsen av hva som er virkeligheten blir også ulik, vi får ikke bare hver våre meninger, men også hver våre fakta.
Økte avstander
Det er fristende å gå til angrep på holdninger man ikke liker. «Basket of deplorables», sa daværende presidentkandidat Hillary Clinton om velgerne til motstanderen Donald Trump. Betegnelsen som forkastelige mennesker gjorde ikke at disse velgerne gikk i seg selv, vurderte sine holdninger til likestilling og mangfold og byttet side i politikken. Isteden lagde de seg trøyer hvor det sto «deplorable» og ble enda mer tro i sin oppslutning om Trump.
Dialog er ikke en svak metode. Den kan ha enorm kraft.
I dette bildet, der mennesker slutter å snakke sammen og der avstandene mellom oss øker, blir «Nansenmetoden», dialogen, så viktig. Å sette mennesker sammen og legge til rette for en dialog som er helt åpen, uten rett eller feil svar og uten en løsning som ligger klar ved enden, er det som kan gjøre avstanden mindre og juvene vi har skapt mellom oss mindre dype.
Kraften i dialog
For det er ved å snakke sammen, lytte og få innblikk i hverandres virkelighet og verden, at vi kan se mulighetene som kan føre oss framover. Dialog er ikke en svak metode. Den kan ha enorm kraft. Men som metodikken til Nansen Fredssenter er så tydelig på: Det starter med å lytte. Å lytte uten innvendinger eller motforestillinger. Bare å ta imot. For det er først når vi lytter for å lytte og ikke for å vente på den pausen i ordstrømmen som gjør at vi kan kaste oss på og snakke selv, at vi faktisk lytter.
Nansen Fredssenter sine rådgivere er til stede i mange ulike kontekster, fra Chile og Afghanistan til Polen og skoler i Norge. Utfordringene er ulike, men metodene ligner. Det handler om å komme videre fra en versjon der vi sitter med hver vår virkelighet og hver våre fakta, til en der vi i det minste klarer å se hverandres virkelighet – og så må vi ta de videre skrittene derfra, enten vi snakker om naturforvaltning, demokratibygging eller fremmedfrykt. Men det starter med at flere lærer seg kunsten å lytte.