I likhet med andre kvinneundertrykkende samfunn, har afghanske kvinner måttet lide mye opp gjennom historien. Kvinner har vært ofre for islamsk fortolkning og sterke politiske ambisjoner i landet. I det skiftende politiske landskapet gjennom femti år, har ulike makter utnyttet eller redusert kvinners frihet for egen gevinst.
Horia Mosadiq var en ung jente da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979. I dag er hun en kjent menneskerettighetsforsvarer, og har særlig jobbet med tema som fred, rettferdighet, kjønn og vold i nære relasjoner. Under Afghanistanuka tidligere i år, deltok hun i flere samtaler om Afghanistan og pågående humanitære kriser i landet. Hun forteller om en tid da myndighetene var opptatt av kvinners rettigheter.
– Jeg husker at moren min brukte miniskjørt og tok oss med på kino. Tantene mine gikk på universitetet i Kabul, men den sovjetiske invasjonen endret alt.
Før invasjonen i 1979
Når vi tenker på afghanske kvinner, vil nok mange se for seg kvinner i burka eller det kjente National Geographic-bildet av den afghanske jenta Sharbat Gul. Men dette er ikke hele bildet.
Kvinnekamp i Afghanistan går tilbake til slutten av 1800-tallet mens kong Abdul Rahman Khan regjerte. Hans kone, Bobo Jan, gikk uten slør og representerte ofte kongen i forsoningsprosesser etter feider mellom stammeledere. Som en av få kvinner ridde hun på hest og trente sine kvinnelige tjenere i militære øvelser.
På 1920-tallet ble Amanullah Khan konge i Afghanistan. Han var særlig kjent for sine reformer. Jenter fikk gå på skole, og kvinner kunne velge hvem de skulle gifte seg med. Spoler vi fram noen tiår til slutten av 50-tallet, ble det også mulig for kvinner å gå på universitetet.
I 1973 ble den sittende kongen styrtet av sin egen fetter, Daoud Khan. Han innførte også en rekke reformer som gav kvinner større frihet. Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan noen år senere, strammet undertrykkelsen til. Men kvinners delaktighet i samfunnet var fremdeles noe som ble oppmuntret.
Da kommunist-regjeringen falt og Mujahedin-fraksjonene («geriljakrigere») vendte seg mot hverandre, ble kvinners frihet krigens første offer. Dette ble starten for en nedadgående spiral for kvinners frihetskamp på bakgrunn av krig, fattigdom og migrasjon.
Kvinners rettigheter under Taliban
I 1994, da Taliban kom til makten, innførte de et strengt og kvinneundertrykkende regime. Taliban stengte alle skoler for jenter og krevde at kvinner skulle holde seg hjemme med mindre de ble ledsaget av en mannlig slektning. De fengslet, torturert og henrettet kvinner som hadde utvist «dårlig moral».
Disse minnene sitter ferskt i minnet for mange av dem som er født før den vestlige militære invasjonen i 2001. Da Kabul falt for andre gang i august 2001, var det mange som reagerte med sjokk og vantro, inkludert Mosadiq.
Selv om hun var i London denne dagen, merket hun at situasjonen hadde forverret seg på kort tid. Dagen da Kabul falt, brukte hun mye tid i telefonen for å forsikre seg om at hennes familiemedlemmer var trygge. Hun beskriver situasjonen som «kaotisk for alle afghanere både i og utenfor landet».
– Kaoset startet idet president Ghani forlot landet. Det var en panisk stemning og mange redde kvinner ringte meg og gråt.
Taliban innførte på nytt et regime basert på de samme kvinneundertrykkende prinsippene. De stengte skoler for jenter, og kvinner fikk forbud mot å jobbe, foruten innen helse og utdanning. De påla kvinner å dekke seg til og de fikk ikke lov til å drive med sport, gå i parker eller til offentlige bad.
Føler seg sveket
Selv om Afghanistan alltid har vært et patriarkalsk samfunn, gjorde kvinner betydelige framskritt i tiden etter invasjonen i 2001, i hvert fall i byene.
– Kvinner tok del i helsearbeid, politikk, sosialt arbeid, utdanning og i økonomisektoren. Generasjonen født etter invasjonen, har ikke de samme erfaringene og minnene fra tiden før, selv om kvinnediskriminering alltid har vært til stede i samfunnet.
Talibans innføring av et nytt «kjønnsapartheid» har fått mange kvinner til å stille spørsmål ved det internasjonale samfunnets forpliktelser. Mosadiq forteller at mange kvinner føler seg sveket.
– Som en person som selv har jobbet med kvinner og menneskerettigheter i det internasjonale samfunnet, må jeg ærlig si at opplevelsen har vært bitter. De har ikke vært ærlige mot oss. De hadde ikke mot til å fortelle oss sannheten og fortsatte å lyve for afghanerne. De trodde ikke en gang deres egne løfter.
Hun mener at de vestlige militære maktene ikke tok i betraktning kvinners delaktighet i samfunnet, under fredssamtalene med Taliban i 2019, og kom ikke med tydelige krav om at kvinners frihet skulle respekteres.
Hva kan gjøres?
Afghanske kvinner, fra eliten til grasrota, har de samme kravene om fundamentale menneskerettigheter. For første gang i historien står de samlet som en felles bevegelse som krever endring. Dette gir et lite lysglimt av håp for mange afghanere.
Mosadiq mener at det er viktig med en samlet bevegelse, men når de som sitter ved makta ikke lytter og fortsetter med å undertrykke, har man begrensede muligheter for å skape endring. Derimot kan kvinner med tilgang til bedre plattformer utenfor Afghanistan, bidra til å forsterke deres stemme.
– Kvinner i Afghanistan har et ganske enkelt krav. De krever ikke at man skal kopiere vestlige land, men rett og slett at grunnleggende menneskerettigheter blir respektert. Vi som lever utenfor i diaspora, kan være en stemme for dem.
Mosadiq talte også til FN under et seminar om kvinners rettigheter i mars. Hun ba om færre ord og mer handling fra det internasjonale samfunnet. Hun setter sin lit til den nye generasjonen og til alle kvinnene i Afghanistan. Dem vil hun fortsatt kjempe for som aktivist og menneskerettighetsforsvarer. Hun understreker at kvinner i Afghanistan har vist et ekstremt mot, og hun håper at de kan endre samfunnet.
Hun påminner det internasjonale samfunnet om å huske på at landet tilhører det afghanske folk, ikke Taliban.
– Verden skal ikke glemme det afghanske folk, spesielt ikke kvinnene.
Teksten er skrevet av Hasina Shirzad.