Anita har frem til nå ledet prosjektet Sunn Idrett, rettet mot ungdom.

-Vi er svært glade for å ha fått Anita med på laget i det viktige arbeidet mot fordommer og gruppefiendtlighet. Hun kjenner området, har solid erfaring fra arbeid med skoler, er god til lagbygging og har samtidig internasjonal erfaring, sier Alfredo Zamudio, leder for Nansen Fredssenter.

Dembra står for “demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme”, og tar utgangspunkt i den enkeltes skoles erfaringer. Tilbudet er gratis, og er skapt ut fra erkjennelsen av at en demokratisk kultur basert på deltakelse og kritisk tenkning, er det som gir den beste forebyggingen av holdninger som truer demokratiet.

-Jeg kan knapt tenke meg noe mer meningsfylt å jobbe med. Nansen Fredssenter og Dembra tar tak i en av dagens viktigste utfordringer i samfunnet, nemlig at meningsutvekslingen både i Norge og i utlandet bærer stadig mer preg av polarisering og fiendtlighet, framfor forsøk på å forstå hverandres utgangspunkt, sier Anita.

Er dette noe for din skole? Ta kontakt!

-Lærere og rektorer som ønsker å jobbe sammen med oss er velkomne til å ta kontakt. Vi får mange henvendelser og det er veldig lurt å være tidlig ute, oppfordrer Anita Rapp-Ødegaard, som starter i den nye jobben 4. mars.

Nansen Fredssenter arbeider for fred gjennom kurs og dialogopplæring i Norge og internasjonalt, og med å legge til rette for dialog ved konflikter. I Norge samarbeider senteret også med skoler og kommunale etater som etterspør kunnskap om dialog, og som ber om råd angående konflikthåndtering.

Anita Rapp-Ødegaard nås på 906 70 761 eller anita@peace.no.

-Aktiv lytting og åpne spørsmål kan utgjøre en stor forskjell. Når situasjoner og prosesser oppleves som vanskelige, kan dialog bidra til å finne løsninger, sier Nina Lande, SLT-koordinator i Skedsmo kommune.

Til daglig jobber Lande med samordning av rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak rettet mot barn og unge. Nylig deltok hun på et ukelangt kurs i regi av Nansen Fredssenter, med deltakere som arbeider i Afghanistan, Somalia, Danmark, Ukraina og Norge. Blant utbyttet var verktøy for å legge til rette for dialog i vanskelige situasjoner.

-Den lyttende og spørrende metoden jeg lærte hos Nansen Fredssenter har fungert veldig bra under møtene jeg har deltatt i etter kurset. Jeg bruker nå litt ekstra tid på å oppdage og finne mer ut av hva som ligger bak folks meninger, og spørre deltakerne om å fortelle mer, forklarer hun.

Tillit er en grunnstein i kommunens arbeid

Også der det ikke finnes synlige utfordringer, kan dialogtiltak være svært konstruktive.

-Dialog skaper tillit, og tillit er en grunnstein i kommunens arbeid. Dette er svært positivt både for innbyggerne og for oss som jobber i kommunal sektor, fortsetter hun.

Sammenslåing av kommuner er en stor forandring, og ansatte kan føle usikkerhet i sin nye hverdag. Inkluderende samtaler kan hjelpe og bidra til å finne løsninger.

-Det er naturlig at folk har mange spørsmål, og mange kvier seg for å snakke i åpne møter fordi de kanskje føler de at de må ta stilling og ha en tydelig mening før de kan uttale seg i plenum. Det er viktig å la dialogen skape trivsel og et godt samarbeid. Tillitskapende arbeid er nødvendig når kommuner slås sammen, mener Lande.

Kan gå glipp av gode innspill

SLT-koordinatoren har merket seg at fellesskapet kan gå glipp av gode innspill uten et bevisst forhold til dialog, og dersom graden av tillit til de andre i rommet er lav.

-Vi må være klare over at gode forslag kan bli oversett hvis man ikke har nok tillit til hverandre, understreker hun.

Lande har selv ikke møtt på noen konflikter idet Skedsmo og nabokommunene blir til nye Lillestrøm kommune.

-Utfordringen er ulike arbeidskulturer. Vi har ulik organisering som har betydning for hvor avgjørelser blir tatt og hvordan tjenestene utføres, forteller hun.

-Etter at vi har snakket om ting som bekymrer, ser jeg at forslagene til løsninger kommer som perler på en snor. Å se de andres behov er viktig for å komme oss videre på en god og konstruktiv måte. Jeg vil fortsette å benytte dialog som metode i mitt arbeid, og jeg anbefaler dette som et kurs mange av oss burde ta, avslutter Nina Lande.

Er du interessert i kurs på Nansen Fredssenter? Neste mulighet er 19-24. mai 2019.

Nansen Fredssenter har siden 1995 vært et internasjonalt samlingspunkt for dialogarbeid og konflikthåndtering, med erfaring fra blant annet Balkan, Ukraina, Afghanistan, Irak, Colombia og Polen. Senteret tilbyr kurs, opplæring og tilrettelegging av dialog for fred og demokrati. Virksomheten i Norge er voksende, og omfatter blant annet skoler og kommuner som trenger bistand med dialog. Nansen Fredssenter holder til på Nansenskolen på Lillehammer og har også kontor i Oslo.

-For meg var kurset på Nansen Fredssenter fjorårets høydepunkt. Både innhold, oppbygging og gjennomføring var veldig bra, forteller Eva Ulland, som jobber for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

-Jeg hadde en svært lærerik, nyttig og ikke minst morsom uke – med deltakere som villig delte av sin kompetanse og erfaring. Profesjonalitet i kombinasjon med humor er for meg den beste måten å lære på, fortsetter hun.

Kurset Ulland deltok på ga erfaring med å legge til rette for (fasilitere) dialog, og ga innsikt i hvordan deltakerne på best mulig måte kan planlegge og følge opp dialogprosessen. Deltakerne øvde på fasilitering i situasjoner der målet er å gå inn i og jobbe med konflikter.

-Som patruljeleder er det min oppgave å føre dialog med alle parter

Eva Ulland arbeider for OSSE sin spesialenhet i Ukraina, “Special Monitoring Mission”. Deler av jobben innebærer kontakt med sivile som er berørt av konflikten i landet.

-Fasilitering av dialog er noe som er på trappene i oppdraget jeg jobber for, og jeg håper å kunne bidra med min kunnskap. Daglig er vi i dialog med sivilbefolkningen øst i Ukraina, under ulike typer patruljer. Som patruljeleder er det min oppgave å føre dialog med alle parter, og mye av det jeg tok med meg fra kurset vil jeg nyttiggjøre meg av, for eksempel aktiv lytting og hvordan stille de rette spørsmålene, sier Ulland.

Hun mener at kunnskapen om Nansen dialog også kan komme til nytte ved interne konflikter, for eksempel mellom kollegaer eller med ledelsen.

-Jeg er nå skodd til å kunne tilby å fasilitere en dialog eller lede et allmøte. På den måten kan jeg bidra til å løse opp i konflikter, forteller Ulland en måned etter avreise fra kurset på Lillehammer.

-Jeg vil varmt anbefale Nansen fasilitator-kurset til alle – både nåværende og tidligere kollegaer. Svært nyttig, lærerikt og forfriskende, slår hun fast.

-Å kunne stå i uenighet er for meg noe av kjernen i dialogmodellen

I tillegg til OSSE hadde representanter fra Den norske afghanistankomiteen, Dansk flyktningehjelp og inntil nylig FN i Somalia funnet veien til Lillehammer i desember, og det fem dager lange dialogkurset på Nansen Fredssenter. Det samme hadde ansatte i norske kommuner. Thomas Soløst, spesialrådgiver i grunnskoleadminstrasjonen i Bærum kommune, var en av dem.

-Å kunne stå i uenighet er for meg noe av kjernen i dialogmodellen. Vi trenger ikke nødvendigvis å velge den ene eller andre siden, vi trenger ikke være partiske.Ved å legge de ulike synspunktene ved siden av hverandre får vi innsikt i hverandres ståsted, forteller Soløst.

-For meg har dette en verdi både i min jobb med ungdom og i administrativ samhandling, for eksempel når det gjelder ulike syn på noe forvaltningsmessig eller oppgaver, fortsetter han.

-Fordelen er økt sjanse til å bevege seg videre

Soløst beskriver Nansen dialog som å lære å se med andre briller. Dialog-metoden gir et bredere perspektiv på en utfordring, i stedet for et tunnelsyn som ofte kan føre til fastlåsthet. Fordelen er økt sjanse til å bevege seg videre.

-Jeg ser verdien blant annet som en modell for håndtering av verbal uenighet med medmennesker. Når jeg mestrer dette, lytter jeg på en bedre måte, og jeg får bedre innsikt i andres perspektiver og meninger, fortsetter Soløst.

Å hele tiden skulle komme med motsatt argumentasjon er ikke dialog. Selv noe så enkelt som å gjenta det andre sier med egne ord har en effekt, understreker han.

-Jeg benytter kunnskapen om dialog til å bli bedre på kommunikasjon og relasjonsbygging

Soløst hadde stor sans for den delen av kurset som handlet om verdier.

-Etter kurset opplever jeg en bedre kobling mellom egne verdier og utsagn som utspiller seg i en dialog. Jeg har nå gått dypere i hvilke verdier jeg selv står for, og da blir det også lettere å se og forstå verdiene som er verdifulle for andre, forklarer han.

Soløst jobber til daglig med ungdomsrådet og fritidsstipend i Bærum kommune, samt programmet Barnetråkk som handler om å legge til rette for at politikere og planleggere lytter til de unges meninger.

-Jeg benytter kunnskapen om dialog til å bli bedre på kommunikasjon og relasjonsbygging. Jeg vil si at jeg i dag er en bedre utgave av meg selv når det gjelder kommunikasjon, og at forskjellen mellom nå og noen få år tilbake er ganske stor, sier han.

Thomas Soløst avslører at det er ikke bare i jobbsammenheng han har fått utbytte av å fordype seg i dialog.

-Jeg har forandret måten jeg kommuniserer på generelt, også overfor samboer, sønn, bonusdøtre og venner. For meg har dette blitt en del av hvordan jeg ter meg og opptrer.

-Dialog er ingen magi, det er hardt arbeid

Dialog krever viljen til å jobbe med seg selv, og å bli bevisst egne fordommer og holdninger, som kan begrense evnen til å lytte. Dette er en øvelse som krever tålmodighet, og å lytte krever konsentrasjon og tilstedeværelse i øyeblikket, ifølge Christiane Seehausen, dialogrådgiver ved Nansen Fredssenter.

-Dialog er ingen magi, det er hardt arbeid, undestreker hun.

Noe av dialogens mål er å bygge broer mellom mennesker og grupper av mennesker og styrke relasjoner. Tillit er en forutsetning for å kunne få det til.

-Dialog handler om å komme til bunns i hva du egentlig tenker, føler og mener. I en dialog er deltar alle som likeverdige samtalepartnere, forklarer Seehausen, som ledet kurset sammen med Chro Borhan og Norunn Grande ved Nansen Fredssenter.

Dialog handler om trene den bevisstgjorte delen av hjernen. Å gå på autopilot blir som oftest en blindvei inn i angrep og argumentasjon, noe som lett fører til fastlåsthet og lukkethet. Kommentarer, forsvar og angrep er vanlig i debatt. I en dialog er dette fraværende, og byttet ut med å forklare og utdype hva du mener, hva som ligger bak, din erfaring og dine tanker. Dialog handler ikke om å skulle forsvare posisjoner eller argumenter.

-Å være kritisk til andres standpunkter er naturlig, og i en dialog er spørsmål redskapet til å møte kritikken. Dialog handler ikke om å skulle være enige, men heller om må øve på å kunne leve i et uenighetsfellesskap. Dialog handler om å erfare at det går an å jobbe og leve sammen uten å være enige, ifølge Seehausen.

-Et ideal i dialog er at alle spiller på samme lag. Det fins ingen taper eller vinner, kun likeverdige vinnere i form av økt forståelse av hverandre og våre ulike synspunkter. Nansen dialog tar utgangspunkt i at folk selv rommer kapasiteten til å løse sine egne konflikter, avslutter hun.

Av Kai Eldøy Nygaard (tekst og foto)

Om Nansen Fredssenter:
-Har siden 1995 vært et internasjonalt samlingspunkt for dialogarbeid og konflikthåndtering.
-Senteret tilbyr kurs, opplæring og tilrettelegging av dialog for fred og demokrati.
-Har erfaring fra blant annet Balkan, Ukraina, Afghanistan, Irak, Colombia, Polen og flere andre steder.
-Nansen Fredssenters virksomhet i Norge er voksende, og omfatter blant annet skoler og kommuner som trenger bistand med dialog.
-Nansen Fredssenter holder til på Nansenskolen på Lillehammer og har også kontor i Oslo.

Tirana er hovedstaden i Albania, et lite og vakkert og land ved Middelhavet, på Vest-Balkan like nord for Hellas. Å overvinne arven etter fem tiår med diktatur har vært krevende for Albania. Landet gjenvant demokratiet i 1991, men har fortsatt utfordringer med korrupsjon og arbeidsledighet, til tross for de mange positive endringene som har skjedd i årene etter 1991. Å omskape Albania til et demokrati har vært utfordrende, og til tider turbulent.

Nansen Fredssenter ble invitert til å bistå på “Diplohack Tirana 2018” i desember, et konsept der talenter innenfor innovasjon og data ble samlet for å finne måter å forebygge korrupsjon. Bak arrangementet stod organisasjonen OTTOnomy, i samarbeid med “Albanian Institute of Sciences”, med støtte av den nederlandske ambassaden.

I tillegg arrangerte OTTOnomy et møte med albanske studenter på det nasjonale teateret. Utfordringene er store: mange studenter er i konflikt med myndighetene og det nasjonale museets bygg trues med riving. Uansett ståsted i disse spørsmål er det en allmenn oppfatning at dialog er nødvendig, og Nansen Fredssenter ble invitert til å møte kvinnelige parlamentarikere fra alle partier, samt møte med Tiranas borgermester Erion Veliaj.

En kritisk og presserende situasjon

-Møtet med studentene gjorde inntrykk, sier Lori E. Amy, akademisk direktør for OTTOnomy, som var vert for besøket.

-Vi kunne rett og slett ikke forutse at kombinasjonen av tidspunktet for Alfredos besøk, den kraftige effekten han hadde på mennesker her, og det presserende behovet for dialog og forsoning, ville føre til en umiddelbar planlegging av dialog-opplæring, fortsetter hun.

Mens “Diplohack Tirana 2018” foregikk, samlet studenter seg til demonstrasjoner for å vise protest mot eksamensavgifter og det studentene hevder er korrupsjon i utdanningssystemet.

-Alfredos besøk var nyttig fordi han kom med en melding om håp, selv når man har dårlige og vanskelige tider, sier Lori Amy.

Hun beskriver besøket som enormt viktig, og viser til at studentene i etterkant har fremmet samme budskap: behov for dialog som igjen kan bidra til å reparere det sosiale vev og skape gode forhold til utvikling og fred.

De ubehagelige samtalene

Organisasjonen OTTOnomy arbeider med forsoning og dialog i Albania, og skaper møteplasser for å snakke om forskjeller og håndtere konflikter på en fredelig måte.

-Jeg er glad for at vi lykkes med å formidle budskapet om dialog og fred, til tross for en tid med turbulens, sier Alfredo Zamudio, direktør ved Nansen Fredssenter.

-Dialog handler om å våge å ha de ubehagelige samtalene, som det å håndtere de ulike versjoner om Albanias fortid. Hva vi får ut av forsoning avhenger av å finne ut hvordan folk kan forandre det som er mulig, finne eksempler på dialog som fungerer og skape flere slike samtaler, fortsetter han.

-I alle problematiske situasjoner er det noen som gjør det riktige, selv om de er i mindretall. Dette er et positivt avvik, men ofte er vi så preget og fokusert på det som ikke går bra, at vi glemmer å se hvem som gjør det rette. Det sløses med gode muligheter når vi kun ser problemene, og ikke tar oss tid til å se oss rundt og finne de positive avvikene i konfliktsituasjoner. Midt i marerittene er det noen som gjør det rette. Støtt dem, oppmuntre dem og gå sammen med dem, avslutter Alfredo.

Lori Amy mener dette er et sentralt punkt der Albania trenger bistand.

-I situasjonen i Albania i dag trenger vi hjelp til å kanalisere alle våre krefter mot slike produktive budskap og oppnå den endringen samfunnet trenger for å komme seg videre, understreker hun.

Om Diplohack Tirana 2018:
Er en såkalt innovasjonslab, der årets mål var å koble nye sosiale nettverk og å utforske nye ideer, i et samarbeid mellom diplomati og det sivile samfunn.
Engasjement, kreativ tenkning og læring var viktige nøkkelord ,og hovedtema var arbeidet mot korrupsjon.

Om Nansen Fredssenter:
Har siden 1995 vært et internasjonalt samlingspunkt for dialogarbeid og konflikthåndtering. Senteret tilbyr kurs, opplæring og tilrettelegging av dialog for fred og demokrati.
Har erfaring fra blant annet Balkan, Ukraina, Afghanistan, Irak, Colombia, Polen og flere andre steder.
Nansen Fredssenters virksomhet i Norge er voksende, og omfatter blant annet skoler og kommuner som trenger bistand med dialog.
Nansen Fredssenter holder til på Nansenskolen på Lillehammer og har også kontor i Oslo.

Abdoollah er jurist, opprinnelig fra Afghanistan, og kom til Norge i 2003.

-Afghanistan har en ung befolkning som har fått oppleve en viss frihet de siste årene. De har blant annet fått økt tilgang til sosiale medier, TV og radio, forteller Abdoollah.

Han mener det faktum at ytringsfriheten har fått en viss forankring i afghanernes hverdag, ikke bør undervurderes. Han ser at stadig flere våger å kritisere og vise motstand mot blant annet korrupte ledere.

-Et neste skritt vil være at landets regjering tar imot kritikken på en bedre måte, i tillegg til at de i større grad lytter, mener Abdoollah.

Samtidig som folket har fått økt medietilgang, har landet blitt rystet av flere drap på journalister. Afghanske media er under et enormt press, uttalte lederen for en av landets nyhetskanaler til Reuters tidligere i år.

-Drap kan skje med alle i Afghanistan, ikke bare journalister. Men det er klart at journalister er mer sårbare fordi de oppsøker sannheten og er opptatt av forandring, sier Abdoollah.

-Mediene styres av unge som har kunnskap og kompetanse innen IT og journalistikk. Journalistene er som regel unge folk som har lært seg å tenke kritisk. Slik sett representerer journalistene en bestemt stemme som er lett å gjenkjenne blant de yngre generasjonene, fortsetter han.

70 prosent er under 25

Abdoollah viser til at størstedelen av befolkningen er unge mennesker. Cirka 70 prosent av befolkningen er under 25 år, ifølge den svenske afghanistankomiteen.

-Å slå ned på journalister kan lett oppfattes som å slå ned på de yngres stemme, og dermed vekkes sterke følelser i dem. Jeg tror ytringsfrihet da blir enda viktigere for denne gruppen, og den drepte journalisten blir lett ansett som en ekte helt. Til tross for drap på journalister står ytringsfriheten mye sterke i dag enn for ti år siden, forteller Abdoollah.

Han etterlyser politikere som i større grad fremmer forandring og demokrati, og som bidrar til mindre splittelse.

-Jeg opplever at avstanden mellom afghanske politikerne og befolkningen er uheldig og stor. Vi trenger flere politikere som har erfaring med vanlige folks hverdag. Mindre avstand og en mer konkret og tydelig dialog mellom politikere og folket står høyt på min ønskeliste, sier Abdoollah.

Kvinnenes rolle i fredsprosessen

I november representerte Abdoollah Nansen Fredssenter på en konferanse om Afghanistan i Genève (Geneva ministerial conference 2018). Nansen Fredssenter var invitert til et møte om kvinners rolle i fredsprosessen i Afghanistan. Blant paneldeltakerne var landets førstekvinne, Rula Ghani, og utenriksministrene fra de nordiske landene.

-Viktigheten av kvinners rolle i fredsprosessen ble tydelig understreket i alle appellene, og en tro på at kvinner kan utgjøre en forskjell, med henvisning til colombianske kvinneaktivister, forteller Abdoollah, som tidligere var elev på Nansenskolen og slik knyttet kontakt med Nansen Fredssenter.

-Samtidig innrømmes det at inkludering av kvinner i fredsprosesser fortsatt er noe nytt i afghansk kontekst, selv om grunnloven gir begge kjønn rett til deltakelse i alle politiske avgjørelser, fortsetter han.

Savner resultater

Under konferansen ba flere nasjoner regjeringen i Afghanistan om å servere konkrete resultater og forslag.

-Jeg opplever mye av snakket om menneskerettigheter og kvinners rettigheter fra afghanske politikere som propaganda, og mener mange av de fine ordene er lite håndfaste. En politiker omtalte grunnloven som en lov som sikrer alle afghanere rettigheter, men han sa ikke noe om at den samme grunnloven nekter en rekke ikke-muslimske etnisiteter flere rettigheter, politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt, forteller Abdoollah.

Optimisme til tross for utfordringer

Afghanistan står overfor en rekke utfordringer i fremtiden, blant annet tørke, befolkningsvekst, fattigdom, korrupsjon og krig, samt produksjon og folks bruk av narkotiske midler.

-Jeg savner konkrete forslag og strategier som viser hvordan fred og sikkerhet kan skapes. Likevel er jeg optimist og tror at situasjon i Afghanistan blir bedre i fremtiden, og særlig for kvinnene, sier Abdoollah.

Han knytter optimismen til blant annet at flere jenter i dag får gå på skole. 2001 gikk nesten ingen jenter på grunnskole. I 2016 var cirka 3,3 millioner jenter innskrevet, ifølge nettsiden Regjeringen.no.

-En årsak til det som skapes av positiv utvikling er nettopp at media har fått en mer tydelig rolle i samfunnet. Media påvirker kultur og atferd, sier Abdoollah.

Tekst: Kai Eldøy Nygaard
Foto: Privat

Skolene har deltatt i et dagsprogram på Nansen Fredssenter, der dialog blir presentert gjennom ulike tema som er relevante for elevenes hverdag, for eksempel fordommer og likestilling.

-Vi ser at besøket på Nansen Fredssenter har en positiv effekt på elevene og klassen i sin helhet. Dialogen vi deltar i her er noe både elever og lærere tar med seg videre. Selve formen som Nansen Fredssenter bruker er i seg selv givende å oppleve. For elevenes del tror jeg at et innblikk i Nansen dialog kan komme til nytte både senere i studietiden og i arbeidslivet, forteller Assefa Faris, minoritetsrådgiver i Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDI) Øst.

-Dette er en arena der utfordrende tema blir tatt opp, for eksempel fordommer mot andre religioner, andre folkegrupper eller mot homofile. Vi tar også eksempelvis opp likestilling, kjønnsroller, negativ sosial kontroll, demokrati og hvilke grunnleggende verdier vi har. Å løfte frem slike tema er positivt, fordi det skjer en bevisstgjøring i forbindelse med refleksjonene. Å lytte til andre elevers tanker og resonnementer er verdifullt. Og det å bli utfordret på egne fordommer er nødvendig, forteller han.

Assefa nevner temaet fordommer som et eksempel.

-Fordomstreet er eksempel på nyttig kunnskap vi tilegner oss her. En del av kursdagen på Nansen Fredssenter handler om å oppdage egne fordommer, og deretter reflektere over hvor fordommene kommer fra, og hvilke konsekvenser de får for en selv og medmennesker, fortsetter han.

-Påvirker hvordan jeg ordlegger meg

Emine Selin Kacar er elevrådsrepresentant fra klasse 3 STA ved Hellerud videregående skole.

-En nyttig erfaring med dagen på Nansen Fredssenter var å få vite mer om meningene til de andre i klassen. Det igjen påvirker hvordan jeg ordlegger meg dersom vi senere en gang diskuterer lignende tema. Jeg blir kanskje mer forsiktig og passer på at jeg ikke fornærmer noen, sier hun.

Et av temaene hun engasjerte seg i var likestilling.

-Vi skulle ta stilling til en påstand om likestilling, at kvinner må passes på. Slikt har vi ikke snakket om tidligere i klasse-sammenheng, bare med hverandre utenfor timene. Å løfte det frem som i dag har helt klart en verdi. Vi har fått vite om andres meninger, og samtidig lært mer om hvorfor de mener det de mener. Jeg opplever en slik åpenhet som positiv, sier Emine.

Hun opplever at reisen til Lillehammer og besøket på Nansen Fredssenter bidrar til bedre kontakt mellom elevene i klassen.

-Det å sitte i sirkel og snakke gjør at vi føler mer fellesskap, det blir lettere å gå inn i samtalene. Det er sjelden vi sitter slik i klasserommet på skolen, forteller hun.

-Å bli enige er ikke et mål

Målet med Nansen dialog er ikke at alle skal bli enige om de temaene som tas opp, ifølge Chro Borhan, dialogrådgiver ved Nansen Fredssenter.

-Vi jobber for å skape et miljø der alle kan snakke åpent om eventuelle uenigheter, og for å få det til er trygghet og tillit avgjørende, forteller Chro.

I rollen som tilrettelegger bruker hun spørsmål som et verktøy for å komme dypere inn i samtalene. Andre ganger kan spørsmål brukes til å utfordre et standpunkt.

-Gjennom å lytte og reflektere over andres meninger og standpunkter kan vi lære noe om hverandre, og også om oss selv og våre egne meninger, sier Chro.

-En mulighet for lærerne

Assefa Faris opplever besøket ved fredssenteret som en del av et holdningsskapende arbeid.

-Dypere holdningsskapende arbeid tar naturligvis tid, og i den sammenheng er et besøk som varer kun en dag for lite. Likevel opplever jeg dette besøket på fredssenteret som en del av et positivt holdningsskapende arbeid, sier han.

-Besøket ved Nansen Fredssenter gir lærerne en mulighet til å bringe ny kunnskap inn i undervisningen. De kan for eksempel gå videre inn i tema som kommer opp under besøket ved fredssenteret. De får også innblikk i en dialog-metodikk som delvis også kan bringes inn i klasserommet, sier Assefa.

En møteplass mellom Oslos østkant og vestkant

Norunn Grande, spesialrådgiver ved Nansen Fredssenter, forteller om en gjensidig positiv utveksling. Også fredssenteret får verdifull erfaring gjennom møtene med ungdommene.

-Vi lærer om tanker, utfordringer og bekymringer hos unge mennesker som lever i et urbant, multikulturelt miljø, sier hun.

Norunn ser en spesiell verdi i at studenter fra Nansenskolen enkelte ganger har deltatt i programmet sammen med ungdommene fra Oslos østkant. Da skjer en utveksling av ideer og perspektiver mellom ungdomsgrupper som ikke til vanlig har en felles møteplass.

-Denne utvekslingen er spesielt spennende og gir oss ideer om å legge til rette for lignende møteplasser mellom elever fra ulike skoler, for eksempel skoler fra Oslos østkant og vestkant. Slike møter ville styrke integrasjon og forståelse mellom ungdom, sier Norunn.

Norunn Grande fasiliterer dialog under skolebesøkene sammen med Chro Borhan og Christiane Seehausen.

Tilbakemeldinger fra kontaktlærere ved Hellerud videregående skole:

«Elevene var veldig engasjert i debattene vi hadde om verdier og fordommer, og flere elever enn vanlig tok ordet i disse diskusjonene. Vi jobbet med tematikk som elevene virket å være opptatt av, og som mange kjente seg igjen i. De fleste av våre elever er minoritetselever, og mange har nok vært utsatt for fordommer selv, men også hatt fordommer til andre «grupper». Derfor synes jeg spesielt denne sekvensen var givende, og jeg tror elevene ble mer bevisste på denne problematikken.»

«Opplegget på Nansen Fredssenter var et spennende opplegg som utfordret elevenes meninger og fordommer rundt gitte etiske problemstillinger. De måtte begrunne sine meninger ovenfor sine medelever og lyttet til andres meninger, og i tillegg akseptere at andre ikke nødvendigvis mente det samme som dem. De måtte reflektere over egne meninger og fikk muligheter til å skifte etter å ha hørt på sine medelevers argumentasjon rundt de gitte temaene, eller om de fortsatt sto for sine meninger. Dette utfordret elevenes innsikt og evne til å reflektere rundt vanskelige temaer. Dette ga de også en innsikt i at et problem hadde forskjellige tilnærminger til løsninger og kunne løses med en konstruktiv diskusjon.»

Nansen Fredssenter både tar imot skoler i lokalene på Lillehammer, og reiser ut med personell som legger til rette for dialog i skolens egne lokaler. Er dette noe for din skole? Kontakt oss gjerne på: post@peace.no

Tekst og foto: Kai Eldøy Nygaard

Mujanović beskriver skoleårene i Bosnia-Hercegovina som en vanskelig tid, i stor grad fordi hun tilhører den muslimske minoriteten. Fredsavtalen i 1995 satte en stopper for krigføringen, men underskriftene var ikke nok til å forene folkegruppene som ble splittet i den blodige borgerkrigen. Langt mer enn hus og politiske systemer ble ødelagt. Tilliten mellom tidligere fiender har vært svært utfordrende å gjenoppbygge.

Fortsatt går de ulike folkegruppene på etnisk rene skoler og bor i delte nabolag, og lar etnisitet avgjøre valg av politisk parti. Fredsavtalen, som ble formet i Dayton i USA, ble slutten på krigen, men skapte en meget langsom vei til freden. Situasjonen er utfordrende ikke minst fordi enkelte politiske ledere sprer frykt for “den andre” og spiller på fiendskap, for å få økt støtte.

-Slossingen var en måte å forsvare meg på. Samtidig gjorde jeg det bra i skolefagene. Karakterene mine var veldig gode, forteller unge Mejra Mujanović på flytende engelsk.

Mejras møte med en lærer som brydde seg, ble et vendepunkt. Læreren trodde på dialog for fred og inviterte henne til Nansen dialog-senteret i Prijedor. Her ble Mejra kjent med mennesker hun tidligere hadde kalt fiender.

-Jeg lærte hvordan jeg kunne bruke stemmen og innså at jeg trengte ikke å slåss. Jeg opplevde at også serbere var folk jeg kunne omgås og ha som venner, minnes Mejra.

Tanks rullet inn i byen

Mejras opplevelser kan spores tilbake til 1992 da det brøt ut krig i Bosnia-Hercegovina. I årevis hadde ulike folkeslag levd sammen, frem til den jugoslaviske staten gikk i oppløsning. Under den påfølgende borgerkrigen foregikk etniske renskninger som spesielt gikk ut over den muslimske og kroatiske befolkningen. Over hundre tusen liv gikk tapt, ifølge Store Norske Leksikon. Folk ble drevet på flukt, de materielle ødeleggelsene var enorme og et stort antall mennesker ble invalide. Og alt dette foregikk i et område på størrelse med Finnmark fylke.

-En dag i 1992 rullet tanks inn i min fredelige hjemby Kozarac. Mange ble drept, andre ble voldtatt av soldatene. Flere havnet i konsentrasjonsleirer, forteller Mejra.

Både hennes mor og far vervet seg som soldater i krigen.

-Årene under og etter krigen var som tortur for min familie. Tidligere hadde vi god råd, men da krigen sluttet var vi lutfattige. Vi hadde nesten ikke mat, vi kjempet for å overleve og våget ikke å bo i hjembyen vår. Da vi omsider dro tilbake hadde noen ranet hele huset vårt, til og med badekaret var stjålet. Vi visste hvem som gjorde det, men våget ikke å protestere i frykt for å bli skadet eller drept, sier Mejra.

-Mamma ble hardt skadet av en granat under krigen. Den lille summen penger hun i dag mottar i pensjon fra regjeringen hjelper ikke mye, forteller hun.

Les også kronikken «Fred og forsoning krever møteplasser og dialog», i Bistandsaktuelt.

-Mindre vold på skolen

Mejra Mujanović besøkte nylig Norge for å snakke om situasjonen i hjemlandet, i samarbeid med Nansen Fredssenter på Lillehammer. Med på reisen hadde hun barneskolelæreren Draginja Dada Topić (30). Begge er tilknyttet Nansen dialog-senteret i byen Prijedor, et senter som ble skapt av lokale initiativtakere, inspirert etter besøk på Nansenskolen på Lillehammer.

-Dagens unge har arvet konflikten fra foreldregenerasjonen. Barna lærer at de ikke kan stole på de andre etniske gruppene, forklarer Dada.

Dada er en serbisk lærer som ønsker å bidra til å skape kontakt mellom de etniske gruppene – ofte en veldig utfordrende oppgave. Dada og Mejra er selv levende eksempler på at tidligere delte grupper kan samarbeide om fred og dialog.

-Først må vi nå frem til lærerne, deretter foreldrene og til slutt elevene. En vanlig utfordring er å få tillatelse fra foreldrene. Mange ønsker ikke at barna deres skal møte andre etniske grupper på grunn av krigen. I tillegg ønsker mange lærere ikke å støtte arbeidet, forteller hun.

De synlige positive forandringene er det som oppmuntrer til å fortsette.

-Etter at vi har arbeidet med Nansen-metoden ser jeg at det ikke lenger er så mye vold på skolen der jeg jobber, sier Dada.

-Vi kan skape forandringer med Nansen-metoden, og jeg er stolt av de endringene vi har fått til. Når jeg ser resultatene, forstår jeg samtidig at vi kan forandre på mye annet også. Det fins et håp i det, fortsetter Dada.

Læreren mener at hovedfokuset i fredsarbeidet må være barna, fordi det er de som skaper fremtiden. Og hun er tydelig på at det å skape en reell fred tar tid.

-Å skape fred er en langvarig forpliktelse, sier hun.

-Forsøker å ødelegge

Bosnia-Hercegovina har en begrenset plass i verdens bevissthet. Både EU og USA har blitt kritisert for å bidra for lite, og heller vente på at bosnierne skal rydde opp selv. Men korrupsjon, dårlig økonomi, generell ustabilitet og et komplekst politisk system skaper utfordringer. Etter valget i oktober er flere eksperter bekymret for landets fremtid. En rapport fra Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), beskriver valgkampen som preget av personangrep, skremselspropaganda og splittende ordbruk.

-Min opplevelse er at regjeringen forsøker å ødelegge. På en eller annen måte ønsker de at befolkningen skal være i konflikt, sier Mejra Mujanović, som i dag jobber som frivillig ved Nansensenteret i byen Prijedor, ved siden av ingeniørstudiene.

-Mennesker fra de ulike gruppene er redde for hverandre og forstår ikke hverandre. Et problem er at vi ikke forstår hva som virkelig skjedde under krigen. Jeg lærte ikke om det i skolen, men jeg har hørt mange historier og sett bilder av konsentrasjonsleirer, forklarer hun.

Manglende kunnskap bidrar til å skape frykt. Samtidig lider mange av lite penger til mat og klær, og ingen jobb. Da øker bare frykten, ifølge Mejra.

-Mange bærer på store traumer på grunn av krigen. Vi ser ikke skjønnheten i vårt eget land. Vi ser kun hatet, forklarer hun.

-Før var vi som søstre og brødre

Atskillig mer støtte er nødvendig fra det internasjonale samfunnet, ifølge Draginja Dada Topić. Som lærer er hun spesielt bekymret for utdanningssystemet.

-Gjennom flere år har lærerne mistet økonomisk støtte. Det føles noen ganger som at regjeringen forsøker å ødelegge utdanningssystemet med vilje. Dersom det skjer, blir samtidig den neste generasjonen ødelagt, og folk kan lettere bli manipulert, mener hun.

Kvinnen fra Prijedor ser venner og naboer flytte til andre land.

-Mange ser ikke noe håp i Bosnia-Hercegovina, og det er trist. Samtidig forstår jeg dem, fordi situasjonen føles håpløs. Etter det siste valget har mange mistet enda mer håp, sier Dada.

-Nansen-sentrene på Balkan har i flere år jobbet for samarbeid på tvers av tidligere frontlinjer, gjennom undervisning, ungdomsaktiviteter, dialogopplæring og utstrakt frivillig aktivitet, forteller Alfredo Zamudio, leder for Nansen Fredssenter på Lillehammer.

-Mejra og Dada er et bevis at det langsiktige arbeidet for dialog er viktig, og at det nytter. Det finnes gode ildsjeler som arbeider for en flerkulturell sameksistens, men disse er i mindretall og har svært få ressurser. Norsk støtte av arbeidet for fred og forsoning må fortsette, man må ikke gi opp å snakke om fred, sier Zamudio.

Før krigen levde de ulike folkegruppene fredelig sammen og var som søstre og brødre, ifølge Dada og Mejra.

-Hvem startet krigen og hvorfor? Vi har ikke noe klart svar på det spørsmålet, sier Dada.

Av Kai Eldøy Nygaard

Fakta om Bosnia-Hercegovina

Et land med 3.8 millioner innbyggere sør-øst i Europa
En borgerkrig foregikk mellom 1992 og 1995.
Bakgrunnen var at den jugoslaviske staten gikk i oppløsning.
Krigen var svært voldelig og foregikk mellom serbere, kroater og bosniaker.
Krigen krevde cirka 100.000 liv og var den største væpnede konflikten i Europa etter andre verdenskrig.
Landet har siden vært preget av politiske spenninger og manglende økonomisk utvikling.
(Kilde: Store Norske Leksikon)

Fakta om Nansen Fredssenter

Har hovedkontor på Nansenskolen på Lillehammer og regionkontor i Oslo
Har siden 1995 vært et internasjonalt samlingspunkt for dialogarbeid og konflikthåndtering.
Har en omfattende og voksende virksomhet i Norge.
Arbeider blant annet i Ukraina, Afghanistan, Irak, Colombia, Kenya og Polen.
Har bidratt til opprettelsen av flere Nansen dialog-sentre i land på Balkan, blant annet i Bosnia-Hercegovina.

Fakta om Nansen dialog-senteret i Prijedor

Senteret er en selvstendig, lokal nonprofit-organisasjon. De samarbeider med fem andre Nansen dialog-sentre på Balkan-halvøya.
Hovedfokuset er multi-etnisk integrering i skoler.
1209 elever, 250 lærere and 244 foreldre var involvert i skoleprogram i Prijedor i 2017.
Senteret samarbeider med representanter for lokalmiljøet, lokale styresmakter, diaspora, ungdomsforeninger og kvinneforeninger.

Alfredo Zamudio, direktør ved Nansen Fredssenter, har flere ganger besøkt området. Nylig skrev han om krisen i en av Colombias største aviser, El Espectador.

Zamudio har tidligere ledet Flyktningehjelpens Internal Displacement Monitoring Center (IDMC) i Geneve, og er en internasjonal ekspert på området. Han forteller blant annet at mennesker som reiser til fots fra Venezuela har blitt utsatt for trakassering og vold.

-Voldstilfellene er dessverre økende. Samtidig finnes rørende historier om hvordan folk i Colombia åpner hjemmene sine og tar imot venezuelanere, forteller Zamudio.

Hittil har det ikke vært FN eller eller myndigheter som har gitt en rask respons, men enkeltmennesker og lokalmiljø i Colombia. Noen tilbyr et rom i sitt eget hjem til overnatting, andre tilbyr transport, mat eller medisiner.

-Disse samfunnene er ofte fattige selv, likevel deler de så mye de kan. Solidariteten er beundringsverdig, sier Zamudio.

Nå er det store spørsmålet om verdenssamfunnet er villige til å bidra. Møtet 5. september i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) er helt avgjørende for veien videre.

3 punkter er spesielt viktige for hvordan krisen bør håndteres fra et flyktninge-perspektiv, ifølge direktøren for Nansen Fredssenter. Han mener verdenssamfunnet må bidra til følgende:

-Forhindre at flere flykter.
-Redusere lidelsene til de som allerede har flyktet.
-Ta imot de som kommer med verdighet og respekt.

Forhindre at flere flykter

-Først og fremst må FN utpeke en spesiell utsending, for å arbeide sammen med landene i regionen og Venezuela. De nødvendig ressursene må leveres umiddelbart, sier Zamudio.

Han understreker at ansvaret for det som skjer i Venezuela helt og holdent hviler på skuldrene til landets myndigheter. Uansett må det akutte behovet for mat og medisinsk hjelp bli dekket.

– Humanitært arbeid må ikke politiseres. Tilbudet om bistand må ikke blandes med kritikk av den venezuelanske regjeringen, men bør i stedet invitere til samarbeid. Dersom Venezuela tillater en slik humanitær mekling, bør det bli møtt med stor respekt fra hele det internasjonale samfunnet, mener han.

Redusere lidelsene til de som allerede har flyktet

Det finnes akkurat nå tusenvis av mennesker på vei til usikre levekår, og mange av dem er uten håp. Mennesker i slike situasjoner blir lett et bytte for seksuelt misbruk, tvang og vold, ifølge direktøren.

-Behovet er stort for å skape et system som ivaretar disse menneskene, blant annet med trygg transport og losji. Organisasjoner som Røde Kors er villige til å hjelpe, men de trenger støtte i form av koordinering, pengestøtte og politisk vilje, fortsetter han.

Ta imot de som kommer med verdighet og respekt

Den politiske og økonomiske stabiliteten i Latin-Amerika er nå avhengig av hvordan verdenssamfunnet møter denne krisen. Alt står og faller på den politiske viljen.

– Her og nå kan vi velge å tilby et anstendig liv til de mest sårbare. Samtidig må både enkeltborgere og politiske ledere klart og tydelig slå ned på alle former for rasisme og motarbeide fremmedfrykt. Hat og intoleranse kan ikke møtes med lunkenhet, understreker Alfredo Zamudio.

Nansen Fredssenter har mer enn 20 års erfaring med arbeid i konfliktområder. Senteret tilbyr råd og dialog-fasilitering i situasjoner med uro og konflikt.

"Jeg trives godt i Afghanistan og folk viser at de er glade for at vi kommer på besøk. Hver gang jeg er der lærer jeg noe nytt, men det gjør sterkt inntrykk å høre om den veldig vanskelige situasjonen folk lever i hver dag», sier Grande.

Norunn Grande var i Afghanistan for første gang i 1963. «Da var Kabul som en stor landsby med hestedrosjer og lite trafikk. Det var fred, men stor fattigdom. Jeg gikk i en internasjonal barnehage, mens faren min jobba for FN med landsbyutvikling», sier Grande. Den neste reisen var i 1976. «Da kom vi landeveien fra Europa, med buss og reiste gjennom hele landet fra den iranske til pakistanske grensa. Det var før Sovjets invasjon, det var fred og vi kunne reise overalt uten problemer. Vi opplevde afghanerne som stolte og vennlige. På den tida levde moderniteten parallelt med det tradisjonelle og man kunne se kvinner kledt i burkha ved siden av kvinner i miniskjørt. Det var stor forskjell på fattig og rik og fattigdommen var særlig utbredt på landsbygda. Afghanistan er en stolt kulturnasjon med et historisk sus. Vi klatret i buddhastatuene i Bamyan-dalen», mimrer Grande. Det verdens høyeste buddhastatuer som var hogd inn i fjellet, men dessverre ble ødelagt av Taliban våren 2001.

Det meldes stadig om dramatiske hendelser i Afghanistan og spesielt Kabul. Mens Grande var i landet var det et angrep på Hotel Intercontinental i Kabul der flere ble drept og skadet. Arne Strand, Afghanistanekspert og rådsmedlem ved Nansen Fredssenter ble skadet i dette angrepet. Grande forteller at angrepet mot hotell var et særlig stygt angrep som varte hele natta og morgenen etter. «Vi fikk vite at Arne var på hotellet og vi ble bekymret. Morgenen etter fikk vi vite at han var i sikkerhet, det var en stor lettelse, men samtidig forstod vi at mange var drept og skadet og vi visste ikke hvor hardt skadet Arne var, bare at han var i sikkerhet og fikk behandling», forteller hun. «Vi var på en annen kant av byen da det skjedde og hørte bare mer helikoptertrafikk enn vanlig. Vi så på nyhetene at hotellet var i brann og vi kunne bare forestille oss hvilket helvete det må ha vært å være der. Vi holdt oss inne i huset i to dager. I området der vi bodde var det stille og rolig og vi hørte barn leke på gaten utenfor. Jeg følte meg trygg og det var fint å være med folk jeg kjenner godt», sier Grande.

Bare noen få dager etter angrepet mot hotellet ble Redd Barna sitt kontor i Jalalabad angrepet og flere ble drept. En uke etterpå var det enda et angrep i Kabul, en selvmordsbomber kjørte inn i en folkemengde med ambulanse og over hundre mennesker ble drept og flere hundre såret. Det ble ett av de største angrepene i Kabul på lenge. Det er en dramatisk utvikling nå og det er i Kabul mye skjer. «Tidligere var Kabul ett av de tryggeste stedene i Afghanistan, nå er det den farligste byen», forklarer Grande

Konfliktnivået er generelt høyt lokalt og nasjonalt i Afghanistan, og det er få gode institusjonelle mekanismer for konfliktløsning i landet. Derfor er det viktig at folk blir bedre til å håndtere konflikter i familien og i samfunnet. Nansen Fredssenter bidrar med kurs i dialog og konflikthåndtering for lokalt ansatte i Afghanistankomiteen. Kunnskap og ferdigheter i dialog og konflikthåndtering er relevant for alle programområdene Afghanistankomiteen jobber med. I deltakergruppen var det mye energi og engasjement, og selvsagt noen uenigheter. Det jobbes blant annet med at det kan være vanskelig å innrømme feil, blant annet gjennom konfliktanalyse og rollespill der deltakerne lever seg godt inn og bidrar med sine erfaringer.

«Fattigdom er det største problemet, ved siden av krigen som har pågått mer eller mindre uavbrutt siden Sovjetunionen invaderte landet i desember 1979. Menneskene lever med konflikt hele tida, innad i familier, situasjoner om land og vann, og lokalisering av skoler og andre viktige bygninger i et samfunn. Hvor skal skolen ligge, det er litt som her på en del ting», forteller Grande. Sikkerhetssituasjonen er veldig dårlig og blitt verre år for år siden 2007. 2016 var så langt året med flest sivile drepte og sårede, ifølge UNAMA (United Nations Assistance Mission). De siste ukene har det vært flere stygge angrep i Kabul og andre provinser. Enkelte områder er trygge, men det kan være farlig å reise langs landeveien. Grande måtte bruke fly fra på reisen fra Kabul til Faizabad i nord.

«Krigen har ikke tatt slutt til tross for massiv internasjonal militær innsats siden 2001. Det er nesten daglige angrep fra opposisjonen som består av Taliban, IS og andre militsgrupper. Opptrappingen den siste tida kan skyldes konkurranse mellom Taliban og IS som er en relativt ny gruppe i Afghanistan. Tidligere hadde Taliban kontroll over nesten hele landet før den vestlige invasjonen høsten 2011, men nå kontrollerer de omtrent en tredjedel av landet. Folk er så slitne av krig og mange vil helst komme seg ut, men det er blitt mer vanskelig. Av dem som flyktet høsten 2015 har mange blitt returnert fra landene de flyktet til. Det samme skjer i nabolandene Iran og Pakistan der de ikke ønsker å huse afghanske flyktninger lenger og deporterer i tusentall. De som blir sendt tilbake legger gjerne ut på ny flukt», forteller Grande.

Siden 2003 har Grande reist til Afghanistan med ujevne mellomrom i sammenheng med sin jobb som rådgiver ved Nansen Fredssenter. I 2003 var de fem som reiste sammen, Grande og fire unge afghanere i alderen 18 til 25 år som da var flyktninger i Norge. De besøkte hjemlandet for første gang siden de flyktet derfra. De var med på den først Youth Peacebuilding Conference etter Talibans fall. I 2006 og 2007 var Grande med på å arrangere en sommerskole i Mazar-i-Sharif i samarbeid med en afghansk ungdomsorganisasjon. Etter dette har sikkerhetssituasjonen blitt gradvis verre.

Nansen Fredssenter samarbeider med Afghanistankomiteen om å arrangere workshop og kurs i dialog og konflikthåndtering. Afghanistankomiteen driver blant annet jordmorutdanning og har mye kontakt med jordmødre rundt i landet. Jordmor er et av få kvinneyrker som har status og blir akseptert av alle, og slik har de en helt spesiell rolle i samfunnet. I 2014 ble det arrangert to workshop med fokus på jordmødres arbeid. «Vi ville utforske hvordan de utøver jobben sin i en krevende sikkerhetssituasjon og jobber for egen og lokalsamfunnets sikkerhet. Under oppholdet mitt nå har vi jobbet med pensum for jordmorutdanningen i kommunikasjon, dialog og konflikthåndtering», sier Grande. Dr. Khadija er en samarbeidspartner som i flere år har inkludert fredsundervisning i undervisning av jordmorstudenter, og med utgangspunkt i hennes initiativ setter vi sammen et pensum for jordmorutdanningen og andre helsefaglige utdanninger.

I 2015 inviterte Nansen Fredssenter til kurs i ‘Dialogue and Conflict Transformation in Multicultural Communities’. Sammen med de afghanske deltakerne arrangerte vi et kurs i Kabul i november 2016 for deltakere fra ulike provinser i Afghanistan. Målet var å styrke kompetansen til de som jobber med landsbyutvikling innen utdanning og lokalt styresett. På seminaret i Faizabad nå i januar fikk Grande høre fra kurs og aktiviteter deltakerne har initiert i sine regioner. Dialog og konfliktanalyse er sentrale elementer som nå brukes til å trene opp tradisjonelle ledere, lærere, ungdommer og kvinnegrupper i flere provinser i Afghanistan.

«Jeg liker å være i Afghanistan», sier Grande. «Folk er vennlige og imøtekommende og viser at de er glade for at vi kommer på besøk og for nye impulser. Hver gang jeg er der lærer jeg noe nytt, og det gjør sterkt inntrykk å høre når folk forteller fra livet sitt og de utfordringer de har. Det oppleves som et privilegium å bli kjent med folk og å jobbe sammen med dem, men det er krevende å ta inn over seg den ekstremt vanskelige situasjonen folk lever med. Mange har mistet familiemedlemmer og er selv hele tida redde for at det skal skje noe med familiemedlemmer, venner, kollegaer og dem selv», forteller hun. «Det som er mest uvant for meg er mangelen på bevegelsesfrihet på grunn av den spente sikkerhetssituasjonen. Det ligger der hele tida som et bakteppe, det at ting kan skje. Vi tenker sikkerhet hele tida og er veldig forsiktig når vi forflytter oss fra et sted til et annet. Jeg er ikke der mer enn to til tre uker om gangen og da er det egentlig ikke noe stort problem for meg. Men de som bor der lever med frykten hver dag», sier Grande.

Situasjonen i Afghanistan er preget av krig og lokale konflikter og frykten for angrep setter sitt preg på folk i deres dagligliv og lokalsamfunn. «De har mistet framtidsoptimismen som vi så i årene etter Talibans fall», mener Grande. Det har gått for lang tid uten at sikkerheten har blitt bedre, og folk mister håpet og troen på at det vil bli bedre. Regjeringen har ikke kontroll på situasjonen, Taliban vinner terreng. Det har skjedd noe økonomisk utvikling bl.a. med utbygging av telekommunikasjon, men alt for lite og landet er totalt avhengig av bistand og bruker store ressurser på krigen.

«Framtida i Afghanistan akkurat nå ser ikke så lys ut, men ser vi litt lenger fram så tror jeg det kan bli bedre igjen», sier Grande. Deltakerne fra kurset vi holdt i Faizabad, jobber videre og får resultater ved at folk engasjerer seg, de jobber med å bedre kommunikasjon og finner nye og kreative måter å finne ut av fastlåste konflikter. Derfor er Nansen Fredssenter glad for å kunne bidra i arbeidet og en positiv utvikling blant mennesker og lokalsamfunn i Afghanistan. «Afghanistan har store menneskelige ressurser som kan bidra til bærekraft den dagen det blir et lavere konfliktnivå. Kompetansebygging som vi bidrar til nå er med på å bygge opp et grunnlag i samfunnet. Og nå er det mulig å gjøre mye lokalt fordi motivasjonen er stor – det fikk vi demonstrert på kurset i Faizabad som jeg var med på nå», forteller Norunn Grande.

Lillehammer har lenge vært en by i dialogens ånd. Lillehammer har tatt imot hundrevis av deltakere fra Balkan, og vært med på å skape en arena for dialog og fredelig samvær. Kommunen har delt sin kunnskap og erfaring, åpnet sine skoler og andre institusjoner for besøk og utvekslinger, og fått i gang mange viktige endringsprosesser i flere kommuner på Balkan.

Lillehammer kommune har fått dialogopplæring ved Nansen Fredssenter i høst. Gjennom to samlinger og en praksisperiode, over tilsammen 10 dager, har ledere fra kommunens virksomheter lært om dialog, hvordan den kan brukes og fått se hvordan dialogen kan endre samtaler og tankemønstre. Nansen Fredssenters rådgiver Christiane Seehausen har designet opplegget og vært kursleder, sammen med Chro Borhan og Norunn Grande.

”Kommunen er en kompleks arbeidsplass med enormt mange oppgaver. De største sektorene er helse og skole og det var derfor ikke rart at flere av de som søkte seg til opplæringen kom nettopp fra disse. Deltakerne var opptatt av å lære om hvordan man kan bruke dialog som metode for å forebygge og håndtere konflikter, og for å tilrettelegge for ulike samtaler, det være seg personalsamtaler, foreldresamtaler eller teamsamtaler”, forteller Seehausen.

Merete Eskelund er rektor ved en av ungdomsskolene i byen. Hun mener dialog vil bli et viktig verktøy i møte med ungdommene, foreldrene deres og skolens personale. ”Dette har vært en tankevekker for meg. Etter mange år i skolen føler jeg at jeg har hatt mange dialoger, men nå har jeg blitt bevisst på hvor fort man går inn og tar ansvar for det som kommer opp; man leder ting i en retning. Det er nyttig å slippe seg selv litt tilbake, og la folk ta mer ansvar selv.

Stine Tøndevold fra fagavdelingen for oppvekst, utdanning og kultur sier: ”Vi har lært deler av et håndverk som kan brukes i mange ulike sammenhenger. Dette har gjort noe med måten jeg møter mennesker på; å kunne legge opp en samtale som skaper større forståelse.”

Lene Brendløkken arbeider i miljøbehandlingsteamet. ”Jeg har fått en ny måte å se meg selv på i forhold til jobben. Jeg tar med meg veldig mye av det vi har lært.”  sier hun. Hun understreker også nytten av å ha 10 kursdager: ”På den siste samlingen åpnet det seg en helt ny verden for meg. Jeg jobber med personer med demens og deres pårørende, og ser at jeg kan bruke dialog for å få fram hvilke behov de faktisk har. Vi kan snakke om følelser og tanker på en annen måte gjennom dialog.” Hun ser også muligheter for å bruke dialogen innad i kommunen og mellom frivillige organisasjoner, for å bedre kommunikasjon og samarbeid.

Merete Eskelund er svært fornøyd med kursopplegget: ”Den opplevelsen vi sitter med nå er også et resultat av hvordan skoleringa har vært lagt opp. Vi kjente ikke hverandre fra før, men Christiane har vært ekstremt god på å skape det rommet som trengs for oss. Skal man komme dit vi er kommet, er det helt nødvendig.”

Stine Tøndevold skyter inn:  ”Vi har vært sammen nå i mange dager og skapt nok trygghet oss imellom til å tørre å ta et skritt tilbake og slippe andre tettere på. Det gjør noe med hva man tør å gå inn i. Det er nyttig å reflektere rundt seg selv i møte med andre mennesker.” De ønsker å opprette et dialognettverk i kommunen og fortsette å møtes for å utveksle erfaringer.

Christiane Seehausen er full av lovord om kursdeltakerne: ” Takk til en fantastisk gruppe som har vært med på denne spennende reisen og dermed tilrettelagt veien for at dialog kan være et viktig redskap i en kommunal hverdag. Forhåpentligvis vil dette motivere flere til å ta steget ut i et nytt og utfordrende arbeid.”

Lene Brendløkken oppfordrer også til å ta skrittet ut i dialogens verden: ”Andre som får muligheten må bare ta den, selv om de ikke vet hva de går til!”