Tre år har gått siden Taliban overtok makten i landet, og dermed satte en sluttstrek for 20 år med NATO og vestlig militær tilstedeværelse. Siden da har regimet konsolidert egen makt og innfører stadig nye restriksjoner som innskrenker folks frihet, særlig for kvinner.
– Taliban har bevist seg stabilt og beholdt makten. Økonomien har stagnert, men det er tross alt bedre enn fritt fall, sa analytiker Graeme Smith på Afghanistanuka som gikk av stabelen 29. oktober til 1.november i Oslo.
Befolkningen er voksende og lever på en knivsegg med stadig risiko for en humanitær krise. Landbruket er den viktigste sektoren i landet, noe som gjør det svært sårbart for klimaendringer og truer matsikkerheten.
Tre år med Taliban
Å forstå Afghanistan er en vanskelig øvelse med sin kompliserte mosaikk av politikk, kultur og historie. Hvert andre år arrangeres derfor Afghanistanuka. Hensikten er å sette landet på den politiske dagsorden og øke kunnskapen overfor media, beslutningstakere og allmenheten.
Uka er et samarbeid mellom Afghanistankomiteen, Peace Research Institute Oslo (PRIO), Nansen Fredssenter og Chr. Michelsens Institutt (CMI), og mottar støtte fra Norad og Fritt Ord. I år ble også to seminarer i programmet gjennomført i samarbeid med Norsk PEN og Menneskerettighetsfondet.
Gjennom samtaler, analyser, filmvisning og dialog, satte årets seminar fokus på de siste tre årene: utviklingen av Taliban, det internasjonale engasjementet og hvordan vanlige afghanere har tilpasset seg situasjonen.
Fra overlevelse til ledelse
Publikum fikk høre historier om mennesker som skaper muligheter i et svært vanskelig landskap, og særlig blant kvinner.
Rayhana Karim, leder av Khadija Project, forklarte hvordan prosjektet, som startet som krisehjelp til kvinner, nå også fremmer kvinnelig ledelse i privat sektor og NGO-er.
– Vi har et lite vindu der vi fortsatt kan presse grenser for hva som er akseptert. Menn er dominerende i privat sektor med over nitti prosent, men det er et av få områder der kvinner kan ha en annen identitet utover å være en mor, søster eller datter, sa Karim.
Kvinner blant krigsherrer
Helsesektoren er også et unntak der kvinner kan ha en viss autonomi og deltakelse. Da Taliban overtok makten hadde Madina Mahboobi muligheten til å reise ut av landet, men valgte å bli. Der leder hun nå en hjelpeorganisasjon som deler ut nødhjelp.
– Taliban fratar oss ikke rettigheter fordi de ikke tror på oss, men nettopp fordi de tror på oss, uttrykte Mahboobi.
Taliban-ledelsen innfører stadig nye restriksjoner som innskrenker kvinners rettigheter. Men i det daglige forholder hun seg til mennene på bakken. For Mahboobi innebærer det forhandlinger for at organisasjonen skal få fortsette.
– Bistanden minker, men behovet er økende. Mitt håp er at verden fortsatt ser oss og hjelper oss, slik at vi kan bli økonomisk selvstendige.
Utfordrer kulturelle normer
Den kjente influenseren og komikeren, Nadima Kakai, bruker humor og sosiale medier for å snakke høyt om grunnleggende menneskerettigheter og skape diskusjon rundt tabubelagte temaer. Hun forteller at hun unngår å snakke direkte om politikk. Men i seg selv er hun en fargeklatt med politisk sprengkraft, og bruker sin posisjon til å utvide vår forståelse av landet.
Under Afghanistanuka fortalte Nadima hvordan hun benytter sosiale medier til å utfordre de mest konservative normene i det afghanske samfunnet. Gjennom sitt arbeid ønsker Nadima å engasjere den afghanske befolkningen i en mer inkluderende og åpen diskusjon om menneskerettigheter, autonomi og selvråderett for kvinner og menn i Afghanistan:
– Vi trenger å stå sammen og finne løsninger i fellesskap – løsninger som gir selvtillit og råderett over eget liv i et fritt Afghanistan, sa Kakai.
– Norge har ikke glemt Afghanistan
Onsdag kveld var det duket for årets hovedarrangement, som ble innledet ved at Andreas Motzfeldt Kravik, statssekretær i Utenriksdepartementet ga en grundig redegjørelse for norsk afghanistanpolitikk. Mens andre land har valgt å isolere regimet, har Norge valgt å opprettholde kontakt.
– Det er lite som tyder på endring i nær framtid. Vi fordømmer regimets politikk som har fratatt befolkningen deres framtid. Med dette kaster de også bort det enorme potensialet som bor i folk. Norge har ikke glemt det afghanske folk, var Kraviks budskap.
I den påfølgende panelsamtalen ble det stilt spørsmål ved Norges engasjement og hva som er «end goal». Mange har påpekt at effekten av kontakten uteblir, men at situasjonen for befolkningen bare blir verre.
– Endring kan skje gjennom revolusjon eller evolusjon. Sannsynligheten er nok større for det siste. Vi forsøker å identifisere og gi oksygen til de mer moderate stemmene som forhåpentligvis kan dra utviklingen i en mer positiv retning, sa Kravik.
Et hovedspørsmål er om isolasjon av Taliban-styret vil hjelpe eller skade befolkningen. Mange frykter at isolasjon vil gjøre hverdagen verre for afghanerne, mens andre argumenterer for at engasjement ikke vil føre til endring. Forsker i Human Rights Watch Fereshta Abbasi, argumenterer for sistnevnte:
– Over de siste årene har Taliban visst null tegn til endring. De begår fortsatt grove folkerettsbrudd, som UNAMA [United Nations Assistance Mission in Afghanistan] har dokumentert. Dette inkluderer vilkårlige drap på ansatte fra Ghani-regjeringen, arrestasjoner av journalister, aktivister og kvinnelige demonstranter. Så hva har vi egentlig oppnådd med engasjement og dialog med Taliban?
Talibans naboer
Internasjonale sanksjoner og frosne valutareserver har lammet Afghanistans økonomi. For å få fart på økonomien, har Taliban særlig søkt samarbeid om infrastruktur med Kina, Iran og Usbekistan. William Byrd, professor i økonomi ved det amerikanske fredsforskningsinstituttet (USIP), kommenterte hvordan landet har forsøkt å styrke handelsforbindelser, selv om resultatene hittil har vært beskjedne.
– Målet er å knytte regionen tettere sammen og sikre stabile verdikjeder. Afghanistan er kanskje verdens største rundkjøring, men som vi vet skjer det sjeldent noe i midten av en rundkjøring. Landbruket og vannkraft er ressurser som faktisk kan ha et potensial, poengterte Byrd.
Etter at USA trakk seg ut, økte Kina sin tilstedeværelse i landet. Særlig er det gruveindustrien, samt olje og gass som har trukket til seg investeringer fra kinesiske selskaper. Ifølge PRIO-forsker, Ilaria Carozza, er det ikke fordi ledelsen i Beijing er opptatt av den økonomiske gevinsten eller at de liker Taliban:
– Kinesiske myndigheter spiller et langsiktig spill. For dem handler det om å overta økonomisk hegemoni fra USA.
Forholdet til Pakistan er derimot kjølig. Pakistan anklager regimet for å huse pakistansk Taliban og andre ekstremistgrupper som står bak en rekke koordinerte angrep i landet.
Pressens kår
Fri presse er nærmest ikke-eksisterende, og journalister løper en høy risiko. En av dem er forfatter og journalist, Khalid Qadery, som satt fengslet i ett år. I samtale med Elisabeth Eide, fortalte han om sine opplevelser og pressens kår i dagens Afghanistan.
– Etter min erfaring, om du vil få til noe må du også oppleve motstand og smerte. Fengselsoppholdet styrket også min kamp, fortalte Qadery som nå bor i eksil.
Journalister er få, og det eksisterer nesten ingen kvinnelige. Kvinner kan ikke bevege seg fritt uten en mannlig ledsager, og i praksis betyr det derfor at nyhetsbyråer også må ansette en mann for hver kvinne. Kvinner kan heller ikke intervju myndigheter direkte, og spørsmålene må derfor stilles via mannen.
– Radio har blitt det foretrukne mediet siden Taliban har forbydd å vise avbildninger av levende vesener. Men kvinner er fortsatt kneblet siden lyden av deres stemme regnes som haram. Likevel finnes det smutthull, men kvinner jobber mer i bakgrunnen enn før, utdypet Qadery.
Finnes det håp for Afghanistan?
Til tross for de enorme utfordringene Afghanistan står overfor, finnes det små, men viktige rom for håp og endring. Afghanistanuka har vist hvordan både kvinner og menn i landet, ofte under ekstremt krevende forhold, finner måter å skape forandring og drive utvikling på. Deres arbeid handler ikke bare om å overleve, men også om å bygge autonomi, lede og bidra til samfunnsendring – selv i møte med betydelig motstand og risiko.
Afghanistanuka fikk frem hvor utfordrende det er i Afghanistan tre år etter Talibans maktovertakelse. Det var også en anledning til å diskutere muligheter og dilemmaer knyttet til norsk og internasjonalt politisk engasjement. 32 innledere bidro med sin kunnskap og erfaring gjennom 14 ulike seminarer. Dialog-formatet ga også en mulighet for alle interesserte til å dele sine synspunkter og refleksjoner rundt hva det vil si å vise solidaritet med Afghanistan i dag.
Respekt for menneskerettighetene, økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse henger tett sammen. Afghanistanuka beviste at det er behov for arenaer der utfordringer, dilemmaer og muligheter diskuteres åpent. Vi gleder oss over at så mange fant tid til å delta på arrangementer sent og tidlig. Det viser at Afghanistan fortsatt engasjerer.
Artikkelen er skrevet i samarbeid med Afghanistankomiteen.