Essayet er skrevet av Alfredo Zamudio i anledning den internasjonale fredsdagen 21. september 2026
Alt hadde begynt tre år tidligere, den 12. september 1973. Vi bodde nord for Arica i Chile, nær grensen til Peru. Det var en onsdag, men ingen skoleundervisning, og heller ingen dag for glede. Noe forferdelig hadde skjedd i Santiago. Far sendte meg til butikken for å kjøpe mat, fordi vi skulle gå til Peru.
Jeg fikk øye på faren min akkurat idet de førte ham bort i en pickup. Jeg skyndte meg hjem igjen, nesten løpende, i håp om at jeg hadde tatt feil, at han ville være der og spørre meg hvor mye alt hadde kostet. Jeg åpnet døren, men han var ikke der. Jeg så rotet de hadde etterlatt seg.
De få tingene vi eide, lå strødd overalt. De hadde til og med skåret opp madrassene.
På sengen til faren min lå en skjorte. Jeg tok den opp og lette etter lukten hans, som om det kunne få meg til å føle at han fortsatt var nær. Med tiden forsto jeg at barndommen min sluttet akkurat da, som tolvåring.
Fra den ene dagen til den andre var jeg alene, og måtte overleve så godt jeg kunne. Noen ganger bodde jeg hos venner. Enkelte slektninger åpnet dørene sine for meg i noen måneder. Andre sa nei, kanskje av frykt.
En gang, da jeg ikke lenger klarte å holde ut sulten, må jeg innrømme at jeg stjal en høne fra en liten gård. Men jeg hadde ikke hjerte til å drepe den og ga den til en gammel mann. For å få sove gravde jeg en dag et hull i sanden i et uttørket elveleie. Jeg hadde nesten ingen klær, og jeg tok en skjorte fra en tørkesnor. Jeg husker fortsatt den dype skammen over å ha gjort disse tingene, ensomheten ved å komme seg gjennom dagen uten noe som helst, se inn mot hus og håpe at noen ville gi meg litt hjelp. Jeg husker de mange møtene med vold.
Militæret drepte Gastón Valenzuela, Oscar Rippol og Manuel Donoso, venner av min far. Far ble dømt til elleve års fengsel. Han satt først fengslet i Arica, deretter ble han flyttet til La Serena og til slutt til Santiago. Jeg besøkte ham, og vi skrev brev til hverandre. I ett av dem skrev jeg noe slikt som: «Pappa, vær så snill, ikke send meg klær. Du trenger dem mer enn jeg gjør.»
Jeg husker ikke helt hvordan eller når, men jeg fikk tak i et dokument som ga meg lov til å besøke far. Jeg hadde fått høre at fanger satte pris på å få sigaretter, så jeg kjøpte de billigste jeg kunne finne. Sigarettene het Liberty.
«Hvordan har du det?» spurte far.
Vi kunne ikke omfavne hverandre, selv om vi sto ansikt til ansikt.
«Jeg har det bra, alt er fint», svarte jeg, tror jeg, nesten uten å tenke.
Jeg kunne ikke fortelle ham at jeg sultet.
Etter tre år åpnet det seg en dør av håp for oss begge, takket være diplomater som Roberto Kozak og Lissen Elkin fra det som i dag er IOM (International Organization for Migration), og Frode Nilsen, den legendariske norske ambassadøren. Far kunne bli satt fri, men bare dersom han forlot Chile som utvist fra landet.
Min far hadde ingen høyere utdanning og snakket ingen andre språk, men ambassadør Nilsen så at han trengte beskyttelse og gjorde det som var nødvendig for at Norge skulle ta imot oss.
Etter måneder med venting fikk vi beskjed om at vi ville få visum som flyktninger. En kirkelig hjelpeorganisasjon fortalte meg hvor jeg kunne få pass og vaksiner, og de ga meg et klesskift.
15. september 1976 var dagen vi skulle reise. Jeg hadde ingen penger, så jeg haiket, og kom litt for sent fram. Rundt far sto fengselsbetjenter og politi. Da jeg ankom, gikk han umiddelbart inn i pappa-rollen og sa:
«Du er sen.»
De tok av ham håndjernene, fotlenkene og kjettingen rundt livet. Jeg husker fortsatt det skamfulle blikket til far under denne siste ydmykelsen.
Ambassadør Nilsen tok far under armen og sa til dem:
«Nå overtar jeg.»
Så ledet han oss til flyet. Dagen etter, på en flyreise som gikk via Buenos Aires, Rio de Janeiro, Monrovia, Zürich og København, landet vi i Oslo.
«Herr Zamudio?» spurte representanten fra Flyktningrådet som ventet på oss.
«Ja», svarte vi begge samtidig.
De tok oss med til et mottak. Alt var rent, stille og vennlig. Naboene våre var flyktninger fra Vietnam og andre steder. Vennligheten som lå i luften, var som medisin; jeg følte fred. To uker senere sluttet jeg å stamme. Marerittene brukte litt lenger tid på å forsvinne, men en dag var også de borte.
Jeg begynte på skolen og forelsket meg for første gang. Jeg var femten år gammel.
Etter noen gode år med arbeid og frihet ble far alvorlig syk. En dag så vi nyheten om at Augusto Pinochet var arrestert i London, og den tidligere diktatoren så skrøpelig ut. I en siste handling preget av medfølelse hvisket far til meg, med det som var igjen av stemmen hans:
«Vi vant, sønn. Vi vant. Jeg ønsker ikke at han skal lide slik jeg gjorde, men jeg ønsker at han skal høre alt han gjorde.»
Jeg deler denne historien fordi ordene til far har betydd mye for meg i arbeidet mitt i krigs- og konfliktområder. Jeg har hjulpet sårede mennesker og støttet overlevende.
Gang på gang har ofrene stilt meg det samme spørsmålet:
«Hvorfor gjorde de dette mot oss, når vi sto hverandre så nær?»
Jeg har ikke kunnet gi dem noe svar.
Forsoning er verken enkelt eller raskt, fordi minner er følelser, med navn, bilder og lyder.
Hvert land er forskjellig. I vårt land kan vi fortsette å gå i ring, eller vi kan gjøre noe annet: lytte til historiene vi mangler. Det er ikke lett, og minnene er mange. Men jeg tror vi må bryte denne sirkelen og lytte til hverandre, selv når det gjør vondt.
Og jeg tillater meg å si:
Gratulerer med dagen, pappa. Det har ikke vært forgjeves.
Alfredo Zamudio var direktør for Nansen Fredssenter fra 2016 til 2022. Fra 2019 til 2025 ledet han Nansen-senterets dialogarbeid i Chile. Zamudio er opprinnelig fra Chile, og har han bodd i Norge siden 1976. Alfredo Zamudio er i dag gjesteprofessor ved Universidad Católica, campus Villarrica.