Allerede tidlig i 2020, da koronapandemien for alvor var et faktum, innså vi at det kom til å bli behov for kollektive samtaler med refleksjon og bearbeidelse av krisetiden. Dermed valgte vi å gjennomføre en serie folkedialoger rundt omkring i landet, der det overordna tema var «Norge og Korona».
Fra Kristiansand i sør til Kjøpsvik i nord, organiserte vi dialoger for lokalsamfunn sammen med museer, biblioteker, kommuner og freds- og menneskerettighetssentre. Deltakere var i alderen var 13 til 70 år – alle med ulike utgangspunkt og erfaringer fra pandemitiden.
Våre samarbeidspartnere valgte selv et undertema relevant for deres lokalsamfunn. De ble oppfordret til å velge tema som lokalbefolkningen har behov for å snakke om. Spennet av tematikker var bredt, og undertemaene varierte mellom f.eks: «Pandemien – bra for naturen?», «Hva har tillit betydd for deg under pandemien?» og «Barn og unges rettigheter i møte med pandemien».
En samtaleform som beveger
En folkedialog er en åpen og offentlig møteplass hvor alle er velkommen så lenge stolene rekker. Vi valgte denne samtaleformen fordi vi skimtet et behov hos folk for å reflektere og dele erfaringer fra pandemien i et annet samtaleklima enn i tradisjonelle og sosiale medier eller i politiske debatter. Denne antakelsen viste seg å være velbegrunnet, da deltakere i samtlige dialoger uttrykte hvor viktig og nødvendig en slik samtale hadde vært for dem. Flere fortalte at de aldri før hadde stoppet opp og tenkt over hvordan pandemien har påvirket dem og hva de har lært underveis.
Dialogformens evne til å nå det dypt personlige, såre og sensitive gjorde at fortellingene som ble delt gjorde sterkt inntrykk på de andre til stede.
Fellesskap i forskjellene
I spennet mellom det dypt personlige og de store samfunnsmessige spørsmålene, var variasjonen av opplevelser slående: Usikkerhet, polarisering, overbelastning av helsevesenet, uforutsigbarhet, tillit og mistillit, er noe av det som preget våre liv i denne kriseperioden.
I møtet mellom generasjoner, sosial status og tilhørigheter, kom forskjells-Norge til syne. Samtidig gav mange uttrykk for takknemlighet og uttrykte at vi trenger fellesskap. Vi samlet disse erfaringene i et hefte som fungerer som en stemningsrapport fra et lite stykke av Norge under pandemien. Slik håper vi at andre i ettertid kan få innsikt i hva pandemien gjorde med oss, lære av dette, og ikke minst fortsette de nødvendige samtalene etter en altomfattende krisetid.