En gründer for fred takkes av: Steinar Bryn slutter ved Nansen Fredssenter

Innsatsen til Steinar Bryn har vært enorm. Etter mer enn 25 år med arbeid for dialog og fred, går han nå av med pensjon.

Pensjonist til tross: Steinar Bryn har ingen planer om å leve late dager.

Det er ikke de enkle samtalene han husker best, men motbakkene. Det som sitter spesielt godt i minnet til Steinar Bryn er da utgangspunktet var som vanskeligst, som da en gruppe serbere og albanere fra Kosovo kom til til Lillehammer.

-De ville først ikke ha dialog i det heletatt, men denne gruppen ble etter hvert tett og nær, minnes Bryn.

Deltakerne hadde en felles interesse – å få letingen etter savnede mennesker i hjemlandet høyere på dagsorden. I Lillehammer ble de med på aktiviteter som bygde relasjoner og skapte økt tillit, dermed vokste også ønsket om å ha dialog.

-Da gikk vi inn i hvordan konflikten har påvirket dem, og begge partene oppdaget at de hadde mer felles enn de trodde, forteller Bryn.

Mot slutten av av det ukelange oppholdet dro de på en busstur.

En begynte å le, og latteren spredte seg. Til slutt satt hele minibussen og lo. Etterpå fortalte kvinnen som startet latterbølgen, at det som kom ut var ti år med undertrykt latter.

-Å ha med de som ikke vil ha dialog, er viktigere enn mange er klar over, konkluderer Bryn.

-Og trikset for å få med de som ikke vil?

-Å holde ut, år etter år. Jeg venter, går tilbake, uten å mase. Tar en kaffe, viser at jeg bryr meg. Trikset er å aldri gi opp.

Steinar Bryn (t.h.) fortsetter å engasjere seg i fredsarbeid, og har omdøpt begrepet avtalefestet pensjon (AFP): Action For Peace! Her sammen med styreleder Inger Mokkelbost Haug og direktør Alfredo Zamudio.
Steinar Bryn (t.h.) fortsetter å engasjere seg i fredsarbeid, og har omdøpt begrepet avtalefestet pensjon (AFP) til Action For Peace! Her sammen med styreleder Inger Mokkelbost Haug og direktør Alfredo Zamudio.

Bare for å gjøre det klart med en gang: Selv om Steinar Bryn nå pensjonerer seg fra jobben ved Nansen Fredssenter, har han ingen planer om å gire ned og legge om livet. Et intervju med Steinar Bryn som pensjonist handler ikke om hva han skal slutte med, det handler om hva han han skal fortsette med.

-Jeg jobber med en bok, forteller han.

Noen kjapp guide til å løse dialogens utfordringer blir det definitivt ikke.

-Jeg skriver ikke om hvordan vi kan forstå den andre på 10 måneder, jeg forklarer hvor jævlig vanskelig det er.

Steinar Bryn har tatt plass på en blå stol på et kontor i Nansen Fredssenters lokaler på Lillehammer, ikledd sin karakteristiske farge sort.

-I tillegg til problemer med å forstå den andre, har vi problemer med å forstå oss selv. Vi lærer ikke av andres feil, og vi lærer heller ikke av våre egne feil, fortsetter han.

Bryn endrer posisjon i stolen. Bak ham, på utsiden av vinduet, skimter vi broen som forbinder den ene siden av landskapet med den andre. Det finnes veier til forsoning, men ingen snarveier. Dialog er tidkrevende, og de fristende raske løsningene er etter hans erfaring ikke varige.

-Dialog er ofte møysommelig, langsomt og kjedelig, men over tid gir det resultater, slår han fast.

-Potensialet i å påvirke den generasjonen som er rammet av krigen, er dårlig. Men å forhindre at barna får konflikten i arv, det er der støtet mitt ligger, sier Steinar Bryn. Her snakker han for elever fra Stolac i Bosnia-Hercegovina og elever fra Lillehammer, på Nansen Fredssenter.
-Potensialet i å påvirke den generasjonen som er rammet av krigen, er dårlig. Men å forhindre at barna får konflikten i arv, det er der støtet mitt ligger, sier Steinar Bryn. Her snakker han for elever fra Stolac i Bosnia-Hercegovina og elever fra Lillehammer, på Nansen Fredssenter.

Med markante ord forklarer Bryn at det å forstå den andre er en undervurdert komponent i konflikthåndtering.

-Vi mennesker er pr definisjon selvrettferdige. Det betyr at vi er mye flinkere til å finne feilen hos den andre, enn hos oss selv. Men det å forstå den andre er essensielt, blant annet for å skape tillit, som igjen er avgjørende for å komme oss videre. Dette blir av og til misforstått som å godta, akseptere det vanskelige som har skjedd, og at din og min sannhet er like gyldige, men det er ikke det det handler om.

Bryn har solid erfaring fra det tidligere Jugoslavia, Palestina og Israel, Russland og Ukraina. Spesielt Vest-Balkan har en helt spesiell posisjon i hans hjerte, og arbeidet for innsikt og forståelse mellom de ulike folkegruppene som bor der.

Han vil bruke friheten som pensjonist til å jobbe med det han brenner aller mest for, og med de metodene han selv mener er de riktige. Noen av det han har jobbet intenst med i disse tiårene, er å skape relasjoner.

-3000 mennesker fra Balkan har vært hjemme i stua mi. Det finnes en Nansen kapital i landene på Balkan. Flere av de som var på Lillehammer, har i dag har posisjoner som ministere og en var leder for høyesterett. Jeg har skapt mange relasjoner, og de vil jeg fortsette å ivareta, forteller han.

Det hele startet i 1994: Bryn var vikar som rektor på Nansenskolen, og OL på Lillehammer knyttet byen til Sarajevo – som arrangerte vinter-OL i 1984. Nansenskolen tok initiativet til prosjektet Nansen Dialog, og begynte å invitere sentrale personer fra Balkan til dialogsamlinger på Lillehammer.

Etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia hersket krig og konflikt. I de følgende årene ble flere dialogsentre etablert i Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Serbia, Montenegro, Kosovo og Makedonia. Nansen Dialog ble i 2010 slått sammen med Norsk Fredssenter, og endret da navn til Nansen Fredssenter.

Mennesker med innflytelse: Høsten 2008 var serbere og albanere fra kommunestyret i den serbiske byen Bujanovac, samlet på Lillehammer. Shaip Kamberi (nr 3 fra høyre, bakre rekke) er fortsatt byens ordfører.
Mennesker med innflytelse: Høsten 2008 var serbere og albanere fra kommunestyret i den serbiske byen Bujanovac, samlet på Lillehammer. Shaip Kamberi (nr 3 fra høyre, bakre rekke) er fortsatt byens ordfører. (Foto: Nansen Fredssenter)

-Noe av nøkkelen til vår suksess var nettopp at folk kom og var sammen. De kom hit til Lillehammer, ganske isolert. Tidligere fiender stod i kø sammen for å hente mat ved middagsbordet, de var med på de samme aktivitetene om kvelden, og de oppdaget sine felles interesser. Vi hadde tid, og det fantes ingenting som sugde dem ut og bort, slik miljøet i en storby ville gjort. I dag er mye annerledes. Jeg tror ikke det vi fikk til i på starten av 2000-tallet ville vært mulig i dag.

Han tar av seg brillene, gnir seg i øynene.

-I dag skal alt skje så raskt. Jeg pleier å si på fleip at det er ikke mulig å ha et dialogmøte. Hvor lenge skal det vare, i tre timer? Slike korte møter er bare tull. Første skritt for å bygge varig fred er å skape tillit, og tillit krever tid.

Gruppene som kom til Lillehammer ble værende fra en uke til tre måneder. Når de reiste hjem, hadde noe har skjedd. Det aller viktigste var at de hadde endret synet på den andre, fiendebildet var endret.

Bryn mener at fiendebilder ikke blir tatt nok på alvor i moderne fredsarbeid. Den som virkelig ønsker å få gjennomslag, må tenke på neste generasjon. Det er de yngre det handler om, de eldre er det for sent å gjøre noe med. Og det er i hjemmet og på skolen at det skjer.

-Demokratiske valg og offentlig administrasjon står høyt i internasjonalt fredsarbeid. Men det som skjer rundt familiens kjøkkenbord og i skolegården blir ofte ignorert. De som virkelig ønsker å gjøre noe med fastfrosne konflikter, må se på produksjonen av fiendebilder. De må forhindre at barna ukritisk overtar fiendebildene fra foreldrene, sier han.

Å skape møteplasser for barn som vokser opp i konfliktområder, er helt avgjørende.

-Potensialet i å påvirke den generasjonen som er rammet av krigen, er dårlig. Men å forhindre at barna får konflikten i arv, det er der støtet mitt ligger.

-Og for å kunne nå frem, må jeg forholde meg til foreldre, rektorer, ledere. Ambisjonsnivået er ikke å endre dem så dramatisk, men å få dem med på at barna deres kan få et bedre liv dersom de får unngår det foreldrene selv opplevde, og det forstår de. De vil jo ikke at deres barn skal oppleve det som dem selv. Se for deg konflikten mellom Israel og Palestina. I 2040 kan den være ganske lik, som i dag. Eller den kan være totalt annerledes, fordi vi satset på de unge, vi satset på at konflikten ikke skulle gå i arv.

Lene Espelund
Ansatte og styremedlemmer ved Nansen Fredssenter markerte Steinar Bryns avgang 30. april. Foran f.v.: Norunn Grande, Steinar Bryn, Inger Mokkelbost Haug og Chro Borhan. Bak f.v.: Anita Rapp-Ødegaard, Alfredo Zamudio, Grim Syverud, Lene Espelund og Christiane Seehausen.

Flere ganger har Nansen Dialog-nettverket på Balkan og Steinar Bryn blitt nominert til Nobels fredspris. Han har tidligere mottatt flere utmerkelser, som brobyggerprisen, Innlandets humanistpris og LIVIA Award.

Men at det er mye satsning på dialog i internasjonal fredsbygging er en myte, ifølge Bryn.

-Jeg mener dialog aldri har blitt skikkelig prøvd ut, aldri i stor skala som en måte å møte konflikter på. Det er veldig mye som kalles dialog, men som kun er politisk samtale. Noen sier la oss prøve dialog, og så handler det kun om å åpne kjeften. Og å plukke ut de riktige deltakerne til en dialog er naturligvis viktig, folk med handlingsrom til å omsette en ny innsikt til ny politikk.

Han mener at systemene som bevilger penger er en utfordring.

-De er for mye opptatthet av strategi og mål, og de vurderer innsats og suksess etter hvor stor grad målene ble nådd. Jeg mener det er en feil måte å tenke på, det er som at vi kan kjenne og forstå landskapet før vi går inn i det. I stedet bør man gi rom for kompleksitet og at vi oppdager veien underveis. Dette gjelder spesielt i fredsarbeid, noe annet er helt umulig, hevder Bryn.

Nå går altså denne fredskjempen Steinar Bryn av med avtalefestet pensjon, AFP. Og han har allerede omdefinert begrepet, gjort det til sitt. Han har omskapt pensjonsordningens forkortelse til noe kraftfullt, fremoverlent og aktivt. I Bryns verden står AFP for “Action For Peace”.

(Tekst og foto: Kai Eldøy Nygaard)