Kochai er tidligere parlamentsmedlem i den afghanske nasjonalforsamlingen, men flyktet til Norge etter Talibans maktovertakelse. Ifølge henne er regimets kvinnepolitikk nå like ekstrem som på 90-tallet.
– Kvinner er utelatt fra de fleste samfunnsområder. Jenter nektes adgang til ungdoms- og videregående skole og er utestengt fra de fleste jobber i offentlig sektor. Igjen er det påbudt for kvinner å dekke til ansiktene sine. De er fratatt sin økonomiske uavhengighet og mangler tilgang til helsetjenester.
Under Arendalsuka deltok hun i en panelsamtale om hvordan man kan støtte kvinner og sivilsamfunn i Afghanistan. Samtalen ble arrangert av Nansen Fredssenter, Afghanistankomiteen, Menneskerettighetsfondet, Chr. Michelsens Institutt og Raftostiftelsen.
Protester
Kochai forteller at til tross for at kvinner har blitt usynlige i det offentlige rom, ser man også eksempler på protester.
– Kvinner står på barrikadene for å skape varige endringer, en kamp som må kjempes både i og utenfor landet. I Afghanistan protesterer mange og krever at grunnleggende rettigheter ikke blir fratatt. Dette til tross for at de utsetter seg selv for stor fare. Kvinner er også synlige på den internasjonale scenen hvor det legges inn et stort arbeid med å påvirke og styrke rettighetssituasjonen.
Kjønnssegregering satt i system
Torunn Wimpelmann er forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Hun kom nylig hjem fra Afghanistan og beskriver regimets kvinnepolitikk som et apartheidsystem.
– Mens apartheidsystemet i Sør-Afrika var begrunnet i etnisitet, ser vi her en systematisk segregering basert på kjønn. Kvinners frihet er sterkt begrenset hvor de nektes adgang til det offentlige rom, forbys å reise alene eller å ta drosje uten mannlig følge.
Ifølge Wimpelmann lever mange i frykt og usikkerhet om framtiden.
– Stemningen er svært trykkende. Stadig hører man om tilfeller hvor folk blir utsatt for vold og det eksisterer ikke noe juridisk rammeverk som beskytter mot dette. Mange vil mene at sikkerhetssituasjonen har bedret seg, men selv om vi ikke har en væpnet konflikt, er mange redde for hva Taliban vil gjøre fremover.
Samtaler må inkludere kvinner
Norske myndigheter overrasket en hel verden da de i januar inviterte en delegasjon fra Taliban til samtaler i Oslo. Med på møtet var også aktivisten Nazifa Jalili fra Afghan Relief Committee Organization, som i fjor ble evakuert ut av landet av norske myndigheter.
– Jeg konfronterte Taliban med hvordan de undertrykker kvinner med religion som påskudd for kontroll og makt. Jeg er selv skolert i islamsk lære og det eksisterer ingen forbud i Islam mot at jenter kan ta utdanning. Dialogen med Taliban er viktig, men samtaler fremover bør være i Afghanistan, og det bør settes krav til kvinners deltakelse i disse prosessene.
Fortsatt internasjonal tilstedeværelse
Kritikken haglet etter møtet med Taliban, og mange mente at norske myndigheter slapp regimet inn i varmen. Høyre-politiker og medlem av Forsvars- og utenrikskomiteen på Stortinget, Ingjerd Schou, mener det går et klart skille mellom det å opprettholde dialogen og anerkjenne regimet.
– Diplomati og støtte til hjelpeorganisasjoner må videreføres. Vi kutter ikke bistanden til dem som har arbeidet i landet over lengre tid, som kjenner Taliban og samfunnet på grasrota. Disse gjør en enorm innsats for å styrke jenters rett til utdanning og arbeid. Men da må vi snakke med dem som har makta, selv om vi ikke liker dem.
Hun støtter Jalilis krav om at dialogen bør videreføres i Afghanistan, og at kvinner må inkluderes i disse samtalene.
– Vi kan ikke glemme det afghanske folk og lukke øynene for lidelsen. Vi forlot dem, men vi har fremdeles et ansvar.
– Taliban har lært seg politikk
Wimpelmann påpeker at maktdynamikken innad i Taliban har endret seg etter den vestlige invasjonen og at vi ser et annet type regime i dag. For det internasjonale samfunnet betyr det et endret forhandlingsgrunnlag og rom for tilstedeværelse.
– Taliban har lært seg politikk og ønsker å komme på den internasjonale banen. Derfor er det mye de ikke tør å gjøre. Men vi må være årvåkne og følge situasjonen tett. FN må komme på banen og gripe inn når det er nødvendig. Norge må fortsette engasjementet for at kvinner får utdanning og kommer i arbeid. Taliban kan ikke styre over tid om de ikke lytter til sin egen befolkning og imøtegår det internasjonale samfunnet.
Mer koordinert innsats
Farzana Kochai hevder at det er en konsensus om at det internasjonale samfunnet bør involvere seg, men ikke hvordan.
– Det internasjonale samfunnet gjør for lite for å bedre situasjonen i Afghanistan. Jeg etterlyser en mer koordinert respons med tanke på sult og fattigdom, situasjonen for kvinner i og utenfor Afghanistan, tilgang til utdanning og grunnleggende menneskerettigheter. Som medlem av FNs Sikkerhetsråd har Norge en posisjon til å legge press på FN, og kan løfte samtalen om Afghanistan.
