Av Christiane Seehausen.
Hva mener du med diaspora er et spørsmål jeg ofte får når jeg snakker om mitt arbeid. Ordet diaspora kommer fra gresk og betyr spredning. Mennesker spres til mange steder i verden på grunn av krig, søken etter arbeid, forfølgelse på grunn av tro eller seksuell legning eller andre grunner. Begrepet fikk sterk oppmerksomhet gjennom jødenes spredning i verden, etter at de mistet området de anså som sitt opprinnelsessted.
I dag omfatter diasporabegrepet ulike grupper med mennesker fra mange steder i verden. For eksempel palestinere, afghanere, somaliere, tamiler og mange flere. Det disse enkeltpersonene har til felles og som knytter dem til en verdensomspennende diaspora, er deres lengsel etter og engasjement for det landet de regner som sitt hjemland, deres ønske om å kunne dra tilbake og deres aktive arbeid for å bevare kulturen, språket og religionen i eksilet.
Nansen Fredssenter har i mange år jobbet med diasporagrupper i Norge. Vi begynte med den afghanske diasporaen og med bakgrunn i disse erfaringene har vi videreutviklet vårt arbeid til å omfatte både den irakisk-kurdiske, den tamilske og den somaliske diasporaen i Norge.
Den somaliske diasporaen
Den somaliske diasporaen i Norge omfatter rundt 30 000 personer. Dette gjør denne diasporagruppen til en av de største i Norge. Somalia er et land som har hatt væpnete konflikter i over 25 år og det betyr at mange somaliere har vært nødt til å forlate sitt hjemland. Det betyr også at de som har funnet tilflukt i Norge har med seg en bagasje av krigs-, konflikt- og fluktopplevelser. Denne bagasjen flytter sammen med den enkelte inn i deres nye «hjem» i Norge.
Som i alle konflikter er enkeltmenneskenes forståelse av årsakene, virkning og løsningene på konflikten svært forskjellig. Den enkeltes opplevelse er blant annet avhengig av hvor de er vokst opp, hvilken klan de tilhører, familiens status, økonomisk situasjon, utdanning, politisk tilknytting, kjønn og personlighet.
Som en diasporagruppe i Norge ble somalierne ofte oppfattet som en ensartet gruppe. Gruppens status i Norge er lav, basert på utallige medieoppslag som beskriver somaliere som en lite integrert og vanskelig samfunnsgruppe. De har i tillegg fått påklistret et stempel som kvinneundertrykkende, lite arbeidsvillige og krevende. Det finnes somaliere i Norge som bidrar til å bekrefte dette bildet. Men det finnes mange flere som daglig gjør en innsats for å skape et mer differensiert bilde av virkeligheten.
Diasporaorganisasjoner
Mange av disse har opprettet organisasjoner som jobber for ulike prosjekter eller prosesser i sitt hjemland og i Norge. De bidrar til å utvikle skoler på svært avsidesliggende steder i Somalia, de jobber mot kvinnelig omskjæring i Norge og Somalia eller støtter byggingen av brønner. I frivillighetens land Norge, bruker medlemmene i disse organisasjonene sin fritid og sine private midler til å gjøre en innsats. En viktig innsats for felleskapet – både her og der. Som alle organisasjoner med lite erfaring, trenger den somaliske diasporaen samarbeidspartnere. Helst norske samarbeidspartnere med erfaring og kunnskap om prosjektarbeid, regnskapsføring, søknadsskriving og mye mer. Det finnes et hav av norske organisasjoner, men det er kun noen få av dem som er villige og har et ønske om å være en likeverdig partner med en diasporaorganisasjon.
Årsakene er etter vår erfaring mangfoldige. Mange diasporaorganisasjoner har ikke kjennskap til norske organisasjoner som de kunne samarbeide med. Andre diasporaorganisasjoner har ikke noe ønske om å samarbeide med andre og en tredje gruppe har opplevd å bli overkjørt av norske aktører som «tar over» eller «stjeler» ideen – selvfølgelig i beste mening – nemlig å hjelpe. De norske aktørene har noen av de samme grunnene. Ingen kjennskap til diasporaorganisasjoner, intet ønske om å samarbeide, redsel for at det blir arbeidskrevende, usikkerhet rundt motivene bak diasporaene sine prosjekter. Til slutt er det mange fordommer på begge sider. Alle disse grunnene er forståelig og gjenkjennelige. Et likeverdig samarbeid krever åpenhet, tålmodighet, respekt, vilje til å lytte og et solid ønske om å få det til.
Partnerskap og likeverdige møter
Det å behandle andre med likeverd kan være min grunnleggende verdi, men på tross av det kreves det en daglig innsats å få gjennomført det i praksis. Fordommer, forutinntatte meninger, stereotype oppfatninger, lite bevissthet rundt egne verdier og dårlig selvfølelse er noen av våre indre fiender mot å skape likeverdige møter. Men hvordan skal man lære og utvikle hverandre dersom man ikke samarbeider? Nansen Fredssenter har inngått flere partnerskapsavtaler med somaliske diasporaorganisasjoner. Det har vært krevende og lærerikt – jeg vil tro for begge parter.
Som i alt samarbeid er det krevende å møte den andre på en ydmyk måte. Ha respekt for deres kunnskap og erfaring med landet og deres unike ønske om å bidra til en positiv endring. Kunnskapen er basert på personlige erfaringer og kan lett avfeies som uprofesjonell og ikke verdifull, fordi den ikke er boklig, men erfaringsbasert. I tillegg har mange somaliske diasporaorganisasjoner tilknytting til en bestemt klan og kan dermed oppfattes som partisk.
Disse faktorene er uvant for norske organisasjoner og var også utfordrende for Nansen Fredssenter. En slik uvant situasjon krever nye fremgangsmåter og mye tid til tillitsbygging. Av-problematiseringen av klanens betydning i organisasjonen, kan være et viktig skritt i den nye fremgangsmåten. Organisasjonenes klanstilknytting kan bare bety at man støtter et bestemt område i Somalia. Et område som medlemmene av organisasjonen kommer fra og har tilknytting og tilgang til. Det kan ofte bety hjelp til mennesker som ingen internasjonal organisasjon kan hjelpe, noe som kan legge andre føringer. Dette er det viktig å finne ut dersom man ønsker å samarbeide.
Frivillig ulønnet arbeid
De fleste somaliske organisasjonene er basert på frivillig ulønnet arbeid som utføres på ettermiddagen og kvelden. Utarbeidelse av gode prosjektideer, søknadsskriving og oppfølgingen av prosjekter i Norge og Somalia er tidkrevende prosesser. I tillegg til tiden kreves kunnskap og erfaring med slike prosesser.
Mange norske organisasjoner har opparbeidet seg denne erfaringen og kan ofte støtte seg på noen deltidsansatte medarbeidere som kan ta hovedansvar for denne delen av arbeidet. Nansen Fredssenter brukte mange ettermiddager, kvelder og helger enten hjemme hos medlemmene av diasporaorganisasjonen, på kafeer eller et kontor for å bidra til prosjektutarbeidelse og søknadsskriving. Det vil si at vi, som profesjonell organisasjon med arbeidstidsavtaler, valgte å tilpasse oss vår partners hverdag. Det innebærer jobb på dagtid, familie på ettermiddagen og frivillighet i helgene eller kveldene. Vi gjorde dette for i det hele tatt kunne utvikle et samarbeid med de somaliske organisasjonene. Uten denne tilpassingen ville et slikt samarbeid ikke vært mulig.
Ulønnet frivillig arbeid er en gave og i samarbeid med en etablert profesjonell organisasjon kan det bli enda større. Samarbeid krever ydmykhet, men også tydelighet. Å være tydelig på det man kan, det man vil være med på og det man ikke kan akseptere er særdeles viktig. Som partnerorganisasjon må man være åpen, men også sette grenser.
I samarbeid med diasporaorganisasjoner kan grenseoppgangene være annerledes, enn når man samarbeide med etablerte norske organisasjoner. Dette har etter vår erfaring noe med arbeidsmåter, prioriteringer, verdier, tradisjoner og erfaringer med «prosjektverdenen» og også språk. Mange diasporaorganisasjoner bruker i samarbeidet med en norsk organisasjon, et språk, som ikke er deres første språk. Det å beherske et språk godt, både skriftlig og muntlig, gir makt. Makt til å påvirke en søknad i en bestemt retning fordi man kan formulere setningene på en sofistikert måte. På den andre siden kan språkmakten også brukes av den andre parten.
Språk og makt
Jeg har mange ganger opplevd hvor liten jeg blir når mine samarbeidspartnere plutselig slår over til somalisk, fordi de fort skal diskutere noe som jeg mener jeg bør være involvert i. Her kreves det bevissthet og åpenhet rundt egne følelser og behov. Det å tørre å si ifra er et viktig prinsipp for begge parter. Samtidig vil jeg, som representant for en norsk organisasjon med et godt nettverk i det norske samfunnet, si at makten er skjev fordelt. Den ligger hos dem som har best kjennskap til det offisielle systemet, behersker normene og språket og har et nettverk. Det er mange diasporaorganisasjoner som har opparbeidet seg denne kunnskapen, men fortsatt vil de være utsatt for diskriminerende holdninger og handlinger hos både pengegivende institusjoner og andre norske organisasjoner.
Å samarbeide med diasporaorganisasjoner innebærer at vi må tenke nytt og annerledes, blir utfordret på våre verdier og holdninger, må være villige til å støtte noe som ikke nødvendigvis setter vår organisasjon i fokus samtidig som vi må være villige til å bære risikoen i de prosjektene man samarbeider om.
Dette innebærer ansvar og en vinn-vinn situasjon. Ansvaret ligger i det at vi som norsk organisasjon er privilegerte og dermed bør være villige til å støtte «nyankomne» organisasjoner, som har gode ideer og evnen til å utgjøre en forskjell. Vi sitter med prosjektkompetanse som blant annet innebærer regnskapstjenester, noe mange diasporaorganisasjoner har lite erfaring med. Samarbeidet med en norsk organisasjon kan gi dem tilgang til denne kompetansen og dermed øke sjansen for å få finansiering av et prosjekt. Sist, men ikke minst, har vi et ansvar for å løfte diasporaorganisasjonene frem som en viktig ressurs for sitt hjemland og Norge.
Fordeler ved å jobbe med diasporaorganisasjoner
Diasporaorganisasjoner jobber ofte i områder som internasjonale organisasjoner kan ha vanskeligheter med å få tilgang til. De jobber med mennesker som har stort behov for ulike typer støtte, men som er så uheldige at de bor i usentrale områder. For Nansen Fredssenter er det veldig spennende og lærerikt å kunne bidra til å utvikle prosjekter for disse målgruppene. Vi vinner ny kunnskap og erfaring om landet og ikke minst lærer det oss å se Somalia gjennom somalisk/norske «briller». I tillegg blir vi kjent med en innvandrergruppe, ikke som mottaker av noen tjenester, men som likeverdige partnere. En viktig øvelse i vårt multi-kulturelle samfunn.
Ut fra erfaringene vil jeg påstå at også diasporaorganisasjoner vinner på dette. Både gjennom kompetanseoverføring, å ha en «nøytral» part ved interne utfordringer, profesjonelle støttefunksjon og i noen tilfeller som ekstra kvalitetsstempel for norske finansieringsinstitusjoner.
Alt i alt trenger vi hverandre og bør bruke hverandre. Men kun med likeverd som hovedpremiss.
Artikkelen stod også på trykk i Bistandsaktuelt 27. desember 2013.